Frå tiande til TIP

Når elevane byrjar på TIP, er dei ferdige med ungdomsskulen. Elevane er ute av den skulepliktige alder. Korleis møter dei den nye situasjonen?

Hva kan du som kontaktlærar bidra med?

Eg opplevde skrekken, som mange andre har gjort, den dagen det plutseleg stod 14 ungdommar framfor meg på verkstadgolvet, 14 ungdommar som hadde høyrt rektor snakke før dei blei ropte opp og møtte meg for første gong.

Eg tenkte mest at tida måtte gå fort. Kvifor tenkte eg det? Eg tenkte at eg såg forventningar i desse 14 blikka. Kva forventa dei? Kva tenkte dei? Kva tenkte han som hadde fått 160 anmerkningar siste året på ungdomsskulen, kva tenkte han som hadde møtt til første skuledag med hettegenser og T-skjorte? Ei T-skjorte der ordet «FUCK» lyste opp brystet i kvitt mot svart bakgrunn. Under hetta konkurrerte øyreklokkene om plassen med capsen.

Kva tenkte han som stod som limt fast til golvet ved døra og så skyldig ut? Kva han kunne vere skyldig i, visste ikkje eg. Ein sa kva han tenkte, han ville vite når det var pause. Ein berre såg på meg med hendene i lomma. Då han tok dei opp, var dei skitne av tidlegare tiders oljesøl som verken Zalo eller LUX fekk bukt med. Ved sida av stod han med mopedhjelmen og smilte.

Kva tenkte han med gullenkjer og solbriller i august-regnet? Verneskoen si rake motsetning heilt nedst på guten var blanke, spisse og sannsynlegvis like vonde å gå i som dei trange buksene. Kva tenkte jenta med det lange håret? Ho stod presis i den retninga der gutta lot som dei ikkje glodde. Kva tenkte han som ikkje var der? Han som ikkje hadde komme til den første dagen. Kva tenkte dei eg ikkje la merke til?

Det dei hadde til felles, var at dei var forskjellige. Eg tenkte: Dei skal danne eit klassemiljø, dei skal danne eit læringsmiljø. Dei skal vere vener eller uvener. Dei skal bli mekanikarar. Dei skal ikkje bruke snus. Ikkje skal dei røyke heller. Om alt går vel, har dei eit fagbrev om fire år. Då skal dei vere pålitelege medarbeidarar som skal ha betaling for det dei gjer. No skal dei byrje på vidaregåande opplæring.

Kvar ble det forresten av forventningane?

Utan forhåpning om at dei skal hugse beskjedar om vaktmeistrar og passord for å logge inn på skulesystema, kvar toaletta er, namnet på rektor og korleis dei skal finne fram til skulereglementet på heimesida, når bussen går og kva for klasserom dei skal møte i dagen etter, blir det danna ei visse om at denne dagen og denne timen, dette minuttet er ein av dei augeblinkane som tydelegast fargelegg elevane sitt minne.

Kva skal eg gjere som fargelegg denne dagen? Eg har gått PPU, men dette var eg ikkje førebudd på. Somme av dei nye kollegaene mine gav meg det beste av erfaringane sine, lærarar som har møtt elevar før. Desse «one-linerar» frå årets opplevingar den første dagen på TIP i Akershus, liknar slike anekdotar som var meg til hjelp.

Til lesing for interesserte: Her er nokre tankar frå enkelte lærarar i Akershus som seier noko om det første møtet med nye elevar.

De stod der på gulvet, og jeg tenkte: Hvem er disse elevene? De er i hvert fall ikke mekanikere. Da gikk det opp for meg at elevene egentlig er tiendeklassinger som har hatt sommerferie. (Ulf Scott Hagen: Jessheim VGS)

Mange av elevene som kommer hit, har mange års erfaring i å føle seg dumme. For å kunne endre denne følelsen tar jeg meg tid og lar elevene starte med svært enkle oppgaver, for dermed å få en pause fra de ubehagelige situasjonene. (Per Erik Holtet: Jessheim VGS)

De lysna opp da jeg sa: Kjøp verktøy i dag, for i morgen skal vi begynne å skru. (Rune Kopperud: Ås VGS)

Reglene skal ikke være en forventning om at de kommer til å gjøre noe galt, og at det er viktig at de kjenner konsekvensene. En arbeidsgruppe jeg deltok i en gang, kuttet ned hele greia med regler. Vi kom fram til at hvis elevene kommer når de skal, gjør så godt de kan og oppfører seg som folk, representerer det de forventningene vi diskuterte. (Ulf Scott Hagen: Jessheim VGS)

Jeg sa fra til elevene første dagen at de ikke får anmerkning for sånt småtteri som å glemme ei bok eller ha feil bok den første uka. Da stirra de bare først, men så spurte noen om det ville bli anmerkning neste uke. Da sier jeg at det blir det. (Svein Halvor Myhrvold: Ås VGS)

– De ble litt rettere i ryggen da de fikk på seg den jakka med teksten «TIP» på ryggen. Det var ikke for mye stivelse i jakka, så det var ikke derfor ryggen ble rak. Det som gjelder, er å få tak i de klærne så tidlig som mulig. (Lærer: Akershus)

– Jeg krever fra dag én at de ikke skal sitte i verkstedet. For elevene er dette slitsomt, og jeg blir ofte upopulær. Det går over når de skjønner at jeg er der for dem og forsvarer deres rettigheter enda mer – vanligvis mister jeg ikke en eneste elev. (Per Erik Holtet: Jessheim VGS).

Jeg hadde sett i mappa at en av elevene fikk anfall av prøver. Jeg ba ham om å måle en diameter i den første dreiebenk-øvelsen. Han visste det ikke, men det var en prøve. (Per Erik Holtet: Jessheim VGS)

Det ble så mye å gå igjennom første dagen, at det var bedre å kjøpe is og prate om el-biler. De finner tidsnok ut av hvor do og rektor er. (Lærer: Akershus).

Hvis jeg skal behandle dem likt, så må jeg gjøre mye ulikt. Det er resultatet som skal være likt, ikke behandlingen. (Per Erik Holtet: Jessheim VGS).

Jeg kommer alltid først inn og er først til å legge mobilen i mobilhotellet. Da er det noe vi gjør, og ikke noe de gjør. Slik har jeg unngått mange diskusjoner. (Svein Halvor Myhrvold: Ås VGS).

Livet som lærer ble mye lettere den dagen jeg skjønte at de skulle rydde etter seg i stedet for å rydde etter bare seg. En klasse består av de som går i den. Det er først når de kaller seg «vi», at de går i samme klasse. De skjønner det etter hvert. (Ulf Scott Hagen: Jessheim VGS)

Det blir en mye bedre klasse om en lar elevene få tid til å få bli godt kjent med hverandre, før de får kjennskap til hverandres kunnskapsnivå. (Per Erik Holtet: Jessheim VGS)

Dere skal ha karakterer til slutt, men vanlige prøver blir det lite av. Nå skal vi ha en rolig og sosial start, for her er det ikke én enkelt elev som skal vinne. (Per Erik Holtet: Jessheim VGS)