Programleder: Sarah Natasha MelbyeMA: Monica Aasen, daglig leder i Oslo Pride
Hver sommer arrangeres Oslo Pride på ulike steder i Oslo. Det er en tidagers festival hvor alle kan være akkurat den de er. Det første offisielle arrangementet fant sted i 1982, og siden den gang har festivalen vokst i omfang fra år til år. Men i 2020 ble alt annerledes. Jeg heter Sarah Natasha Melbye, og dette er dokumentaren "Digital Pride".
Oslo Pride omfatter seminarer, foredrag, debatter, konserter og fester – med Pride-paraden som det største enkeltarrangementet. I 2019 samlet festivalen 450 000 deltakere og besøkende, og alt lå til rette for at 2020 skulle bli et minst like bra år. Men drøye tre måneder før festivalen skal gå av stabelen, skjer det noe som endrer alt.
Opptak fra nyhetssending: "Den 12. mars innførte statsminister Erna Solberg de strengeste og mest inngripende tiltakene siden andre verdenskrig."
Programleder: Når denne dokumentaren lages, er det fortsatt mange koronarestriksjoner, og derfor har vi lagd en "koronavennlig" dokumentar. Ingen av dem som deltar i produksjonen, har på noe tidspunkt vært i samme rom, og det har faktisk gått helt fint, kanskje fordi vi under pandemien har lært oss nye måter å løse oppgaver på. Men kan man gjennomføre en festival på den måten? Festival er jo synonymt med store samlinger av glade mennesker.
MA: Da "lockdown" kom i mars, ble det ganske fort tydelig at noen festival virket nokså usannsynlig. Og for oss som lager Norges største festival etter 17. mai, med en halv million publikummere fysisk til stede, ble det ganske fort åpenbart at vi ikke kom til å kunne gjennomføre Oslo Pride 2020.
Programleder: Monica Aasen er daglig leder i Oslo Pride. Hun jobber sammen med hundrevis av frivillige med planlegging og gjennomføring av Norges største feiring av skeiv kjærlighet og mangfold. Men i 2020 måtte altså Oslo Pride og Pride-paraden i sin vanlige form avlyses for første gang. Monica syntes det var trist ikke å kunne gjennomføre det hun beskriver som mer enn en festival.
MA: Vi er en slags pause i hverdagen for folk. Vi er et sted der man kan føle at man er majoritet i stedet for minoritet. Vi mistet rett og slett muligheten til å lage det friminuttet i folks liv, så det var kanskje det første vi tenkte på. Det er bare følelsen av tristhet som dukker opp når jeg tenker på det.
Programleder: Men selv med pandemi og en situasjon som gjør det helt umulig å samle folk fysisk, var det én ting som var sikkert: Oslo Pride skulle gjennomføres på en eller annen måte!
MA: Oslo Pride vurderte aldri å avlyse konseptet Pride, og det er jo litt fordi vi heller ikke har mandat til å gjøre det. Når man lager festival, samlinger eller markeringer som representerer mer enn eksempelvis en musikksjanger eller en type kultur, men deler av en bevegelse, sånn som vi gjør, er det ikke egentlig helt opp til oss å skulle avlyse alt. Så det var aldri noen tvil fra vår side om at vi skulle lage "noe", bare ikke en fysisk festival.
Programleder: Dermed startet arbeidet med det som skulle bli tidenes første digitale Oslo Pride.
MA: Vi har jo festival i juni, og da bør alle planene våre være klare til mars. Og det var de, men så måtte vi avlyse. Den 2. april avlyste vi all fysisk aktivitet for festivalen. Da måtte vi se på hva som var planlagt, hva som kunne overføres til det digitale, hva som kunne komprimeres, og hvor lenge det kunne vare – ikke minst – slik at folk orket å se på det. Det var et stort spørsmål.
Programleder: Ja, det var noen store spørsmål underveis, og uansett hvor godt dere planla, var det ting dere ikke kunne rå over.
MA: Den største utfordringen var jo egentlig samfunnet i seg selv, at vi var så preget av noe vi aldri hadde vært med på før. I mitt 33 år lange liv har i hvert fall ikke jeg vært i noen pandemiaktig situasjon.Vi måtte hele tiden omstille oss etter nye regler og nye krav, og det så ut til å være umulig å arrangere noe i juni. Men så åpnet det seg litt opp mot sommeren, og da var det mulighet for å gjøre en produksjon. Så mye av utfordringen vår lå i hvordan vi skulle få til å gjennomføre det vi kan kalle en TV-produksjon, med færrest mulig mennesker, samtidig som man inkluderer flest mulig mennesker fra organisasjonen, som i vårt tilfelle er basert på frivillighet. Vi er jo 300 frivillige og en administrativt ansatt gjeng, og til sammen utgjør det mange flere enn det som kunne ha vært med i en produksjon i 2020.
Programleder: Monica hadde bare vært i jobben som daglig leder i Oslo Pride i noen måneder da alt ble snudd på hodet. Det ble brått mye nytt å lære for henne og alle de andre i organisasjonen.
MA: En organisasjon som lager fysisk festival og protest og markering, kan ikke det å lage TV-produksjon. Så kanskje 87 prosent av det vi gjorde, var nytt og måtte læres.
Programleder: Og ikke bare var det masse nytt, det hele skulle både læres og gjennomføres på ekstremt kort tid, og det bød på usikkerhet og nye utfordringer.
MA: Det å snu en hel organisasjon på hodet som vi gjorde, på altfor kort tid, det fører til noen risikoscener som man kanskje lett kan se for seg. Det å be folk om å gjøre noe de aldri har gjort før, skaper masse usikkerhet. Det er utfordrende å jobbe med noe man har vanskelig for å se for seg resultatet av. Vanligvis jobber vi jo ut fra for eksempel vår fysiske arena. Så når man flytter fra en fysisk arena man kan visualisere i hodet, over til en digital arena man overhodet ikke kan se for seg, medfører det ganske mye kommunikasjonsproblematikk, rett og slett.
Programleder: Og til tross for digital festival dukket det opp et veldig fysisk og uventet problem.
MA: Uventede problemer opplever man alltid, det er vel kanskje det giret man er i når man lager festival og andre store eventer. Jeg tror litt på at vi er en egen type folk som liker det livet, og som kanskje "feeder" litt på det stressnivået. Men mange av de uventede problemene i et vanlig år, altså et år da vi gjennomfører arrangementet fysisk, oppstår i hendelser med publikum og frivillige – og været er en stor ting. Det var jo et problem for oss også, men vi hadde en location der vi filmet mesteparten av hele paradesendingen, nemlig det gamle biblioteket, også kjent som "Deichmanske". Rett ved siden av der er det en ganske omdiskutert bygning, Y-blokka, hvis noen har hørt om den … Den skulle rives den samme dagen som vi skulle ha den største innspillingen, og det var det ingen som hadde tenkt så veldig mye på før. Vi har aldri tenkt på at lyd kunne utkonkurrere oss, fordi vi lager alltid mest lyd. Det var så uventet at vi måtte rett og slett flytte deler av produksjonen vår inn, fordi livet skjedde utenfor.
Programleder: Den korte planleggingstiden ga også uventede utfordringer internt.
MA: Når du korter ned prosessen med planlegging og gjennomføring fra august–juni til april–juni, har du egentlig ikke rom til å være spesielt hensynsfull, for eksempel når du tar avgjørelser. Så det var et annet litt uventet problem: at vi ikke klarte å opprettholde våre egne kommunikasjonslinjer i like stor grad, fordi beslutninger måtte tas raskere og av færre mennesker samtidig.
Programleder: For når alt plutselig skal formidles digitalt og visuelt, da må det tenkes annerledes.
MA: Selv om vi endte med å lage en digital live paradesending, som var vår hovedattraksjon under Digital Oslo Pride, er jo det å tenke visuelt på den måten en helt annen måte å tenke på enn den man har til en liveproduksjon på en scene. Vi trenger fortsatt den samme teknikken, vi trenger artister, vi trenger programledere, vi trenger folk som får det til å gå rundt backstage, og alle de tingene. Men vi trenger også at det ser pent og helhetlig ut på en helt annen måte.
Programleder: Med store endringer i gjennomføring er det også andre hensyn å ta enn det rent produksjonstekniske. For en del avtaler er gjort for lenge siden, og det er mange som har forventninger til sin synlighet under Oslo Pride 2020.
MA: Vi har en del samarbeidspartnere som utgjorde en ganske stor rolle i forarbeidet med årets digitale Pride, for vi hadde jo allerede lagt inn en del avtaler om synlighet i form av samarbeidene våre. Og alle våre samarbeidsaktører over et visst nivå støttet oss fra dag én. Det gjorde at vi hadde en viss trygghet om at vi kunne gjennomføre en produksjon, selv om vi hadde et minimalt budsjett.
Programleder: Men én ting er å klare å gjennomføre med lavt budsjett. Noe helt annet er hvordan regnestykket ser ut til slutt. Endringen til Digital Oslo Pride hadde store økonomiske konsekvenser.
MA: For å si det rett ut og brutalt – og dette tenker jeg kan være litt lærerikt – er det noen som tjener penger på å avlyse, og noen som taper penger på å avlyse. Vi tilhører definitivt den siste kategorien, og idet avtalen var signert og det var gått ut at vi hadde avlyst festivalen, tapte vi 13 millioner kroner i inntekter. Det kan høres både mye og lite ut, men for oss er det ekstremt mye. Vi er en organisasjon med lave tilskudd og ganske lave inntekter på de kommersielle samarbeidene vi har. Så for oss gjorde det at vi satt igjen med rundt 10 prosent av den totale inntekten vi egentlig skulle hatt.
Programleder: Med mange deltakere og mye publikum er Oslo Pride vant til å tenke sikkerhet, men også i den digitale varianten viste det seg å være ressurskrevende.
MA: Vanligvis når vi lager festival "for de mange", kan man si – for eksempel paraden, som jo er høydepunktet for veldig mange under Oslo Pride – har vi cirka 275 000 publikummere. Det vil si de som står langs gata og heier – våre allierte, som vi liker å si – et veldig godt og fint publikum. Og så er vi jo 50 000 som går i paraden. Da kan man se for seg hvor mange gjerder man egentlig trenger for å holde det publikumet på nesten 300 000 i sjakk. Det er ganske mange. Så flytter vi til en digital arena, med en plattform der vi også har lyst til å være interaktive, fordi vi vil at folk skal kunne delta og få følelsen av å være en del av noe som er større enn dem selv. Hvordan skal vi kunne la alle i publikum komme dit og kanskje kommentere, kanskje sende en emoji, uten at vi risikerer hatkriminalitet på nett? Sånt er veldig relevant for oss som driver en mangfoldig festival.Da måtte vi rett og slett ta kontakt med dem som jobber med hatkriminalitet i politiet, der vi fikk ganske god veiledning. Så bygde vi opp et team av moderatorer blant våre egne frivillige, som er de som har best peiling på det produktet som er Oslo Pride, og så lagde vi oss noen kjøreregler. Og på det meste under paradesendingen vår, som gikk live kun én gang, hadde vi flere hundre kommentarer i minuttet. Så moderatorene fikk jobbe ganske aktivt, for å si det mildt.
Programleder: I ettertid, når all erfaringen er fordøyd, er det på tide å evaluere Digital Oslo Pride 2020. Og det er noen ting Monica og de andre vil ta med seg videre.
MA: Vi kunne nok ha sett mer på formatet vårt. Vi kunne ha sett mer på fordelingen av hvilke tema vi tar opp. Vi er ofte gjenstand for mye konstruktive tilbakemeldinger fra flere deler av bevegelsen, for eksempel. Det har vi tatt med oss. Vi har også gjort en publikumsundersøkelse i etterkant av den første digitale Pride-festivalen, der vi har fått en god del tilbakemeldinger om hva folk ønsker seg mer av, og det synes vi er veldig interessant. Det vi gjorde nå under livesendingen vår, var at vi tok de forskjellige arenaene våre, den fra Youngstorget – som er den mest politiske delen av festivalen – og festen nede i Pride Park, og kjørte dem sammen. Vi hadde både intervjuer og Grand Prix og musikkinnslag og drag litt sånn side om side. Det tror jeg at folk likte i veldig stor grad, og samtidig ønsker nok både vi og publikum at vi skal ha plass til mer politikk, for eksempel.
Programleder: Men alt i alt er de mer enn godt fornøyd med gjennomføringen.
MA: Vi hadde aldri lagd TV før, vi har aldri vært spesielt mye ute på de digitale flatene. Mange av oss som jobber med Oslo Pride 2020, hadde en slags indre motivasjon om at vi håpet at 10 000 skulle se på paradesendingen vår. Det offisielle tallet som vi har gått ut med, er 150 000, og det tallet er egentlig ganske mye lavere enn det forventede tallet i virkeligheten. Vi bare liker å holde oss litt nøkterne, selv om vi er en gigafest og ofte liker å skryte av oss selv. Jeg må si at det at vi klarte å samle nesten like mange som vi ville ha gjort fysisk, på en helt ny plattform – på en egen plattform, kun én gang, kun live, med unike seere – det gjør meg ennå fryktelig imponert. Så jeg vil si at det gikk veldig bra.Det er jo vanskelig å snakke på vegne av alle i en så stor organisasjon, men jeg tror veldig mange er veldig fornøyd med at vi klarte å skape et fellesskap rundt Oslo Pride, som jo i seg selv er målet når vi lager festival og jobber med det vi gjør. Vi klarte å lage et produkt som folk samler seg rundt. Vi fikk bilder av folk som satt rundt omkring i hele Norge – og andre steder i verden, siden vi hadde en helt åpen link. Folk satt sammen og koste seg i parken, tok en øl og selfies og hadde på seg regnbue- og glitter-ting. Vi klarte å skape følelsen av å være en del av noe som er større enn deg selv, og det går ikke an å slå. Det er helt fantastisk.
Programleder: Og Monica Aasen tror tidenes første digitale Oslo Pride vil sette sitt preg på festivalen i framtida.
MA: Mange som jobber med Pride-arrangement, er veldig vant til å ikke snu seg etter hvor vinden blåser. Det er ikke det vi driver med. Men vi er vant til å tilpasse oss og være dynamiske i hvordan vi jobber med formidlingen vår. Det vi har lært i år, er at vi har et kjempepotensial på digitale flater. Det er ikke bare fordi vi kan nå ut bredere og enda mer internasjonalt, men også fordi det er ganske mange mennesker som ikke har mulighet til å delta på våre arrangementer og andre Pride-arrangementer. Det er det veldig mange årsaker til. Kanskje kan man ikke bevege seg fysisk inn på området, kanskje man ikke har råd til å reise dit, kanskje man ikke har kommet ut. Det finnes mange forskjellige årsaker. Men de folkene kan vi nå rett i stua gjennom å være digitale, så vi har tenkt å fortsette med å være mest mulig tilgjengelig. Når man ser på andre Pride-arrangementer – det var jo mange som gjorde det samme som oss – er nok tilbakemeldingene litt de samme: at man oppleves mer tilgjengelig, og jeg tror at alle kommer til å fortsette med det i så stor grad som de har kapasitet til.
Forteller: Tusen takk for at du har hørt på denne dokumentaren om Digital Oslo Pride 2020. Programleder var Sarah Natasha Melbye, og gjest var Monica Aasen fra Oslo Pride.