Hopp til innhold

Fagstoff

Kinesisk og norsk

Hvis vi ser på antall morsmålsbrukere, er kinesisk det største språket i verden. Her kan du lære mer om språket og om forskjeller mellom norsk og kinesisk.
Hånd skriver kinesiske tegn i øvingsbok. Foto.

Før du leser

Se nærmere på disse fagbegrepene før du leser teksten:

Fonologi
Fonologi er læren om lydene i et språk.
Tonespråk
Tonespråk er språk der toner spiller en viktig rolle. Ord kan ha ulik betydning når de blir uttalt med ulike tonefall.
Stavelse
Vi kan dele opp ord i stavelser. Du kan finne stavelsene i et ord ved å si ordet langsomt og klappe mens du snakker. Når du sier ordet "skole", for eksempel, klapper du to ganger, én gang når du sier sko, og én gang når du sier le. Ordet har altså to stavelser. Ordet "hund" har én stavelse, mens ordet "mobiltelefon" har fem stavelser: mo, bil, te, le, fon.
Syntetiske språk
Syntetiske språk er språk med mye ordbøyning. Norsk er et svakt syntetisk språk: Det har ikke fullt så mye bøyning som en del andre syntetiske språk. Et eksempel på bøyning i norsk er gradbøyning av adjektiv. Adjektivet "fin" blir for eksempel gradbøyd slik: fin – finere – finest. Endelsen markerer ulike grader av det å være fin.
Analytiske språk
Analytiske språk er språk med lite ordbøyning. Ordene forandrer seg derfor lite eller ikke i det hele tatt. Kinesisk er et analytisk språk.
Vokal
Vokaler er språklyder der luftstrømmen går fritt gjennom munnen. Den blir ikke stoppet av lepper, tunge eller tenner. Eksempler på vokaler er A, E og I.

Om kinesisk

Kinesisk hører til den sino-tibetanske språkfamilien, som er en stor språkfamilie øst i Asia. Moderne kinesisk blir ofte kalt mandarin fordi det bygger på mandarindialektene som snakkes i de nordlige delene av Kina. Men kinesisk omfatter også en rekke andre dialekter, for eksempel hakka og kantonesisk (Eifring, 2022). Om vi ser på tallet på morsmålsbrukere, omtrent 900 millioner, er kinesisk verdens største språk (Dorren, 2021, s. 338).

Kinesisk og norsk

Kinesisk og norsk er to veldig ulike språk. Årsaken er at de hører til to ulike språkfamilier: Kinesisk hører som nevnt til den sino-tibetanske språkfamilien, mens norsk er et indoeuropeisk språk.

Skriftsystem

Det kinesiske skriftsystemet er det eldste skriftsystemet i verden som fremdeles er i bruk. Det har veldig mange skrifttegn: En person som skal lære seg å lese og skrive kinesisk brukbart, må mestre omtrent 3000 tegn.

Hvert kinesiske skrifttegn består av to deler: Den ene delen forteller hvordan ordet skal uttales, og den andre delen viser hvilket innhold tegnet har. Tegnet (mā) for eksempel betyr "mor". Det er satt sammen av tegnet for kvinne, og av et tegn som viser at ordet skal uttales "ma" med en jevn og høy tone (Dorren, 2018, s. 345).

Nærbilde av noen store, tørre greiner i et fjellandskap. I bakgrunnen, et godt stykke unna, sitter en person ved en fjellkant og leser i ei bok. I øvre venstre hjørne er det et mindre, kvadratisk område som er fylt med kinesiske skrifttegn. Maleri.

Det norske alfabetet har bare 29 bokstaver. Det bygger på at hver bokstav står for en bestemt lyd. For eksempel står bokstaven a for a-lyden.

Noen få lyder i norsk har likevel ikke sin egen bokstav. Vi bruker for eksempel to bokstaver for å skrive kj-lyden.

Lydsystem (fonologisk system)

Lydene i kinesisk er ikke så ulike de norske. Den største forskjellen mellom norsk og kinesisk uttale er at toner er mye viktigere i kinesisk enn i norsk. Kinesisk er nemlig et tonespråk.

Tonespråk

For å forklare hva et tonespråk er, kan vi igjen se på det kinesiske ordet "ma". Dette ordet kan bli uttalt på ulike måter og får da helt forskjellig betydning:

  1. med høy og jevn tone: mā , "mor"

  2. med stigende tone: má , "hamp"

  3. med "duppende" og stigende tone: mǎ , "hest"

  4. med fallende tone: mà , "å skjelle ut"

Moderne standard kinesisk har fire forskjellige språktoner, mens andre kinesiske dialekter kan ha flere eller færre.

Også norsk har toner. Det er for eksempel bare tonen som skiller når vi uttaler ordene "bønder" og "bønner". En person fra Østlandet uttaler "bønder" med lav tone på første stavelse og høy tone på andre stavelse: bønd -er. Men når denne personen sier ordet "bønner", får første stavelse en høy tone, og så "glir" tonen nedover: bønn - er.

Selv om norsk skiller mellom to toner, har ikke tonene noen særlig viktig funksjon i språket fordi uansett viser oss hvordan vi skal oppfatte ordet.

Stavelser

En annen forskjell mellom norsk og kinesisk er at norske ord kan ha mange konsonanter rett etter hverandre. Ordet "språk" for eksempel starter med tre ulike konsonantlyder: s, p og r.

I kinesiske stavelser kommer det vanligvis ikke flere konsonantlyder etter hverandre. Derfor vil mange kinesere som lærer norsk, synes at norske stavelser er vanskelig å uttale.

Ordklasser

En helt grunnleggende forskjell mellom norsk og kinesisk er at norsk er et syntetisk språk, mens kinesisk er et analytisk språk. Typisk for analytiske språk er at ordene sjelden eller aldri endrer form. I syntetiske språk derimot får ordene (endelser). Suffiksene gir informasjon om for eksempel tid eller antall. Vi skal se nærmere på noen eksempler fra ordklassene verb og substantiv.

Verb

I kinesisk har verbet bare én form. Informasjon om tid får vi gjennom konteksten eller gjennom og tidsord (i går, i dag og så videre).

På norsk bøyer vi verb i tid: Nå spiser vi (presens), og i går spiste vi (preteritum). Endingen på verbet forteller oss om handlingen skjer nå, eller om den allerede har skjedd.

Under ser du hvordan kinesisk bruker ordet le (aspektpartikkel) for å vise at en verbhandling er gjennomført, mens norsk bruker endinger på verbet for å vise at noe er nåtid eller fortid:

Verb på norsk og kinesisk

Verb på kinesisk

Verb på norsk

他吃了两碗饭。han spise-le to skåler ris
Tā chī le liǎng wǎn fàn.Han har spist / spiste to skåler ris.

En person med kinesisk som morsmål kan synes at det er vanskelig å lære hvordan vi bøyer norske verb i tid.

Åtte måter å uttrykke tid på!

Norsk har hele åtte ulike former som uttrykker fortid, nåtid eller framtid:

Tidsformer i norsk

Navn på tidsform

Eksempel

PresensJeg spiser.
PreteritumJeg spiste.
Presens perfektumJeg har spist.
Preteritum perfektumJeg hadde spist.
Presens futurumJeg skal spise.
Preteritum futurumJeg skal ha spist.
Presens futurum perfektumJeg skulle spise.
Preteritum futurum perfektumJeg skulle ha spist.

(Mac Donald, 2014, s. 105)

Substantiv

Kinesiske substantiv har også bare én form, akkurat som de kinesiske verbene. I stedet for bøyning har kinesisk egne ord som forteller om antall og bestemthet. Vi bruker det kinesiske ordet for menneske, rén 人, som eksempel og viser hvordan det kan bli kombinert med andre ord:

substantiv på norsk og kinesisk

Tall og bestemthet på norsk

Tall og bestemthet på kinesisk

to menneskerliǎng ge rén ( 两个人 )
dette mennesketzhè ge rén (这个人)
det mennesketnà ge rén (那个人)
disse to menneskenezhè liǎng ge rén (这两个人)

På norsk bruker vi suffikser (endelser) som gir informasjon om tall og bestemthet: et menneske – mennesket, flere mennesker – disse menneskene. Men i tillegg bruker vi egne ord som står foran substantivet, nemlig bestemmerordene. I eksemplene over er bestemmerordene to, dette, det og disse.

Det kan være vanskelig for personer med kinesisk som morsmål å huske på å bøye substantiv i entall, flertall og bestemt og ubestemt form. De er jo ikke vant til å måtte gjøre dette på førstespråket sitt.

Oppsummering

Følgende er det spesielt viktig å øve på om du har kinesisk som morsmål:

  • å kunne si mange ulike konsonantlyder etter hverandre (språk: S-P-R-Å-K)

  • å bøye verb i tid

  • å bøye substantiv i tall og bestemthet

Kilder

Dorren, G. (2021). Jorda rundt på 20 språk. Pax Forlag.

Eifring, H. (2023, 5. oktober). Kinesisk. I Store norske leksikon på snl.no. https://snl.no/kinesisk

Mac Donald, K. (2014). Norsk grammatikk for læreren. Cappelen Damm.

Relatert innhold

CC BY-SASkrevet av Åsa Abusland, Harald Bøckmann og Øystein Krogh Visted.
Sist faglig oppdatert 25.09.2023

Læringsressurser

Sammenlikning av språk