1814: Skjebneåret for Norge

Napoleonskrigene fikk stor betydning for Norge i 1814. Kieltraktaten gav Norge til kongen av Sverige som krigsbytte etter den svenske innsatsen for å beseire Napoleon i slaget ved Leipzig i 1813.

Da nyheten om Kieltraktaten nådde nordmennene, var reaksjonene ulike. Blant brukseiere og handelsborgere, som så nytten av handelen med Storbritannia, hevdet man at en personalunion med Sverige var å foretrekke, siden eneveldet var avskaffet der i 1809, og de hadde fått en grunnlov.

Blant embetsmennene, som hadde lang erfaring i administrasjon av det eneveldige Danmark-Norge, var det ikke noe uttalt ønske om en løsrivelse fra Danmark før Kieltraktaten ble gjort kjent.

For å reise et nasjonalt opprør mot Kieltraktaten spilte den danske kronprinsen, Christian Frederik, en sentral rolle. Året før hadde kronprinsen reist til Norge og blitt stattholder på vegne av danskekongen. For å få støtte sammenkalte han embetsmenn og forretningsmenn til et stormannsmøte hos jernverkseier Carsten Anker på Eidsvoll i februar.

Christian Frederik reiste først krav om at stormennene skulle støtte hans rett til den norske tronen. Professor Georg Sverdrup argumenterte for at dersom man ville få i gang et folkeopprør mot Kieltraktaten, måtte man søke folkets støtte gjennom et demokratisk valg, og ikke bare støtte seg på kronprinsens rett til å arve tronen.

Mange av stormennene var kjent med opplysningsidéene, og møtet endte med at kongen aksepterte at det skulle velges en grunnlovgivende nasjonalforsamling utgått fra folket. Prosessen videre skulle skje ved valg av representanter til en riksforsamling som skulle samles på Eidsvoll i april 1814. Her skulle Grunnloven utformes og kongen skulle velges av representantene.

Senere i februar skulle folk avlegge ed i kirken på å ville "hevde Norges selvstendighet og ofre liv og blod for det elskede fedreland", og velge representanter fra distriktene til riksforsamlingen.

Forsamlingen møttes på Eidsvoll tidlig i april og bestod av til sammen 112 representanter. 57 embetsmenn, 18 forretningsmenn og 37 bønder. Representanter fra Nord-Norge rakk ikke fram i tide. Christian Frederik skulle i prinsippet ikke ha noen rolle på riksforsamlingen, men deltok som observatør.

Blant de 112 representantene oppstod det raskt to hovedfløyer i synet på norsk selvstendighet. Flertallet, som særlig besto av embetsmenn og bønder, samlet seg bak Christian Magnus Falsen i Selvstendighetspartiet. Av motstanderne ble de kalt "Prinsepartiet". De ønsket et selvstendig norsk kongerike under Christian Frederik.

Grev Herman Wedel Jarlsberg ble talsmann for unionsfløyen. De hevdet at Kieltraktaten var bindende, og at en union med Sverige, under forutsetning av fullt indre selvstyre, ville være langt bedre. Unionspartiet, eller "Svenskepartiet", hadde støtte av representanter blant brukseiere og handelsborgere.

Christian Magnus Falsen kom til Eidsvoll et med utkast til Grunnloven som ble drøftet i aprildagene. Eidsvollsmennene hadde flere andre grunnlover tilgjengelig og lot seg inspirere av opplysningstidens tanker i utformingen av det norske grunnloven.

Selvstendighetslinjen vant fram i Eidsvollsforsamlingen, og Grunnloven ble vedtatt. Den 17. mai ble Christian Frederik valgt til norsk konge i et konstitusjonelt monarki, altså et monarki som skulle styre i henhold til Grunnloven. En grunnlov som var sterkt preget av Montesquieus maktfordelingsprinsipp.

Den utøvende makt

En sterk kongemakt skulle styre landet. Kongen hadde makt til å velge regjering, til å kommandere militæret og til å bestemme utenrikspolitikk, krig og fred. Til forskjell fra eneveldet var makten nå utgått fra folket. Derfor måtte kongen styre i samsvar med norske lover.

Den lovgivende makt

Stortinget utgjorde den folkevalgte forsamlingen. Stortinget fikk makt til å vedta lover og til å pålegge folket skatter og avgifter til statens utgifter.

Den dømmende makt

Domstolene, med Høyesterett i spissen, skulle dømme etter de lovene som folket gjennom Stortinget hadde vedtatt.

Maktfordelingen sikret at de ulike statsmaktene skulle opptre uavhengige av hverandre. Et eksempel i Grunnloven var at statsrådene ikke hadde adgang til Stortinget. Dette ble først opphevet i praksis med innføringen av parlamentarismen i 1884.

Det hersket noe uenighet om hvem skulle få stemmerett i stortingsvalg under utarbeidelsen av Grunnloven. Flertallet blant eidsvollsmennene stemte for at eiendomsretten skulle ligge til grunn for stemmeretten.

Grunnloven av 1814 gav stemmerett til embetsmenn, bedrestilte byborgere og bønder som enten eide, eller som i mer enn fem år hadde leid jord. Sett i samtidens Europa virket dette svært demokratisk, siden ca. 40 % av alle menn over 25 år fikk stemmerett og medbestemmelse.

Norge ble en rettsstat med Grunnloven av 17. mai. Rettsstatsprinsippene ble vedtatt uten stor diskusjon. Alle borgere var like for loven, uavhengig av både maktorganer og status. Retten til å disponere egen eiendom stod også fast.

Etter den franske revolusjonen hadde det vært livlig debatt i den dansk-norske offentligheten om temaer det egentlig var forbudt å snakke om, som kritikk av politikk og økonomi. I 1799 hadde derfor kongemakten sendt ut en "Forordning som nærmere bestemmer Trykkefrihedens Grændser". På norgeshistorie.no kan du lese om forbudene og straffereaksjonene.

1814-grunnloven satte en stopper for den kongelige sensuren med paragraf 100 som slo fast at "Trykkefrihed bør finde Sted".

Religionsfrihet fantes imidlertid ikke i den norske grunnloven. Grunnloven inneholdt forbud mot religiøst definerte grupper som jøder, jesuitter og munkeordener.

Med stormaktenes støtte var Karl Johan villig til å gå til krig for å tvinge igjennom Kieltraktatens bestemmelser. Men etter to ukers militære trefninger i Østfold og Kongsvinger var begge parter beredt til å finne akseptable løsninger på konflikten.

Christian Frederik regnet krigen og selvstendighetspolitikken som mislykket. Fredsforhandlingene førte fram til Mossekonvensjonen den 14. august. Norge aksepterte unionen med Sverige, og Christian Frederik måtte abdisere.

Resultatene var allikevel gode for de norske utsendingene. Utgangspunktet for forhandlingene var at rikene skulle være selvstendige, og at svenskene godtok Eidsvoll-grunnloven. Denne skulle nå revideres og tilpasses unionen med Sverige. Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige, med felles konge og utenrikspolitikk.

I forhandlingene med svenskene spilte Norges første stortingspresident, Wilhelm Friman Koren Christie, en betydelig rolle i tilpasningene til unionen med Sverige. I 17. mai-grunnloven var kongemakten meget sterk, men Christie greide i forhandlingene med svenskene å begrense kongens makt. Blant annet ble det gjennomslag for at norske militære styrker ikke kunne brukes til angrepskrig uten Stortingets samtykke. Unionen ble formalisert i Riksakten av 1815. Norge og Sverige var i union, med felles konge og utenrikspolitikk, men Norge hadde eget selvstyre gjennom Grunnloven.

Kilder

• Frydenlund, B. (2020, 27.oktober). Året 1814. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1312-%C3%85ret-1814.html

• Hommerstad, M. (2020, 27. oktober). Hvem fikk stemmerett i 1814?. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1337-hvem-fikk-stemmerett-i-1814.html

• Mardal, M. A. (2021, 25. januar). Georg Sverdrup - filolog. I Store norske leksikon. https://snl.no/Georg_Sverdrup_-_filolog

• Norgeshistorie.no/UiO. (2020, 7. mai). Forordning om trykkefrihetens grenser. https://www.norgeshistorie.no/kilder/grunnlov-og-ny-union/K1316-Forordning-om-trykkefrihetens-grenser.html

• Storsveen, O. A. (2020, 27. oktober). Grunnlovens hovedprinsipper. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1332-grunnlovens-hovedprinsipper.html