Fra camera obscura til 360

Selve prinsippet bak fotografering har vært kjent lenge. Alt på 300-tallet f.Kr. beskrev Aristoteles hvordan det å slippe inn dagslys gjennom et lite hull i en vegg gir et opp-ned-bilde av omgivelsene på motsatt vegg.

Leonardo da Vinci beskrev hvilke fordeler dette prinsippet kunne gi for malere. Lysstrålene ble nå ledet over på store ark, slik at maleren raskt kunne tegne av omrisset av motivet.

Innretningen fikk etter hvert navnet camera obscura, som er latin for "mørkt rom". Camera obscura ble mer og mer utbredt, og mange av de store renessansemalerne brukte trolig denne redskapen.

Camera obscura var lite praktisk på grunn av størrelsen. Derfor utviklet Johann Sturm et tegnekamera i 1676. Dette tegnekameraet var i praksis en boks med linse og skråstilt speil. På denne måten ble apparatet mer lyssterkt, og det ble transportabelt. Det speilreflekskameraet vi kjenner i dag, bruker speil på samme måten for å gi et rett søkerbilde.

Dette året oppdaget tilfeldigvis den tyske legen Johann Schulze at en sølvnitratblanding på flaske var følsom for lys. Ingen klarte å utnytte denne kunnskapen akkurat da. Men nettopp denne oppdagelsen var nøkkelen til at en på et senere tidspunkt kunne få filmen i fotoapparatet til å reagere på lys.

I 1799 klarte Thomas Wedgwood å feste et bilde til lær eller papir som var fuktet i sølvnitrat. Problemet var bare at bildet begynte å forsvinne gradvis rett etter at han hadde laget det. Grunnen var at bildet ikke var fiksert. Sølvnitratet fortsatte med å ta til seg lys helt til bildet ble hvitt og utbrent. Alle som har vært i et mørkerom, vet at en ikke kan tenne lampene før filmen eller bildet har vært innom fiksering. Fiksering er den kjemiske prosessen som gjør at filmen ikke lenger reagerer på lys.

Niépce oppdaget at asfaltbelegget på litografiene ble vanskeligere å fjerne etter at det hadde vært utsatt for dagslys. Dermed satte han en tinnplate overtrukket med en tynn ”asfaltfilm” i tegnekameraet. I åtte timer eksponerte han utsikten fra arbeidsrommet sitt. Deretter framkalte han bildet ved å vaske bort ubelyst asfalt med en terpentinblanding. Bildet finnes fremdeles og er i dag en del av samlingene til Universitetet i Texas i Austin.

Louis Daguerre prøvde å bruke forsølvede kobberplater som fotografiske plater, og etter mye prøving og feiling lyktes han i 1839. Dette markerte starten på det moderne fotografiske eventyret. Moten med portrettfotografering spredte seg raskt. 15 minutter foran kameraet, så var det gjort – til portrettmalernes store fortvilelse.

Morofakta: Legg merke til at hodet støttes av handa. Det er vanskelig å sitte helt stille i 15 minutter!

Engelskmannen William Henry Fox Talbot tok patent på en prosess han kalte kalotypi. Kalotypi benytter skrivepapir belagt med blant annet sølvforbindelser som film. Resultatet er et negativ (film). For å få et positivt bilde må en så belyse negativet mot et nytt sølvbelagt papir. Papirfilmen gjorde det vanskelig å få gode kopier, og bildene ble grovkornet på grunn av papirstrukturen. Kalotypi ble aldri noen bestselger, det var fortsatt kobberplatene til Daguerre som ble foretrukket.

Ønsket om å kunne lage flere kopier av et bilde ble stadig sterkere. I 1851 klarte engelskmannen Frederick Scott Archer å feste sølvsalt til en glassplate. Bindemiddelet han brukte, var kollodium. Eksponeringstida ble nå redusert til under ett sekund, men ulempen var at en måtte ta bildet mens glassplata fremdeles var våt. Kollodiumsplata ga et godt negativ som kunne kopieres etterpå.

James Clerk Maxwell laget det første fargefotografiet i 1861. Han fikk fotografen Thomas Sutton til å ta tre bilder av et rutete skjerf, først med et rødt filter foran linsen, så med et grønt og et blått et. De tre bildene ble framkalt og deretter projisert på en skjerm ved hjelp av tre projektorer som var utstyrt med de samme tre filtrene. Resultatet ble et komplett fargebilde.

Noen år seinere, i 1869, kom franskmannen Louis Ducos du Hauron med en løsning for subtraktiv fargeblanding. Metoden han brukte, var å ta tre fotografier av eksakt samme motiv, men med grønt, oransje og fiolett filter foran objektivet. Dette ga tre forskjellige negativer på tynne filmer av gelatin med fargene rødt, blått og gult. Til slutt ble disse tre negativene lagt over hverandre, slik at de til sammen dannet et komplett fargenegativ.

I 1865 tok fotografene i bruk magnesiumpulver som et hjelpemiddel når de trengte kunstig lys. Brennende magnesium gir et sterkt lys og blir blant annet brukt i fyrverkeri. Magnesiumpulver-blitsen var enkel å frakte med seg, men svært brannfarlig.

Briten Richard Leach Maddox videreutviklet Archers glassplatemetode. Han brukte gelatin for å binde sølvbromid til glassplatene. Med det nye bindemiddelet var en ikke lenger nødt til å bruke våte plater. Dermed kunne en både masseprodusere og lagre bilder ved hjelp av tørre glassplater.

Rullefilmen ble oppfunnet av Hannibal W. Goodwin i 1887. Goodwin forstod ikke omfanget av oppdagelsen sin, så den som utnyttet den, var George Eastman og hans Kodak Company. Bokskameraet Kodak nr. 1 (1888) var det første amatørkameraet. Dette apparatet ble allemannseie fordi det var like enkelt å bruke som de kompaktkameraene vi har i dag. Men siden det manglet søker, måtte fotografen bare sikte mot motivet og trykke på knappen. Slik oppsto forresten uttrykket snapshot.

I 1881 utviklet tyskeren Georg Meisenbach en metode for rastrering av fotografier. Slik kunne en overføre fotografier til metallplater som ble brukt i trykkeprosessen. Det første rastrerte fotografiet ble trykt av Carl Angerer i Wien i 1885. Magasinet The Illustrated American var det første massemediet som ble illustrert ved hjelp av fotografier. De illustrerte ukebladene ble snart svært populære blant vanlige folk.

Ernst Leitz lanserte et 35 mm-kamera med objektiver som var enkle å skifte ut. Leica-kameraet var fleksibelt på grunn av håndformatet og fordi det brukte rullefilm i småbilde-format. Det lette utstyret gjorde det mulig for fotografen å komme enda tettere inn på hendelsene. Kameraet var derfor med på å utvikle en ny stil innen fotoreportasjesjangeren.

Morofakta: Blant fotojournalister ble Leica kjent som "handas naturlige forlengelse".

Harold Edgerton fant opp elektronblitsen og stroboskopet. Lyset fra elektronblitsen oppstår når en kondensatorutladning blir sendt gjennom et rør med kryptongass. Stroboskopet lyser opp objektet glimtvis, i tidsintervaller som er nøyaktig innstilt på forhand. For første gang i fotografiets historie kunne også de raskeste bevegelsene gjøres synlige.

Rundt 1935 lykkes Kodak med å utvikle fargefilmen (Kodachrome). En kunne nå ta øyeblikksbilder i farger. Året etter dukket Agfa opp på markedet med sin Agfacolor. Begge disse filmtypene ble brukt i lysbilder (positivfilm). Fargenegativet dukket først opp på 50-tallet.

Morofakta: Har du hørt uttrykket "It’s a Kodak moment"? Uttrykket stammer fra en reklamekampanje for Kodak og defineres som et sentimentalt eller sjarmerende øyeblikk verdig et fotografi.

I 1963 presenterte Edwin H. Land i Polaroid-konsernet et "instant"-kamera med fargefilm. Kameraet framkalte selv et fiks ferdig fotografi bare få minutter etter at fotografen hadde tatt bildet. Det er fortsatt mulig å få kjøpt både Polaroid-kamera og film, og i dag har Polaroid nærmest kultstatus blant svært entusiastiske brukere.

CCD-brikka ble oppfunnet av Willard Boyle og George E. Smith, som arbeidet hos AT&T Bell Labs. For dette arbeidet fikk de Nobelprisen i fysikk i 2009. CCD er kort for charge-coupled device. CCD-brikka er bygd opp av mange firkanta punkter som sitter ved siden av hverandre og som er følsomme for lys. Mengden lys som treffer de enkelte punktene, blir gjort om til elektriske ladningar, og prosessoren i kameraet gjør deretter om ladningene til digitale verdier og lagrar dem. CCD-brikkene erstattet snart den analoge filmen og la grunnlaget for en ny digital tidsalder innen fotografering.

Sony lanserte det første digitale kameraet (Sony Mavica). I realiteten var dette et stillvideo-kamera. En liten "diskett" i kameraet lagret bildene magnetisk på samme måten som video blir lagret på tape. Bildene kunne slettes og tas om igjen, og hver "diskett" inneholdt 50 spor. Metoden ble aldri den store slageren, blant annet fordi bildekvaliteten ikke var god nok.

Da Adobe Photoshop 1.0. kom på markedet i 1990, ble det mulig å redigere og manipulere bilder digitalt. Det elektroniske bildeformatet JPEG ble opprinnelig utviklet av Joint Photographic Experts Group som en komprimeringsmetode for bilder, men viste seg å fungere godt også som et eget bildeformat. Formatet blir i dag støttet av alle operativsystemer. Siden bildefilene blir veldig små, har formatet blitt en standard for fotografiske bilder på internett.

Nikon D1 var det første digitale speilreflekskameraet som var fullt ut utviklet av en tradisjonell kameraprodusent. Bildene hadde en oppløsning på 2,74 megapiksler. Alle store kameraprodusenter presenterte nå nye modeller der antallet megapiksler, antallet bilder i sekundet, redusert ISO-støy og bedre dynamikk ble brukt for å selge siste modell.

Morofakta: Til sammenligning har et analogt bilde tilsvarende cirka 20 megapiksler. Det menneskelige øyet har i praksis et sted mellom 120 og 130 megapiksler.

Det siste tiåret har stadig nye og bedre digitale filformater kommet til. Problemet er da at en kan risikere at ny programvare ikke lenger klarer å lese eldre bildefiler. Adobe utviklet derfor DNG-formatet i 2004 (Digitalt NeGativ), og også en DNG-filkonverter. Adobe garanterer nå at det ukomprimerte filformat DNG skal kunne brukes til langtidslagring av digitale bilder.

I 2007 lanserte Apple fenomenet iPhone. Mobiltelefonen hadde et 2MP-kamera og ble kåret til årets oppfinnelse av Time Magazine. I løpet av ei uke solgte Apple en million kameratelefoner.

iPhoneography er en benevnelse for fotografier som er tatt opp og etterbehandlet i mobile enheter som smarttelefoner og nettbrett. Med stadig bedre kamera ble iPhoneography raskt populært under mottoet “det beste kameraet er det du har med deg”.

En mengde apper er tilgjengelige for fotografering og deling av bilder, deriblant Snapseed.

Bilde- og videodelingstjenesten Snapchat ble utviklet av Evan Spiegel, Bobby Murphy og Reggie Brown mens de var studenter ved Stanford University. Ideen til tjenesten dukket opp som et resultat av at Reggie Brown hadde publisert et bilde han angret på i etterkant. Tjenesten ble lansert i september 2011.

Snapchat skiller seg fra andre bildedelingstjenester ved at bilder og videoer i utgangspunktet slettes automatisk etter noen få sekunder. I 2019 ble det i gjennomsnitt sendt over 3,5 milliarder "snaps" hver dag.

Morofakta: Selskapets maskot kalles Ghostface Chillah og er oppkalt etter rapperen Ghostface Killah fra Wu-Tang Clan.

I 2014 ble NRK Luftfoto opprettet, men bruk av droner til fotografering hadde da allerede vært mulig i flere år. NRKs aller første drone ble tatt i bruk i 2010. Dronefotografering gir fotografer muligheten til å ta luftfotografier der en tidligere var avhengig av helikopter. Både brukervennlighet, tilgjengelighet og pris på droneutstyr blir stadig bedre, men det er viktig å være klar over ansvaret en har som droneoperatør.

Morofakta: For å beskytte elektronikken i sin første drone brukte NRK en salatbolle fra Ikea som deksel.

Mens forskjellige former for panoramafotografering kan spores så langt tilbake som til 1851, var det først i 1958 det ble tatt patent på det første kameraet som kunne levere en full 360 graders visning. Kameraet var et Panorax Zi-A med 35 mm-film som kunne rotere. Med det digitale skiftet fikk 360-fotografering en ny vår, og stadig bedre og billigere kameraer ble tilgjengelige. En utfordring med 360-produkter var visningen. Om en sendte et 360 graders bilde til en venn, så var vedkommende avhengig av programvare for å kunne se bildet riktig. Dette var en utfordring helt fram til både Facebook og YouTube i 2015 innførte støtte for 360-produkter. Publisering og deling av 360-foto og -film ble nå både tilgjengelig og enkelt for alle.