Hopp til innhald
Fagartikkel

Femavsnittsmetoden

Du kan bygge opp eller komponere ein tekst på ulike måtar. Femavsnittsmetoden er ei god oppskrift på korleis du kan strukturere mange teksttypar.

Om femavsnittsmetoden

Du kan bygge opp eller komponere ein tekst på ulike måtar, men dei fleste tekstar bør ha ei innleiing, ein hovuddel og ei avslutting. Lag gjerne ei skisse over korleis du ønskjer å komponere teksten din, før du byrjar å skrive.

Teksten "Surrogati må forbys!" av Ida Welhaven Heiberg er eit døme på ein tekst som er bygd opp etter femavsnittsmetoden:

Surrogati må forbys!

Surrogati må forbys!

I løpet av det siste tiåret har surrogati blitt et mye diskutert tema. Surrogati er oppdrett av barn i en fremmed kvinnes livmor. Man planter et befruktet egg og leier livmoren, omtrent som et oppdrettsanlegg. Surrogati bør forbys, det er min mening, og i dette innlegget skal jeg forklare hvorfor jeg mener dette.

Barnløshet er ingen sykdom, og barn er ingen menneskerett

Det er ingen menneskerett å få barn. De som er ufrivillig barnløse er rasende på dette argumentet, men jeg mener det er gyldig nok. Kan man ikke formere seg på den måten mennesker og dyr har formert seg siden tidenes begynnelse, så er dette ens skjebne, på samme måte som det er andres skjebne å bli født med kroniske sykdommer eller defekter. Disse må akseptere sin skjebne og lære seg å leve med manglene de har, de har ikke noe valg hvis de vil være i livet. Dette må også barnløse kunne klare. Noen mener det er en sykdom å ikke kunne få barn. Med en slik definisjon på sykdom vil vi få store problemer med avgrensning. Jeg mener sykdom må defineres som manglende funksjonsevne, psykisk eller fysisk. Sorg er ingen sykdom. Å ikke kunne få barn fører til savn og sorg, men en sykdom er det ikke.

Å gjøre livmoren til gjenstand for en leiekontrakt

Å anvende en fremmed kvinnes livmor til noe som er så følelsesmessig og fysisk krevende som det å bære frem et barn, er dypt uetisk. At kvinner i u-land hevder at surrogati er en god måte å hjelpe sin familie på økonomisk, viser med all tydelighet hvor langt vi mennesker har kommet vekk fra naturen. Det å bære på et barn i sin egen kropp i ni måneder og føde det med smerte, for så å gi det vekk for aldri å se det igjen, hvordan kan det være en akseptabel måte å tjene penger på? At rike mennesker i i-land kan kjøpe denne tjenesten av fattige mennesker, gjør det bare enda mer uakseptabelt. Mennesker i den tredje verden skal ha sin verdighet i behold og få hjelp til å skape seg selv en bedre hverdag, men ikke gjennom å bære frem andre menneskers avkom for dem.

Er kvinnen en fødemaskin?

Hva er en mor? Er det den som har sluppet eggcellen du oppstod fra, eller er det den som har båret deg frem i ni måneder? Vi vet ingen ting om hvilken virkning det har på et menneske å ha vært en del av et menneskes kropp, for så å aldri se dette mennesket igjen. Barnet vugges i fostervannet, det lytter i ni måneder til stemmen og hjerteslagene til kvinnen som bærer det frem. Det å se på et svangerskap som en leiekontrakt til en hvilken som helst hybel, vitner om et mekanistisk syn på menneskelivet, der man fullstendig utraderer følelsesmessige bånd mellom barnet og den som har båret det. Det er også et grep som reduserer kvinnen til en fødemaskin.

Hybris: mennesket setter seg i Guds sted

Forby surrogati. Det strider mot menneskerettighetene, og det går mot menneskets natur. De følelsesmessige konsekvensene for surrogatibarn vet vi ingen ting om, de kan bli store, og de kan få følger vi ikke kan overskue. Vi mennesker må bli klar over, og vi må respektere, grensene for hva vi kan gjøre og hva vi ikke kan gjøre. Med "kan" mener jeg her "har lov til". De gamle grekere snakket om hybris: å trå inn på gudenes område og ikke lenger se grensene for hva man som menneske har råderett over. Hybris var en synd som ble straffet med døden.

Ei "oppskrift" på ein argumenterande tekst

Femavsnittsmetoden er ei oppskrift du kan bruke når du skal skrive samanhengande tekst. Ein kan samanlikne metoden med det å byggje eit reisverk til eit hus. Slik fungerer det:

  1. Du skriv ein påstand (her: surrogati bør forbys).
  2. Du skriv første argument som underbyggjer påstanden (her: det er ingen menneskerett å få barn, barnløyse er ingen sjukdom).
  3. Du skriv andre argument som underbyggjer påstanden (her: ei livmor kan ikkje vere eit utleigeobjekt).
  4. Du skriv tredje argument som underbyggjer påstanden (her: barnet vil binde seg til den som ber det, og vi kan ikkje fullt ut vite konsekvensane av å bryte dette bandet).
  5. Du skriv ein konklusjon, der du trekkjer inn alle dei tre argumenta du har levert.

Denne oppskrifta kan du bruke på ein kort argumenterande tekst, som denne om surrogati, men ho kan også byggjast ut i lengde og omfang, slik at ho høver til alt frå eit lesarinnlegg til ei doktorgradsavhandling. Når du skriv ein lang tekst med utgangspunkt i ein femavsnittstekst, vil dei fem avsnitta utvikle seg til å verte hovudkapittel i teksten.

Etter kvart som du trekkjer inn nye argument eller fakta som underbyggjer argumenta dine, vil det verte behov for underoverskrifter i kvart av hovudavsnitta eller kapitla. Pass alltid på at underoverskriftene er dekkjande for innhaldet i avsnittet. Overskriftene skal tene som “lyktestolpar” eller “vegvisarar” i teksten. Dei skal både fange interessa til lesaren og vere ei hjelp til å finne vegen gjennom teksten.

CC BY-SA 4.0Skrive av Ida Welhaven Heiberg og Marion Federl.
Sist fagleg oppdatert 05.03.2017