Naturkatastrofer og media

Tradisjonell kinesisk tenkning spenner fra å ville leve i pakt med naturen til å ville temme naturen. Det er den siste holdningen som har vært dominerende i moderne tid.

I mars 1976 falt det ned en stor meteor i Jílín吉林 -provinsen i Nordøst-Kina. I slutten av juli samme år inntraff det mest dødelige jordskjelvet i verden i det 20. århundret i Tángshān 唐山nordøst for Bějīng 北京. Tradisjonelt tenkende kinesere tolket det som et jærtegn. Vel en måned senere døde Máo Zédōng 毛泽东.

I 1976 gikk den kulturrevolusjonære perioden mot slutten. Maos allierte, den såkalte Firerbanden, Sìrénbāng 四人帮, som kontrollerte media, brukte jordskjelvet for alt det var verdt. De hevdet at stilt overfor en slik katastrofe var det viktigere enn noensinne å ikke miste fokus på å kritisere Dèng Xiǎopīng 邓小平, som Firerbanden så på som sin argeste motstander. Jeg studerte i Beijing både på den tiden jordskjelvet fant sted og under det politiske oppgjøret i etterkant av Maos død, og jeg så personlig hvordan alt på den tida ble underordnet politisk propaganda i media, også naturkatastrofer.

På dette feltet har det skjedd en vesentlig endring på særlig to områder. For det første blir ikke media brukt først og fremst for å dekke til realiteten, men brukt mer aktivt for å vise at myndighetene tar ansvar for å trøste folk når ulykken først er ute. Tilfeldigvis befant jeg meg i Beijing også da det store jordskjelvet i Sìchuān四川-provinsen fant sted i mai 2008, og kunne observere disse endringene. Ikke bare var TV raskt på plass og viste ødeleggelsene i all sin bredde, men myndighetene sendte raskt ut daværende statsminister Wēn Jiābǎo温家宝, som tok på seg rollen som en trøstende landsfader. På den mer heroiske siden viste man hvordan militære arbeidet febrilsk for å redde liv i ruinene.

For det andre blir realismen i medierapportene dratt mye lenger enn hos oss. Kinesiske medier viser mer groteske sider av menneskelige tragedier, med nærbilder av armer og bein som stikker ut av ruiner og jordmasser. Det gjorde de også i Sichuan. Det kan skyldes at det kinesiske medielandskapet er blitt mer sensasjonspreget, men trolig mer det at terskelen for å vise slike groteske scener er lavere enn hos oss.

Dagens myndigheter vil fremdeles helst ha full kontroll over hva media offentliggjør. Om noen prøver å foreta egne undersøkelser og rapportere om det til offentligheten, blir det problemer. Også dette er Sichuan-jordskjelvet et eksempel på. Skjelvet skjedde på dagtid, og tusenvis av skolebarn ble begravd i ruinene av skandaløst dårlig konstruerte skolebygninger som kollapset på grunn av omfattende snusk i den kinesiske byggebransjen.

Den kinesiske kunstneren Aì Wèiwèi 艾未未 ville i ettertid dokumentere hva som hadde skjedd. Han organiserte en såkalt borgerundersøkelse for å dokumentere omfanget av tragedien med skolebarna. Da han besøkte Sichuan i 2009, trengte politiet seg inn på hotellrommet han bodde på og påførte ham så store hodeskader at han i all hast måtte opereres for det under et påfølgende opphold i Tyskland. Senere samme år utstilte han en installasjon med 9000 barneskolesekker på Haus der Kunst i München. Installasjonen var formet som en mosaikk av skolesekker og dannet innskriften «Hun levde lykkelig her på jorda i sju år» – Tā zài zhèige shìjièshàng xìngfú shēnghuóle qī nián 她在这个世界上幸福 生活了七年 – som var en mors avskjedsord til sin døde datter.

Internett har ført til en grunnleggende endring av informasjonsflyten i Kina, noe offisielle medier har måttet ta høyde for. Det begynte allerede med SARS-epidemien i 2002–2003. Kinesiske helsemyndigheter vegret seg i flere måneder før de varslet resten av verden om epidemien, til tross for at informasjon om epidemien tidlig begynte å sirkulere i den kinesiske nettverdenen.

Også med tanke på menneskeskapte katastrofer har internett spilt en stor rolle når det gjelder å endre mediestrømmen. Et godt eksempel på det er en togulykke som involverte to lyntog på en viadukt nær Wénzhōu 温州 i det sørøstlige Kina i 2011. 40 personer omkom, og 200 ble såret. Selv om en visestatsminister ble sendt til stedet for å lede redningsarbeidet, forsøkte myndighetene både å dysse ned ulykken og å begrense medienes tilgang. Det førte til sterke reaksjoner fra publikum, som delte bilder og filmsnutter av katastrofen. Myndighetene har imidlertid også blitt flinke til å bruke internett og er nå oftere først ute med å legge ut sin versjon av naturkatastrofer og ulykker på nettet.

I tradisjonelle kinesiske landskapsmalerier ser man ikke mange spor av menneskelig aktivitet. Men i praksis har kineserne vært mest opptatt av å temme naturen, særlig alt som har med vann å gjøre. Det har gitt imponerende resultater opp gjennom historia. I moderne tid har det blitt knyttet til en framskrittsoptimisme som til tider har fortonet seg helt blind. Som eksempel kan vi nevne det utopiske overmotet som rådet under «Det store spranget framover», Dà yuè jìn 大跃进, fra 1958 til 1961, som resulterte i at minst 30 millioner mennesker døde av underernæring og sult.

I dag har kineserne så vidt begynt å betale tilbake for den enorme miljøbelastningen nærmere 40 års spektakulær utvikling har ført med seg. Menneskeskapte katastrofer er synlige overalt, både lufta, jorda og vannet er forurenset. Men naturen slår tilbake og forsterker virkningene. Her har kinesisk media nok å ta fatt i. Kanskje burde de kikke litt oftere på tradisjonelle kinesiske landskapsmalerier og reflektere litt over hva de egentlig ser.