Kjerringa mot strømmen

Mot strømmen! "Kjerringa mot strømmen" heter det på godt norsk. Å ja, hvorfor ikke kjerringa mot strømmen! Vi har et kostelig gammelt folkesagn med slik tittel. En sann verdensallegori, en av de dypsindigste, skjules deri. De lam-fromme eventyrprinsessenes tid er forbi. Vi tror ikke mer på at hun rører Prins Frost ved å smigre ham og med klaprende tenner forsikre at hun har det så deilig hos ham. Heretter får vi «Kjerringa mot strømmen», som heller går under enn gir opp sin overbevisning:

Kona som påstod at det skulle brukes saks, mannen holdt på sitt: kniven. Derom trettes de i det uendelige. Og da hun ikke ville gi seg, men ble ved med å påstå saksen, tok han henne med for å avgjøre all trette: Du har vel mistet det lille vettet du hadde nå, og dykket henne ned i elven. Da rakte hun hånden opp over vannet og klippet med fingrene. Og slik vil jeg bli ved å klippe og klippe de seige strengene som binder oss til den gamle trelldom, bli ved, bli ved inntil stemmen lyder over en gravhøyde.

Kjelde

Collett, Camilla. Mod Strømmen I–II (artikler) 1879–85.