Et nærblikk på Nordsjøen

Reservoarbergartene sør i Nordsjøen

Det norske oljeeventyret begynte på mange måter med funnet av oljen på Ekofiskfeltet i sørlige deler av Nordsjøen i 1969. Dette skulle vise seg å være verdens største oljefelt til havs. På et havdyp på 75 meter fant man olje i kalksteinsreservoarer fra sen kritt. Disse ble avsatt i grunne hav i Sentralgraben. Reservoaret ligger på 3 000 meters dybde.

Kalkstein er en bergart som ofte har god porøsitet, rundt 40 prosent, men fordi porerommene ikke er i forbindelse med hverandre, er permeabiliteten svært lav.

Først når saltutfelling fra perm ble plastisk og beveget seg oppover i lagrekken, sprakk kalksedimentene opp, og det dannet seg sprekkenettverk, slik at olje kunne strømme ut fra kildeformasjonen og inn i kalksteinen. På Ekofisk er reservoarkvaliteten særdeles god på grunn av sprekkepermeabiliteten og porøsiteten.

Valhall ligger sør for Ekofisk og er et oljefelt som ble oppdaget i 1975. Det ble satt i produksjon i 1982. Feltet ligger på 70 meters havdyp, og reservoaret er kalkstein på 2 400 meters dyp.

Reservoarbergartene i midtre del av Nordsjøen

Det første oljefunnet på norsk sokkel ble gjort i den midtre delen av Nordsjøen. Feltet Balder ble påvist allerede i 1967, men ble ikke bygget ut før 30 år senere.

I midtre del av Nordsjøen er det funnet mange mindre olje- og gassfelt og et stort gassfelt, Sleipner. Det er blitt produsert fra Sleipner siden 1993. Sleipnerinnretningene er et knutepunkt i gasstransport­systemet på norsk sokkel. Gassen blir transportert gjennom rørledninger til anlegg på land. De ulike rørsystemene er knyttet til landanlegg i Norge, i Storbritannia og på kontinentet.

Hovedreservoarene i Sleipnerfeltet er sandstein i Huginformasjonen som er avsatt i midtre jura, i strandsoner i Brentdeltaet. Reservoaret ligger i forkastningsfeller, og det ligger på mellom 2 300 og 3 450 meters dyp.

I 2010 ble Johan Sverdrup-feltet oppdaget. Dette er det største oljefeltet som er funnet på norsk sokkel på mange tiår, og det tredje største på norsk sokkel. Reservoarformasjonen er sandstein i Draupneformasjonen. Det ligger på 1 900 meters dyp, og det har svært gode reservoaregenskaper. Porøsiteten er mellom 20 og 30 prosent, og permeabiliteten ligger i området 10 000–30 000 millidarcy. Mye av sanden er helt ukonsolidert, noe som betyr at sandkontroll-tiltak må iverksettes i kompletteringen.

Reservoarbergartene nord i Nordsjøen

De store feltene Statfjord, Gullfaks, Oseberg, Snorre og Brage ble funnet på 1970-tallet nord i Nordsjøen. Disse feltene har, ved siden av feltene på Ekofisk, vært de viktigste oljeproduserende feltene på norsk sokkel.

Statfjord-, Gullfaks-, Oseberg- og Brage-feltene har hovedreservoarene i Brent- og Statfjordformasjonene. Den viktigste av formasjonene, Brentformasjonen, ligger i Brentdeltaet i Vikinggraben og ble avsatt i midtre jura. Oljefellene er i hovedsak roterte forkastningsblokker og ligger på 2 500–3 000 meter. Reservoarene har gode egenskaper, og kvaliteten på oljen er god.

Reservoarene på Snorrefeltet ligger i Statfjord- og Lundeformasjonene som er avsatt i trias og tidlig jura. Reservoarene er komplekse med mange elvekanaler og interne barrierer.

Trollfeltet, som også ligger i nord i Nordsjøen, er et enormt gassfelt i sandsteinsreservoar. Hovedreservoaret i Trollfeltet ligger i Sognefjordformasjonen. Sanden er avsatt i øvre jura i grunne havdyp nær strandsonen. Reservoaret har tre store forkastningsblokker, og reservoaregenskapene er svært gode.

Trollfeltet har en gasskappe på flere hundre meters høyde. Feltet er delt i øst og vest. I øst er det et tynt, oljeførende lag, mens det i vest er et oljeførende lag som er cirka 22–27 meter høyt. Dette laget ligger under gasslaget på cirka 1 360 meters dyp. Det blir produsert både olje og gass fra feltet. Gassproduksjonen fra feltet blir eksportert til Europa og er en viktig del av den europeiske energiforsyningen.