1940–1945: Komedier og lette underholdningsfilmer
En herre med bart (1942)
Den norske politiske filmen var så å si død i disse fem årene. Dette til tross for at det NS-initierte Statens filmdirektorat, ledet av Leif Sinding, kontrollerte både manuskriptene, produksjonen og distribusjonen. Regissøren Walter Fyrst var en ensom pådriver for propagandafilmen. Han produserte noen dokumentarfilmer, en mengde korte ukerevyer og spillefilmen Unge Viljer (1942) innenfor denne kategorien.
Noen av norsk films beste farser så dagens lys i okkupasjonstidens første år, som Hansen og Hansen (1941), Den forsvundne pølsemaker (1941), En herre med bart (1942) og Det æ’kke te å tru (1942). Salong- og sosietetskomedier gjorde Leif Juster, Per Aabel og Wenche Foss til evige navn på den norske stjernehimmelen.
Under okkupasjonsårene fikk norske myndigheter øynene opp for filmen som «en veldig samfunnsfaktor» takket være amerikansk, britisk og fransk dokumentarfilm i denne tiden. Dette la en del av grunnlaget for etterkrigstidens nasjonsbygging.