Profesjonell informasjon og veiledning

Hva kreves i informasjons- og veiledningsrollen?

Profesjonell kompetanse

I informasjons- og veiledningsrollen skal du bruke din profesjonelle kompetanse. Det betyr at du tar i bruk kunnskapen din, de yrkesspesifikke ferdighetene dine og de personlige egenskapene dine i samhandling med pasienter og kunder. Du skal gi informasjon, veiledning og råd innenfor ditt eget kompetanseområde.

Vi skiller mellom å gi informasjon, veiledning og gi råd, men i praksis kan disse rollene gli naturlig over i hverandre i samhandling med pasienter eller kunder.

Fagkunnskap og relasjonskompetanse

Som helsepersonell har du bred kompetanse innen tiltak som fremmer helse og forebyggende arbeid.

Du skal kunne formidle faglig korrekt informasjon på en måte som er tilpasset pasienten eller kunden. Ved å bruke gode kommunikasjonsferdigheter og personlige egenskaper kan du samtidig bygge en god relasjon. Dette bidrar til å skape trygghet og tillit til deg som profesjonell yrkesutøver.

Lovverket som grunnlag for informasjon og veiledning

Lovverket legger grunnlaget for all informasjon og veiledning ved å understreke faglig forsvarlighet, taushetsplikt og brukermedvirkning. Dette sikrer at informasjon og veiledning styrker pasientenes mestring, fremmer selvbestemmelse og ivaretar deres rettigheter.

Hvordan gi informasjon klart og forståelig

Når du gir informasjon, skal den være objektiv og faglig korrekt, uten egne tolkninger. Du skal gi tilstrekkelig informasjon slik at pasienten eller kunden kan ta vare på egen helse. Når du gir helsehjelp, må du også informere om hva som skal gjøres og hvorfor.

Informasjon kan formidles direkte i en samtale eller indirekte gjennom for eksempel brosjyrer eller ved å vise til nettsider der pasienten kan finne relevant informasjon.

Informasjonen må være lett å forstå. Du må ta hensyn til pasientens alder, modenhet, erfaring, språk, kultur og eventuelle funksjonsnedsettelser. Sørg for å få bekreftet at pasienten har forstått, og tilpass formidlingen ved behov.

Hva er veiledning?

Veiledning er en planlagt og målrettet samtale der du hjelper en person til å forstå en situasjon bedre og til å se nye muligheter. Samtalen bygger på respekt, lytting og likeverd. Målet er at den andre skal utvikle mestringskompetanse, altså ferdigheter og trygghet, til å takle utfordringer i både kjente og nye situasjoner.

Den som mottar veiledning, skal være den aktive parten i samtalen slik at han eller hun selv kan vurdere, reflektere og finne sin egen løsning.

Veilederrollen

Når du går inn i veilederrollen, er din viktigste oppgave å støtte og hjelpe den som skal veiledes. Du skal være en trygg person som lytter, viser forståelse og skaper et rom der den andre tør å åpne seg.

Når du får en god forståelse av personen og situasjonen, kan du støtte hen videre fra der hen er nå, til dit hen ønsker å komme. Du hjelper hen til å se muligheter, sortere tanker og finne en trygg vei videre.

Profesjonalitet og bevissthet om egen rolle

Som veileder må du være profesjonell og bevisst på din egen rolle og hvordan du påvirker samtalen. Du setter tydelige rammer, har fokus på personen du veileder og unngår å bli for privat.

Når du er bevisst på dine egne følelser og reaksjoner og opptrer rolig og tydelig, skaper du trygghet og tillit.

Likeverd og respekt

Veiledning bygger på likeverd. Selv om du leder prosessen, møter du personen som en likeverdig part. Du møter personen med respekt, og gjennom samarbeid støtter du personen i å finne egne, gode løsninger. Når den som veiledes føler seg tatt på alvor, øker både trygghet og motivasjon.

Å forstå hele mennesket

For å veilede godt trenger du både kompetanse og tålmodighet til å forstå mennesket og det som skjer rundt personen. Det innebærer å se hvilke behov, følelser og erfaringer som påvirker hvordan personen handler og reagerer. Samtidig må du ha innsikt i hvilke utfordringer, rammer og forhold i livet som påvirker hverdagen til personen.

Å gi emosjonell støtte

Som veileder møter du mennesker som kan være usikre, frustrerte eller stå i situasjoner som oppleves som vanskelige. De trenger at du viser omtanke, ro og interesse. Emosjonell støtte handler om å være tilstede, vise at du bryr deg og skape trygghet gjennom måten du møter og samhandler med andre på.

Å møte mennesker på ulike måter

Ulike mennesker trenger å bli møtt på ulike måter, og det er ditt ansvar å justere kommunikasjonen etter det den andre trenger. Du må ta initiativ til kontakt, vise interesse og være nysgjerrig. Aktiv lytting er en viktig del av dette. Når du viser at du følger med, forstår og gir rom for at den andre kan tenke og uttrykke seg i eget tempo, bidrar du til en trygg og god relasjon.

Å være en god spørsmålsstiller

En god veileder bør stille åpne spørsmål som hjelper personen til å utforske egne tanker og forstå sitasjonen sin bedre. Du stiller ett spørsmål av gangen, lytter godt og lar være å svare for personen. Det er også viktig å gi den andre tid til å tenke og tåle at det oppstår korte pauser i samtalen.

Når du oppmuntrer til å utdype, blir det lettere for personen å reflektere og se egen rolle tydeligere.

Å finne balansen mellom støtte og utfordring

Som veileder må du vurdere om personen først og fremst trenger trygghet, eller om det er riktig å utfordre dem. For mye støtte kan hindre utvikling, mens for mye utfordring kan skape utrygghet. Når du finner en god balanse, blir det lettere for personen å se nye muligheter og ta egne valg.

Å se og framheve sterke sider

En viktig del av veilederrollen er å legge merke til hva personen får til. Når du løfter fram personens sterke sider og ressurser, kan det styrke både motivasjonen og selvtilliten. Anerkjennelse og konkrete, positive tilbakemeldinger kan være svært virkningsfulle og bidra til utvikling og endring.

Hvordan vi lærer

Som veileder trenger du kunnskap om hvordan mennesker lærer. Læring skjer best når innholdet oppleves relevant, når personen får tid til å reflektere og når egne erfaringer tas i bruk. Ved å stille åpne spørsmål som får personen til å reflektere og tenke gjennom flere muligheter, støtter du deres kritiske tenkning og bidrar til gode læringsprosesser. Personer kan da lære å forstå sin egen situasjon bedre, utvikle mestringsstrategier og ta valg som fremmer helse.

Mestring og tro på egne evner

Mestringsfølelse og troen på at "jeg får det til" har stor betydning for læring. Når du som veileder hjelper personen til å oppleve både små og store mestringsøyeblikk, øker både selvtilliten og motivasjonen. Dette styrker troen på egne evner og gjør læring og utvikling lettere og mer meningsfull.

Humor og glede

Humor kan skape god stemning og styrke kontakten i veiledningen. Det kan gjøre samtalen lettere og bidra til en mer avslappet situasjon. Det er viktig å le sammen, men ikke le av den andre. Ironi og sarkasme må unngås fordi det skaper usikkerhet.

Avslutning på veiledningssamtalen

En veiledningssamtale bør avsluttes med at dere oppsummerer hva dere har snakket om, hva den som søker veiledning har blitt klar over, og hvilke mulige neste steg som kan være aktuelle. En tydelig avslutning gir trygghet, oversikt og motivasjon for veien videre.

Råd i veiledningen

Mange forventer å få råd når de blir veiledet, og det kan føre til at det er vanskelig for veilederen å vente med å gi råd. Likevel er det viktig at råd ikke kommer for tidlig. Hvis veilederen ikke har fått god nok oversikt over saken, kan rådene forstyrre samtalen eller skape misforståelser. Råd bør derfor gis først når situasjonen er godt nok forstått.

Det viktigste i veiledningen er at personer får hjelp til å tenke selv og finne egne løsninger. Råd kan likevel være nyttige når de åpner for nye muligheter som personen ikke har sett før. De kan også bidra til økt forståelse og gjøre det lettere å håndtere lignende situasjoner senere.

Selv om råd blir sett på som noe som ligger litt utenfor det vi vanligvis forbinder med veiledning, er de en naturlig del av en veiledningssamtale. Råd kan være spontane eller planlagte. Det kan være enkle tips eller mer gjennomtenkte forslag basert på faglig kunnskap.

Når veilederen velger å gi råd, bør de presenteres som muligheter personen kan velge mellom, ikke som noe som må følges. Slik får den som veiledes rom til å vurdere selv. Råd bør være få, konkrete og tydelige.