Renessansen

I middelalderen hadde kirken i stor grad lagt rammene for kunst, vitenskap og filosofi, men fra slutten av 1300-tallet fikk kunstnere, filosofer og vitenskapsmenn i Firenze en ny interesse for antikkens kultur. ”Renessanse” betyr gjenfødelse, og det er antikkens kultur og idealer som blir født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen. I løpet av 1400-tallet spredte denne tenkemåten seg, og rundt år 1500 kan vi si at renessansen preget mye av Europas kunstneriske og akademiske elite.

Det meste vi kjenner av billedkunst i middelalderen var bestilt av kirken. Motivene var først og fremst symbolske og skulle bekrefte kirkens verdensoppfatning. I en del europeiske byer vokste det etter hvert fram en ny overklasse av handelsmenn som også etterspurte ikke-religiøs kunst. I renessansen ble kunsten mer naturtro. Man gjenga verden slik menneskene så den, slik det også hadde vært i antikken.

Fra 1500-tallet ble det utviklet flere nye forskningsmetoder som bygget på observasjon og fornuft og som ledet til fram til en vitenskapelig revolusjon. I noen tilfeller kunne de vitenskapelige konklusjonene føre til konflikt med kirken. En av de største konfliktene gjaldt synet på jordas plass i universet. Kirken sto for det geosentriske verdensbildet – at jorden var sentrum i universet. Dette var en sentral del av kirkens lære, der man så på jorda og mennesket som selve kronen på Guds skaperverk. Flere fremtredende vitenskapsmenn sto for et heliosentrisk verdensbilde – at sola var sentrum i universet. Kirken var ofte positiv til vitenskapelige fremskritt, men når vitenskapsmenn utfordret kirkens forståelse av Bibelen, ble de møtt med straff og sensur. Allikevel vant det heliosentriske verdensbildet etter hvert frem og ble en av de mest revolusjonerende vitenskapelige oppdagelsene i perioden.

Humanisme betyr at man setter mennesket i sentrum. Mennesket kan forstå verden og avgjøre hva som er rett og galt gjennom fornuften. Slike humanistiske tanker kan spores tilbake til antikken, og de fikk nytt liv i renessansen. I dag forbinder vi gjerne humanisme med et ikke-religiøst livssyn, men humanismen i renessansen var en kristen humanisme. Fokuset på fornuft innebar blant annet at man i mindre grad tolket Bibelen bokstavelig. Det er først i ettertid at renessansen har blitt kalt humanistisk når man har søkt etter røttene til den moderne humanismen.

Det var ikke slik at renessansens kunstnere og vitenskapsmenn sluttet å bry seg om kristendommen eller ble ateister. De så fremdeles verden som Guds skaperverk, men studerte og fremstilte dette skaperverket på en mer fri og selvstendig måte enn tidligere. Fornuft og logikk var redskaper man hadde fått av Gud, og de var ment å brukes til å observere og forstå verden rundt seg. Ateisme og direkte kritikk mot religionen kommer først på 1700-tallet og øker i omfang og styrke på 1800- og 1900-tallet.

Middelalderen blir ofte fremstilt som en mørk og brutal tidsalder der utviklingen sto mer eller mindre stille. Denne oppfatningen vokste fram i renessansen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Synet på renessansen som et klart brudd med den mørke middelalderen henger fortsatt med oss i dag, men er nok ganske overdrevet.

Man hadde for eksempel drevet vitenskap og studert antikkens tekster også gjennom hele middelalderen. Det er også lett å tenke at kirken og vitenskapen var motsetninger. I virkeligheten var det i flere tilfeller nettopp på grunn av kirken at vitenskapen gikk fremover i middelalderen. Klostrene var viktige kunnskapssentre og på mange måter forløpere til de moderne universitetene. Den naturvitenskapelige tanken om at det finnes naturlover ble også støttet av kirken, som mente at naturen styres etter gudegitte lover.

Allikevel var det at man i det hele tatt ønsket å bryte med fortiden et viktig brudd i historien. Det gjorde at man kunne skifte fokus til fremtiden og et menneskeskapt fremskritt. Dette ble etter hvert sentralt i opplysningstiden, de politiske revolusjonene og den industrielle revolusjonen. Troen på fremtiden og fremskrittet er det som kjennetegner moderne tid. Renessansen representerer en ny tidsånd, og selv om den i utgangspunktet bygger på gamle idealer fra antikken, er det mange utviklingstrekk i moderne tid som kan spores tilbake til denne nye tidsånden.