Hva var tungetaledebatten?

Når du skal forstå bakgrunnen for tungetaledebatten, kan det være nyttig å lese noen utdrag fra modernistisk lyrikk som kom ut i Norge etter andre verdenskrig.

Utdrag 1 – fra Gunvor Hofmos dikt "Fra en annen virkelighet":

Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
(Hofmo, 1948)

Utdrag 2 – fra Erling Christies dikt "Spranget"

Å brønner av glemsel
tanken hvirvlende hen
som en sten
mot erindringens bunn av bilder
hvirvlende gjennom
blå varianter av ordløs glede.
(Christie, 1954)

En som ikke likte modernistisk lyrikk – ja, som faktisk ble veldig provosert av det – var en av kjempene i norsk litteraturhistorie: Arnulf Øverland. Øverland hadde en sterk posisjon i Norge etter andre verdenskrig (1939–45) fordi han tidlig advarte mot nazismens fare i diktet "Du må ikke sove" (1937). Han hadde også vært en tydelig stemme mot okkupasjonen under krigen, og han satt i både tysk fengsel og konsentrasjonsleir.

"Modernismen er tungetale"

Modernismens gjennombrudd i norsk litteratur i etterkrigsårene provoserte altså en etablert forfatter som Arnulf Øverland (1889–1968). Øverland mente at det var nødvendig å sette ord på erfaringene fra krigsårene, men ikke i form av oppstykka, fragmenterte dikt i fri form. Det var ikke lyrikk, ifølge Øverland. I foredraget ”Tungetale fra Parnasset” (1953) tok han et oppgjør med det modernistiske formspråket. Her er et utdrag:

Der finnes massevis av eksempler på en lyrikk som er absolutt ubegripelig – hvor der overhodet ikke finnes en setning som gir nogen mening, eller to ord som har sammenheng med hverandre. […] Dette går igjen i alle kunstarter. Vi har fått en tonekunst uten melodi, en billedkunst uten form og en ordets kunst uten mening.
(Øverland, 1953/1954, s. 228–229)

Du kan lese hele foredraget "Tungetale fra Parnasset på nb.no.

Øverland beskyldte modernistene for å drive med "tungetale". Tungetale er noe vi ofte forbinder med enkelte kristne miljøer: Personer som mener at de befinner seg i en slags religiøs ekstase, snakker et språk som er uforståelig for andre enn dem selv.

En annen kjent dikter som støttet Øverland, var André Bjerke. Han anmeldte modernisten Erling Christies debutsamling og skrev slik om et av dikta:

Slik kan man jo sette opp en hvilken som helst avisartikkel om prisindeks eller annonse for fruktsalt – det blir ikke dikt av den grunn. Det siterte "verset" er ikke bare prosa, men usedvanlig tungrodd og kluntet prosa. En prosa som ikke engang ville kunne passere i en fruktsalt-annonse. (Bjerke, 1954/1979, s. 121)

Øverland og Bjerkes ironiske og knallharde oppgjør med modernismen møtte motstand. De modernistiske lyrikerne Paal Brekke og Erling Christie pekte på at Bjerke og Øverland var konservative og ikke aksepterte at kunsten utvikler seg. Erling Christie beskriver det slik:

Poesiens bitreste fiende er den forherdede leser: leseren som lever i et museum av allerede tenkte tanker og følte følelser, leseren som vet hva han skal tenke og føle, uten selv å gjøre noen av delene – og som reagerer aggressivt når en forfatter minner ham om at han ikke gjør det. (Christie, 1958, s. 31)

Ingen gikk seirende eller tapende ut av debatten mellom modernistene og tradisjonalistene. Men modernismen levde videre som retning i minst ett tiår til.

Kanskje er det slik at vi mennesker er grunnleggende skeptiske til det vi ikke forstår? Og at vi også blir tiltrukne av det harmoniske og vakre? Nettopp dette står i kontrast til kjennetegnet ved modernistisk litteratur, musikk og kunst: Målet for modernistene er ikke først og fremst å skape noe vakkert, behagelig og harmonisk, men noe som skal vekke følelser og være nyskapende.

Dét er ikke alltid like lett å akseptere.

Kilder

Bjerke, A. (1954/1979). Den modernistiske lyriker. I S. Aa. Aarnes (Red.), Norsk litteratur gjennom øyenvitner: en litteraturhistorisk kildesamling 1830–1970 (s. 121). Universitetsforlaget.

Christie, E. (1954). Drøm om havet. Aschehoug.

Christie, E. (1958). Mens vi venter. Av en dagbok fra femtitallet. Aschehoug.

Hofmo, G. (1948). Fra en annen virkelighet. Gyldendal Norsk Forlag.

Øverland, A. (1953/1954). Tungetale fra Parnasset. I beundring og forargelse (s. 228–229). Aschehoug.