Vitenskap og fornuft

I renessansen oppstod et nytt borgerskap i de italienske bystatene. Økt handel og større markeder gjorde at flere i borgerskapet ble rike og kunne bruke sin økonomiske makt til å stille spørsmål ved og utfordre Kirkens "vedtatte sannheter" og kongenes maktposisjoner i Europa. Ideene i renessansen var å rette søkelyset mot enkeltmenneskenes muligheter, noe som er kjernen i humanismen. I tillegg ga mange rike borgere økonomisk støtte til vitenskapsmenn og kunstnere. Protestantismens brudd med pavekirken hører også med i dette bildet av store endringer. Boktrykkerkunsten på sin side gjorde både reformasjonen og den vitenskapelige revolusjonen mulig.

I tida mellom renessansen og opplysningstida ble altså både konge og kirkemakt utfordret. Det skjedde gjennom en vitenskapelig revolusjon, gjennom humanismen med vekt på enkeltmennesket og gjennom reformasjonen. I tillegg kom et økonomisk sterkere og mer uavhengig borgerskap som krevde politiske endringer; samfunnet skulle bygge på fornuften.

En viktig faktor som var med på å forme opplysningstiden, var utviklingen av naturvitenskapene på 1600-tallet. Med naturvitenskapelige metoder gikk man til verks for å forstå lovmessigheter i naturen. Det fikk enorm betydning for teknologiutviklingen, og det ble gjort epokegjørende oppfinnelser innenfor en rekke fag.

Tidligere var naturvitenskap en kombinasjon av filosofi og teologi. Man brukte fornuften kombinert med vedtatte teologiske sannheter om verden til å forstå hvordan naturen fungerte. På 15- og 1600-tallet ble det utviklet nye metoder for å forstå naturen. Systematisk observasjon og eksperimenter kombinert med logisk argumentasjon ble grunnlaget for den moderne naturvitenskapen.

Allerede på 1500-tallet kom den polske vitenskapsmannen Nicolaus Copernicus fram til at sola var midtpunktet i universet. Denne oppfatningen (det heliosentriske verdensbildet) var i strid med Kirkens oppfatning om at jorda stod i sentrum, og at sola kretset rundt jorda. Flere av Copernicus' tilhengere og etterfølgere ble forfulgt og dømt av Kirken.

Men vitenskapen slo likevel gjennom i flere land. Det blir fortalt at på slutten av 1600-tallet, så den engelske vitenskapsmannen Isaac Newton et eple falle til jorda samtidig som han så månen. Det var slik han fikk tanken om at det var de samme kreftene som trakk eplet mot bakken som holdt månen i bane rundt jorda. Om fortellingen er sann, vet vi ikke, men det var Newton som først formulerte gravitasjonslovene. Newton studerte bevegelse, lys og gravitasjon, og arbeidene hans la grunnlaget for moderne fysikk. Han påpekte at de samme naturlovene gjaldt for hele universet. Newton visste at hans framgang bygde på tidligere vitenskap, og skal ha sagt: "Hvis jeg har sett lenger, er det fordi jeg har stått på skuldrene til kjemper".