Kan vi stole på kilden?
Før vi går i gang med en historisk analyse, må vi vurdere om vi kan stole på kildematerialet vi skal bruke. Vi må for eksempel vurdere om kilden snakker sant, eller kanskje rett ut lyver, eller om ting har blitt utelatt enten med vilje eller ikke.
Arbeider vi for eksempel med historiske skattelister, må vi anta at i hvert fall noen personer har holdt skjult formuer for å slippe beskatning. Siden det var beskatning på varehandel og skipsanløp, må vi nok også anta at dette er tilfellet for materialet vi finner i tollarkivene. Disse antakelsene kan vi finne støtte for i kvalitative undersøkelser av rettsprotokoller som forteller om flere tilfeller av skattesvik og smugling.
Noen ganger har også de som opprinnelig nedtegnet kilden enten vært unøyaktige, slik at det har kommet skrivefeil, eller rett og slett gjort en slett jobb. Som eksempel på sistnevnte har man i arbeidet med digitalisering av tollmateriale for norske havner oppdaget at skriveren i Trondheim i 1794 gjorde en slett jobb. Han skulle ha summert alle varene som kom til havnen fra utlandet, men valgte i stedet å kopiere av protokollen fra 1792, dog med noen justeringer så det ikke er absolutt identisk. Om dette var på grunn av latskap eller uhell, vet vi ikke. I praksis betyr det at når vi bruker tollmaterialet fra Trondheim for dette året, må vi være nøye med å klargjøre for publikum at dette er en svakhet med materialet.
Det kan også oppstå situasjoner der vi rett og slett ikke forstår hva noe i kilden betyr. Det kan være ord eller samfunnsforhold som har blitt så endret over tid, at vi ikke lenger kjenner dem. Ved slike tilfeller er det viktig å gjøre klart det vi er usikre på, ikke bare det vi er sikre på. Skal vi bruke datamateriale som andre har behandlet, er det også et poeng å vurdere om disse kan ha skrevet av feil, eventuelt tatt valg som har gjort at kilden har mistet noe av sin nøyaktighet.
Er kilden representativ?
Vi må også vurdere om kildene vi bruker, er representative. Særlig for historiske kilder er det et problem at ting ofte har gått tapt. Brann i arkivene, embetsmenn som har mistet protokoller over bord under en storm mens de var på reise i distriktene sine, eller overivrig rydding som har ført til at ting har blitt kastet. Ofte har rett og slett dårlige lagringsforhold resultert i at materialet har blitt ødelagt av mugg, eventuelt, i varmere deler av verden, blitt spist av termitter. Et problem mange arkivarer frykter når vi bevarer nåtidig materiale for fremtidige historikere, er at dataprogrammene vi bruker i dag ikke vil kunne leses. Folk og institusjoner kan også rett og slett ha mistet eller slettet arkiv og bevaringsverdig materiale i det de har byttet datamaskiner eller program. Hull i arkivserier kalles lakuner.
Statistiske kilder er også begrenset av at de forteller begrenset om noen grupper. Ett eksempel er folketellinger der det lenge ikke var vanlig å notere ned gifte kvinners yrker. Menns yrker ble derimot stort sett notert. En slik skeivregistrering skjuler kvinnenes økonomiske bidrag til familien. Ved slike tilfeller må vi vurdere og diskutere hver enkelt kilde, avgjøre om vi kan bruke den i analysen vi skal gjøre, og tydeliggjøre eventuelle forbehold.