Njuike sisdollui
Oahppanbálggis

Don leat dál muhtin oahppobálgás:
Norsk kringkastingshistorie

Fágaartihkal

Etablering av en statlig kringkasting

I 1933 ga Stortinget Norsk rikskringkasting enerett på kringkasting i Norge. Den statlige kringkasteren skulle formidle samfunnsmessig nyttig og nasjonalt innhold, men fikk full redaksjonell frihet. På 1930-tallet ble det sendt reklame i NRK, men det ble forbudt i 1940.

Fra privat til statlig kringkasting

Det var en sammensatt rekke av begivenheter som førte til at Stortinget 22. juni 1933 vedtok at kringkastingsvirksomheten i Norge fra 1. juli samme år skulle organiseres gjennom et statlig selskap: Norsk rikskringkasting (NRK) fikk monopol på kringkasting, en enerett selskapet hadde fram til 1982.

Les mer

Man kan godt si at overgangen fra privat drift av kringkasting til et statlig kringkastingsmonopol startet med en krangel om hva kringkastingen skulle betale for å presentere tekster av norske forfattere. Den juridiske situasjonen rundt opphavsrettsspørsmålet var uklar. Kringkastingsselskapet forholdt seg til gjeldende lov fra 1893 med revisjon av 1910, mens Forfatterforeningen hevdet at forfatterne etter mer moderne prinsipper, som kom til uttrykk i den nye loven om opphavsrett til åndsverk som først ble gjort gjeldende fra 1931, hadde rett til å disponere sine verk og til å forhandle om vederlag for bruk av dem. Forfatterforeningen vant fram i byretten i 1928, mens overretten i en splittet avgjørelse ga Kringkastingsselskapet medhold i deres praksis.

Det var imidlertid innad i Kringkastingsselskapet selv at oppløsningstendensene fikk sitt mest tydelige uttrykk. Til generalforsamlingen i Kringkastingsselskapet AS 18. april 1929 hadde det møtt fram så mange taleføre personer at møtet måtte avholdes over to dager. Dels ble det rettet kritikk mot styret for at enkelte styremedlemmer blandet sin posisjon med private økonomiske interesser, dels framkom det kritikk av selve programvirksomheten. Sammen med Telegrafverkets ønske om et statlig kringkastingsselskap var det tilsynelatende det umulige i å drive kulturmonopol som privat forretning som slo beina under den private kringkastingsvirksomheten.

Mens den private kringkastingsdriften naturlig – i likhet med Telegrafverket – hadde hørt inn under Handelsdepartementet, ble NRK lagt under Kirke- og undervisningsdepartementet. Institusjonens virksomhet var mer i samsvar med kirkens og skolens arbeid enn avisenes og kinoenes, mente man. Og med Bondepartiregjeringens fall våren 1933 kom det en statsråd på plass i dette departementet som hadde klare tanker om hvordan Norsk rikskringkasting skulle organiseres. Knut Liestøl hadde vært medlem av Kringkastingsselskapets programråd siden 1925, og han forsto at den nye institusjonen måtte ha en frittstående stilling i forhold til forvaltningen.

I ettertid kan det synes litt underlig at det opprinnelig ikke var tegnet inn noen daglig leder i organisasjonskartet til NRK. Men i praksis fungerte styrets leder, advokaten Arnold Ræstad, også som daglig leder fram til Egil Sundt ble ansatt høsten 1939. En skikkelse som tydelig markerte nyordningen, fikk imidlertid NRK i sin nye riksprogramsjef. Filologen og nynorskmannen Olav Midttun ble under dissens ansatt av regjeringen høsten 1933, til tross for at mange var skeptiske til hvordan lytterne ville reagere på den nynorske språkbruken hans.

Kringkastingsselskapet AS hadde allerede sommeren 1931 tatt opp spørsmålet med Handelsdepartementet om bygging av et eget kringkastingshus. Etter at NRK var etablert, ble dette en hovedoppgave for styret. Forholdene i Brødrene Hals’ tidligere pianofabrikk i Vika var kummerlige. En inspeksjon fra Arbeidstilsynet i 1938 avslørte at mangelen på ventilasjon ga en "påfallende høi grad av sykelighet" blant det tekniske personalet. Bedre var det for NRKs administrative personale, som hadde fått kontorer i den nye Odd Fellow-bygningen på den andre siden av gata. Da var det imidlertid avholdt arkitektkonkurranse for et nytt kringkastingshus som arkitekt Nils Holter hadde vunnet. Det var valgt ut tomt for bygget "på et bondejorde i Aker". Det var nedsatt en byggekomité ledet av murmester Arthur Nordlie, og ferdigstilling av bygget var planlagt til våren 1941.

Overgangen fra privat til offentlig kringkasting skjedde nesten umerkelig. Hele den faste staben i både Oslo og Bergen fulgte med over i den nye institusjonen. Programavdelingene beholdt sine sjefer for musikk og teater. Sendetidene ble heller ikke vesentlig forandret, fra åtte timer og ti minutter daglig i 1933 til ni og en halv time i 1938.

Endringer i programtilbudet

Man skulle derfor tro at det også for programtilbudet ble små endringer. Men her medførte både tekniske nyvinninger og institusjonens nye rolle som offentlig organ hørbare endringer for lytterne. Programmene ble gjennomgående kortere, slik at antall program ble nærmere doblet fra 1930 til 1940.

Historiker og medieviter Hans Fredrik Dahl nevner tre nye redaksjonelle prinsipper som ga programstoffet i radio en dreining:

  1. prinsippet om radioprogrammets samfunnsmessige nytte
  2. prinsippet om det nasjonale innholdets forrang
  3. prinsippet om NRKs egen, selvstendige redigering av stoffet

Idealet for virksomheten ble slik sett folkeopplysning gjennom norsk stoff, som var tilrettelagt for radio av NRK selv. Hos enkelte kritikere ble nok disse prinsippene oppfattet som en dreining mot en dødsens alvorlig "belæringsanstalt", som "synes fullstendig å ha glemt at de som betaler sin lytteravgift, ikke gjør det for på nytt å gå på skole …" (Dahl, 1999, s. 258).

Les mer

NRK videreførte et initiativ de frivillige folkeopplysningsorganisasjonene opprinnelig hadde tatt overfor Kringkastingsselskapet AS, nemlig etablering av studiegrupper som ved hjelp av en studieplan kunne fortsette å drøfte de spørsmålene som ble tatt opp i radio. NRK trykte opp studieplaner som ble distribuert gjennom studieorganisasjonene, og dette førte i løpet av årene 1934–1937 til oppretting av drøyt 3 000 lyttergrupper. I hver av disse var det i gjennomsnitt åtte deltakere. Også skolekringkastingen, med programmer direkte relatert til undervisningssituasjonen, fikk et stort oppsving. Mens det i 1931 var registrert 150 skoler som fulgte sendingene, var antallet ved inngangen til 1940 steget til 1 500 skoler.

Gunnar Neels-Hansson fortsatte som teatersjef, og ved siden av de store dramaene ble det skrevet en rekke småstykker spesielt beregnet for framføring i kringkastingen.

Dramaet Agnete av Amalie Skram (1937)

0:00
-0:00
Jietna: NRK / CC BY-NC-ND 4.0

Fortsatt utgjorde musikken et vesentlig innslag i radiohverdagen. Andelen musikk i sendingene steg faktisk fra 43,9 prosent i 1933 til 47,7 prosent i 1938. Bare rundt en tredjedel av dette var grammofonmusikk, men andelen var økende. Prinsippet om at det norske skulle ha forrang, viste seg imidlertid vanskelig å oppfylle på musikkens område. En opptelling fra 1933 viste at av de 1 402 komposisjonene som ble spilt, var bare 320 norske. Norske komponister var lite fornøyde med tilstanden. Men så lenge radioorkestret bare sto for rundt 7 prosent av musikksendingene, var det vanskelig å gjøre noe med det på kort sikt.

Det var ett viktig unntak, og det gjaldt norsk folkemusikk. Hardingfela hadde vært et sikkert innslag i norske radiosendinger helt siden 1925, og NRK opprettet en egen konsulentstilling for folkemusikk, som komponisten Eivind Groven ble tilsatt i. Han kunne videreføre det arbeidet Per Reidarson hadde startet i privatselskapets tid, med innsamling av norsk folkemusikk. Gjennom årene har dette arbeidet gjort NRK til en ledende og uunnværlig institusjon for å ta vare på denne delen av kulturarven.

Mer vekt på nyheter og kommentarer

En av de nye medarbeiderne i NRK var Toralv Øksnevad, tidligere utenriksredaktør i Dagbladet. Mens radioens nyhetssendinger tidligere hadde bestått av opplesing av meldingene fra Norsk Telegrambyrå (NTB), ble det nå slått fast at aktualitetsavdelingen skulle redigere nyhetene sine selv. Fordi man var usikker på avtalen med NTB, som var eid av avisene, ble den supplert med en avtale med United Press (UP).

Hver enkelt nyhetsmelding ble kortet ned til fem–seks linjer, og de skulle vurderes ut fra sin umiddelbare nyhetsverdi. Etter Øksnevads oppfatning betydde det neddemping av pressens tradisjonelle sensasjonsstoff knyttet til ulykker og forbrytelser, og oppgradering av politisk kommentarstoff, ikke minst utenriksstoffet.

Brann på Frydenlund Bryggeri, Julius Hougen 1936

0:00
-0:00
Jietna: NRK / CC BY-NC-ND 4.0

Kåseri om skikker til sjøs med med T. Stamsø

0:00
-0:00
Jietna: NRK / CC BY-NC-ND 4.0

De første radioapparatene

De fleste radiomottakerne var i 1920-årene og første halvdel av 1930-årene produsert i utlandet. De tre største fabrikkene, Jan Wessel Radiofabrikk, Salve Staubo Radiofabrikk og Tandberg Radiofabrikk, hadde alle i 1940 produsert rundt regnet 100 000 mottakere hver.

NRK var imidlertid ikke fornøyd med veksten i antallet lisensbetalere, og trodde kanskje prisen på mottakerapparatene kunne være en av årsakene. NRK initierte derfor produksjon av den rimelige folkemottakeren, som det i siste halvdel av 1930-tallet ble solgt 35 000 eksemplarer av, blant annet gjennom samvirkelagene.

Reklame i eteren

I tillegg til lisensinntektene knyttet til kjøp av radiomottakere hadde kringkastingen i Norge helt siden 1925 hatt reklamesendinger. Og det ble heller ingen forandring av dette etter sommeren 1933. Reklamesendingene utgjorde rundt tre prosent av total sendetid og en tilsvarende andel av de totale inntektene.

For programmedarbeiderne i NRK var reklamen en vederstyggelighet. De mente reklamesendingene åpnet for en utilbørlig innflytelse på innholdet i sendingene. Heller ikke pressen var glad i radioreklame, først og fremst fordi den reduserte deres egne annonseinntekter. Kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit uttalte i 1939 at reklamen "med tid og stunder bør bort fra vårt kringkastingsprogram" (referert i Dahl, 1999, s. 329).

Styret foretok seg imidlertid ingenting med saken, og det ble korvettenkapitän Hahn fra den tyske okkupasjonsmakten som 10. april 1940 skar gjennom alle hensyn med et kategorisk og øyeblikkelig forbud mot all radioreklame. Tyskerne fryktet at reklamesendingene kunne inneholde skjulte meldinger.

Ved etableringen av NRK i 1933 var det rundt 131 000 lisensbetalere i Norge. Våren 1940 var tallet steget til rundt 420 000.

Radioreklame for vaskemiddelet Persil fra 1930-årene

0:00
-0:00
Jietna: NRK / CC BY-NC-ND 4.0
Kilde

Dahl, H. F. (1999). Hallo-hallo! Kringkastingen i Norge 1920–1940. J.W. Cappelen Forlag.

Guoskevaš sisdoallu

CC BY-SA 4.0Dán lea/leat čállán Svein Sandnes.
Maŋemusat ođastuvvon 2018-04-20