Den norske kontinentalsokkel

Norsk sokkel og havområder

Sokkelen er den delen av vårt geografiske landområde som ligger under havet mellom strandlinjen og dyphavet. Den består av en relativt flat kontinentalhylle og en brattere kontinentalskråning. Skillet mellom disse går langs Eggakanten.

Den norske sokkelen ligger i tre havområder: Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Havområdene i Nordsjøen er delt inn i sørlig, midtre og nordlig del.

Havdypene

Havdypet sør i Nordsjøen er under 100 meter, men dypet øker nordover og er opp mot 350 meter. På Ekofiskfeltet helt i sør er havdypet 70 meter, på Johan Sverdrup i midtre Nordsjø er havdypet 115 meter, og rundt Statfjordfeltet i nordlige Nordsjø er havdypet 290 meter.

Inn mot kysten ligger Norskerenna, som er en smal fordypning med en bredde på under 100 km. Der er havdypet mellom 250 og 400 meter. Rørledninger fra feltene inn til raffinerier langs kysten (Mongstad, Kårstø) krysser Norskerenna, noe som krevde gode løsninger den gang rørledningene ble lagt.

Norskehavet har havdyp som varierer fra 200 til 400 meter. I området utenfor Lofoten og Vesterålen er kontinentalsokkelen smal, bare noen titall kilometer bred, før havbunnen stuper til cirka 2 500 meter under havoverflaten.

Barentshavet er mellom 200 og 500 meter dypt, med unntak av områder rundt Spitsbergen (Svalbard), som ligger på 50 meter dybde.

Den lille starten på et stort eventyr

Det aller første funnet av olje og gass på norsk sokkel ble gjort i 1967 i sørlige Nordsjø i det som i dag er Balderfeltet. Med datidens teknologi var det ikke lønnsomt å produsere dette feltet, men feltet fikk godkjent utbygging i 1996 og startet produksjonen i 1999.

Det store funnet som satte i gang oljevirksomheten på norsk sokkel, skjedde i 1969 da Ekofiskfeltet ble funnet. Ekofiskfeltet var verdens største felt til havs. Ekofisk har produsert siden 1972, og nye løsninger gjør at det er planlagt produksjon helt fram til 2048.

I årene etter at Ekofiskfeltet ble oppdaget, har oljevirksomheten beveget seg nordover langs kysten. I dag er det produksjon og leteaktivitet i alle havområdene på norsk sokkel.

Her finner du Utvalg av kart fra norsk sokkel.

Reservoaregenskaper

Feltene er av god kvalitet både når det gjelder reservoaregenskaper og kvaliteten på olje og gass. Dette gir grunnlag for høy oljeutvinning og høye produksjonsrater.

De fleste reservoarene på norsk sokkel er sandsteinsformasjoner. Unntaket er feltene i Ekofisk-området og på Valhallfeltet, som har kalksteinsreservoar. De fleste reservoarene ligger i roterte (skråstilte) forkastningsblokker.

Statfjordfeltet er det feltet som på verdensbasis har hatt høyest oljeproduksjon i løpet av et døgn, over 800 000 fat. Feltet har også en rekordhøy utvinning, opp mot 68 prosent for olje og 75 prosent for gass.

På Ekofisk har man klart å øke utvinningsgraden fra de først antatte 17 prosentene. Ettersom oljen ble tappet ut av feltet, falt det naturlige reservoartrykket. Dette førte til at produksjonen avtok og til at havbunnen under feltet sank med opptil 0,5 meter i året. Siden klarte man å øke reservoartrykket ved hjelp av injeksjon av gass og vann. Produksjonen tok seg kraftig opp, og nå antar man å kunne utvinne så mye som 50 prosent av oljeforekomstene her.

Oljen er gjennomgående av god kvalitet, består av relativt lette hydrokarboner, og inneholder lite forurensende stoffer som H₂S, CO₂ og nitrogenholdige forbindelser.

Gassfeltene inneholder heller ikke forurensende stoffer. Unntaket er Sleipner og Snøhvit som har mellom 5 og 10 prosent CO₂. Denne CO₂ blir skilt fra naturgassen i prosessanlegget og injisert i vannførende formasjoner over reservoarformasjonene.

Kildebergarter

Draupneskifer eller tilsvarende skiferavsetninger i øvre jura er den viktigste kildebergarten på norsk sokkel og er felles for 90 prosent av oljefeltene.

I sørlige Nordsjø er kullag fra karbontiden viktige kildebergarter for gassreservoar. Disse kullagene er avsatt for omkring 290 millioner år siden. For Sleipnerfeltet er kildebergarten kullag i Sleipnerformasjonen, avsatt i midtre jura. Gassreservoarer i nordlige Nordsjøen har ofte kull- og skiferlag i Brentformasjonen som kildebergarter.

Kildebergartene kan være avsatt senere enn mange av reservoarformasjonene, men forkastningsaktivitet har senere ført til at kildebergartene ble liggende dypere enn de eldre reservoarformasjonene. Olje og gass som ble dannet i kildebergartene, kunne derfor migrere opp og inn i dagens oljereservoarer.

Takbergarter

Takbergartene på norsk sokkel er som oftest leire fra jura eller trias. Draupneskiferen som er en viktig kildebergart, er også takbergart i mange av de viktige feltene på norsk sokkel. Noen steder i Ekofisk-området fungerer herdet salt som takbergart.