Njuike sisdollui
Fágaartihkal

1980–1990: Barne- og ungdomsfilmen ut i verden

Den borgerlige regjeringen overtok kulturpolitikken i 1981, og det ble mer private penger i norsk film. Barne- og ungdomsfilmen fikk et oppsving.

Privat kapital i norsk film

Nasjonens filmproduksjon hadde vært nede i en bølgedal kvalitets- og publikumsmessig, og tida var moden for en mer offensiv politikk med kinobesøk og privat kapital som hovedelementer. Det ble satset på en mer kommersiell filmtype, og utenlandske samproduksjoner kom til landet for å nyte godt av ordningen med komandittselskap.

Mer kunstnerisk orienterte filmer fikk også internasjonal oppmerksomhet på slutten av åttitallet, som Oddvar Einarsons prisbelønte generasjonsportrett X (1986), og Martin Asphaugs En håndfull tid (1989). Erik Gustavson utmerket seg med "film noir"-pastisjen Blackout (1986) og den poetiske og hjertevarme barndomsskildringen Herman (1990), etter Saabye Christensens fortellinger, samt et knippe prisbelønte kortfilmer.

Barnefilmens internasjonale gjennombrudd

På 1990-tallet fikk også norsk barnefilm et internasjonalt gjennombrudd, særlig under filmfestivalene i Berlin og Lübeck, med Berit Nesheims Frida – med hjertet i hånden (1991) og Høyere enn himmelen (1993). Morten Kolstads Villhesten (1994) og Ole Bjørn Salvesens Kalle og englene (1993) ble også kjente Berlin-filmer og nådde bredt ut på det tyske markedet.

En annen populær barne- og ungdomsfilm var thrilleren Døden på Oslo S (1990), i Eva Isaksens regi, med manuskript av Axel Hellstenius etter Ingvar Ambjørnsens bøker om ungdomsheltene Pelle og Proffen. Det skulle bli ytterligere to filmer om disse "norske utgavene" av Hardy-guttene, Giftige løgner (1992), regi Martin Asphaug, og De blå ulvene (1993), regi Morten Kolstad. Produsenten var da skiftet til Filmkameratene A/S.

Dette selskapets regi- og produsentpar, Vibeke Idsøe og John M. Jacobsen, signerte senere storfilmene Jakten på nyresteinen (1996), Gurin med reverompa (sammen med Nille Tystad Aronsen i 1998) og Karlsson på taket (2002). Den førstnevnte er en fantasifull spillefilm i draktenes og dekorens verden, en slags levende dukkefilm, mens de to siste er klassiske tegnefilmer. Filmene var co-produsert med SF i Sverige, ble bredt lansert og oppnådde meget hyggelige besøkstall. Fra samme selskap kom Torun Lians debutfilm Bare skyer beveger stjernene (1995), etter eget manuskript, en av de mange skjellsettende barndomsskildringene som norsk film har frambrakt i moderne tid.