Hvorfor gjør vi ikke mer med klimaendringene?
Film: Klimagassutslipp: Hvordan måler vi dem? Og hvem har skylda?
I filmen (lengde 4:59) får vi ulike tilnærminger til spørsmålet om hvem som har skylda for klimaendringene.
Hvem har skylda?
I samfunnet er det et vanlig prinsipp at om du er skyldig i noe, må du betale for det. Er du uheldig og rygger inn i en bil, er du økonomisk ansvarlig for skadene på bilen du krasjet med. Men hvem er egentlig ansvarlig for klimaendringene? Hvem burde ta størsteparten av kuttene?
Alternativ 1: utslipp per år
Kina slipper ut 12 milliarder tonn CO2, Norge slipper bare ut 37 millioner. Regner man på denne måten, er det klart at Kina burde ta regningen. Eller er det det?
Alternativ 2: årlige utslipp per innbygger
For hver nordmann finnes det omtrent 250 kinesere. Så selv om Kina slipper ut 300 ganger mer CO2 enn Norge, må vi korrigere for antall innbyggere. Bruker vi denne metoden, er forskjellen 8,55 tonn i Kina mot 6,67 tonn i Norge.
Alternativ 3: forbruksbaserte utslipp
I rike land har man et høyt materielt forbruk. Høyt forbruk fører med seg høye CO2-utslipp. Med alternativ 1 og 2 kommer ikke CO2-regningen til landene som kjøper produktet, men til de som produserer det. I dette alternativet får Norge regningen for produksjonen av alle varene vi kjøper.
Alternativ 4: totale utslipp fra 1750 til i dag
Europeiske land har brukt fossil energi til å komme seg ut av fattigdom, og med det sluppet ut mye CO2 som i dag er i atmosfæren og varmer opp jorda. Er det ikke mer rettferdig å regne med dette i stedet for hvor mye som slippes ut i dag?
Klimakutt har en pris
Om du er politiker og ønsker å få ned klimagassutslippene, har du grovt sett to valg. Du kan
gjøre det dyrere å forurense, for eksempel med CO2-avgifter
gjøre det billigere å være miljøvennlig, slik som med elbil
Hvis du velger å gjøre det dyrere å forurense, for eksempel ved å sette opp prisen på kjøtt, er det lett å bli upopulær, og det kan være vanskelig å bli gjenvalgt. Derfor kan det være en god løsning å gjøre det billigere for folk å være miljøvennlig.
I Norge blir ofte elbilpolitikken trukket fram som et godt eksempel på klimapolitikk som fungerer. I 2001 ble elbiler fritatt for moms, noe som i praksis gjorde dem 25 prosent billigere enn tilsvarende fossilbiler. Videre fikk elbilsjåfører lov til å kjøre i kollektivfeltene og billigere bom- og fergepenger, samtidig som ladenettet ble kraftig bygd ut. Dette har gjort at 95 prosent av alle solgte nye biler i 2025 var elektriske (Opplysningsrådet for veitrafikken, 2026).
Selv om disse tiltakene gjør at forbrukerne sparer penger, krever utslippskutt en del endringer som kan være dyre for samfunnet. Elbilfordelene i Norge er blitt anslått til å koste rundt 17,5 milliarder årlig (Finansdepartementet, 2025).
Prisen på elbiltiltakene er likevel liten i forhold til hva det ville ha kostet samfunnet å fase ut Norges største bidrag til global oppvarming. I Norge står olje- og gassutvinning for nesten 25 prosent av de totale utslippene (Norsk klimastiftelse, u.å.). Samtidig er denne sektoren knyttet til over 200 000 arbeidsplasser og over 20 prosent av bruttonasjonalproduktet (Energidirektoratet & Sokkeldirektoratet, 2025; Sokkeldirektoratet, 2024).
Burde Norge slutte med olje- og gassutvinning for å nå klimamålene? Burde vi fortsette som før, kjøpe klimakvoter for å nå målene og på den måten flytte kostnaden over på fattigere land? Eller burde vi bruke kraft fra fastlandet til å elektrifisere olje- og gassutvinningen? Da vil utslippene bli lavere, men strømprisen vil bli høyere for meg og deg.
Hvorfor bryr vi oss ikke mer?
Klarer du å huske den første gangen du hørte om klimaendringene og hvor alvorlige de var? Antakeligvis var du ikke særlig gammel, og antakeligvis har du hørt det samme budskapet mange ganger i ettertid. Likevel sliter mange av oss med å ta alvoret helt innover oss. Hvorfor er det slik? Per Espen Stoknes (2017) peker på tre mulige forklaringer: avstand i tid, avstand i rom og avstand i person.
Avstand i tid
Når vi leser advarsler om at havnivået stiger, og at det kan sette millioner av mennesker i fare innen 2050, vet vi at dette er alvorlig. Likevel er 2050 lenge til for mange. Når noe ligger såpass langt fram i tid, blir det lettere å tenke at det ikke angår oss akkurat nå.
Avstand i rom
Det er også lettere å engasjere seg i det som skjer nært oss. Mange ser kanskje for seg at havnivåstigning først og fremst vil ramme små øystater eller kystområder langt unna. Når konsekvensene skjer et annet sted i verden, blir det vanskeligere å kjenne at saken angår oss personlig.
Avstand i person
Det betyr også noe hvem som blir rammet. Når konsekvensene omtales i store tall og generelle beskrivelser, uten konkrete mennesker og ansikter, kan de føles mindre virkelige. Det er ofte lettere å engasjere seg når vi kan knytte en sak til enkeltmennesker vi kan leve oss inn i.
Hvordan kan vi få til kutt i framtida?
Selv om situasjonen er alvorlig og skrittene som tas er for små, skjer det mye bra. Tidligere har det vært slik at land på vei ut av fattigdom velger fossil energi for å få fart på økonomien sin. Dette er i ferd med å snu. I første halvdel av 2025 ga sol- og vindkraft for første gang mer energi enn kull på verdensbasis (Ambrose, 2025).
De vestlige landene har ofte vært villige til å kutte, men dette kunne ikke skjedd uten at de største utslippslandene og utviklingsland hadde valgt fornybart. Kina, verdens største utslippsland, reduserte utslippene sine i 2025, og en viktig årsak til det var at de satset stort på solkraft (Myllyvirta, 2025). I afrikanske land ser vi at omfattende solkraftprosjekter blir satt i gang. I Nigeria skal solkraft etter hvert gi strøm til 17,5 millioner mennesker (World Bank Group, 2024).
Denne utviklingen er i stor grad muliggjort av at solkraft nå ofte er den billigste formen for energiproduksjon (Evans, 2020). Når det er økonomisk gunstig å utvinne energi på andre måter enn med olje og gass, kan det være dyttet vi trenger for å få fart på det grønne skiftet.