Lyset styrer atferden

Mange virvelløse dyr har enkle synsorganer som kalles punktøyne. De ser ikke et bilde av omgivelsene, men registrerer variasjoner i lysstyrken. Dette bruker de til navigering. Punktøynene kan være så enkle som et koppformet hulrom med celler som har lysabsorberende pigmenter. Nesledyr, rundormer og hoppekreps er blant dyra som har slike enkle synsorganer.

Hos krepsdyr finnes det to øyetyper, men hvert individ har vanligvis bare en type. Krepselarvene har oftest et øye i panna. Dette øyet er satt sammen av to eller tre små punktøyne. Voksne krepsdyr har som regel fasettøyne på siden av hodet. Disse sitter gjerne ytterst på bevegelige stilker, som hos rekene.

Fiskenes øyne kan langt mer enn å registrere lys. Både øynene og hjernens behandling av synsinntrykk er velutviklet. Øynene kan beveges uavhengig av hverandre og gir et bredt synsbilde siden de er plassert langt fra hverandre. Noen fiskelarver har øynene på lange bevegelige stilker. Enkelte dypvannsfisker er blinde, men de fleste fisker har godt fargesyn.

Det er klare sammenhenger mellom lysstyrken og hvor dypt fiskestimene står. Dette kan du se tydelig ved å sammenlikne ekkogrammet og grafen som viser hvordan lyset varierer i samme tidsperiode.

Fisk og andre dyr, som maneter og krepsdyr, vandrer opp mot overflata når det blir mørkt, og ned mot dypet på dagtid. Som kurvene viser, er det samsvar mellom lysmengden og fiskens vertikale vandringer.

Mesopelagisk fisk og andre organismer flytter seg vertikalt i vannmassene når lyset endrer seg. De finner sin komfortsone der det er mørkt nok til at de kan være mest mulig usynlig for predatorer, og samtidig lyst nok til at de kan finne mat.

De mesopelagiske fiskene utgjør den største biomassen av fisk i havet. De blir i liten grad fisket på, men er viktig føde for større fisker og sjøpattedyr.

Mange fisker, som laksesild og lysprikkfisk, kan etterlikne lyset fra omgivelsene for å gjøre seg usynlige for predatorer.

De sender ut lys som tilsvarer det lyset som kommer ovenfra. Dermed vil de bli usynlige for predatorer som kommer nedenfra. For å lykkes med denne strategien, vandrer de ned på dagtid og opp mot overflaten når det blir mørkt.

Den vertikale vandringa gjør at de kan oppholde seg i komfortsonen sin hvor det er lyst nok til at de med sitt gode syn kan finne mat, og samtidig mørkt nok til at de er mindre synlige for arter som spiser dem.

Det er en stor biomasse med fisk, maneter, krepsdyr og andre dyr som vandrer cirka 1000 m opp og ned hvert døgn. Biomassens vandringer følger døgnvariasjonene i lysintensitet. Dette utgjør en stor karbontransport opp og ned i vannmassene to ganger i døgnet.
Det er lyset og artenes evne til å registrere lyset som styrer denne atferden.