Overføring av sanseinntrykk
De ulike sansecellene med sine reseptorer har svært ulik form og struktur, men de fungerer nokså likt. For at sanseceller skal fungere som reseptorer, må de kunne fange opp energi fra de stimuliene som de er beregnet for. Fotoreseptorer må altså fange energien fra lys, og mekanoreseptorer kan for eksempel være spesialisert til å fange energi fra berøring.
Energien de fanger opp, utløser en ionestrøm som endrer membranpotensialet og utløser en nerveimpuls.
I huden har vi mekanoreseptorer hvor de sensoriske aksonene har en type ionekanaler som åpner seg når overflatemembranen blir trykket inn.
Da strømmer det positive ioner inn i aksonet som dermed blir depolarisert og skaper et aksjonspotensial. Når depolariseringen når terskelen, vil dette utløser en nerveimpuls som formidles via ryggmargen til hjernen.
Jo mer overflatemembranen blir trykt inn, dess flere ioner strømmer inn. Dermed går det flere nerveimpulser som gir et sterkere signal.
I det indre øret finnes det flere typer mekanoreseptorer. En type har cilier som bøyes av lydstimuli, mens en annen type påvirkes av hodebevegelse (likevekt og balanse). Bøying av ciliene får ionekanaler til å åpne seg slik at sansecellene blir depolarisert. Da frigjøres transmitterstoff i synapsespalten og overfører signalet til hørselsnervefibre eller likevektsnervefibrene.
Sansecellene er spesialiserte og aktiveres kun av de stimuli de er beregnet for. I tillegg er det bestemte områder av hjernen som mottar informasjonen fra hver type sanseceller. Den subjektive opplevelsen av sansepåvirkningene bestemmes altså i det området av hjernen som aktiveres av signalene. For eksempel vil signaler fra kjemoreseptorer i nesa tolkes som lukt i et bestemt område i hjernen.
Sanseceller overfører informasjon om både type stimuli og om styrken. Sterkere stimuli aktiverer flere sanseceller og fører til gjentatte ladningsendringer (aksjonspotensial) som gir flere nerveimpulser med høyere frekvens.
Adaptasjon – filtrering av sansing
Når vi utsettes for samme stimuli i lang tid, vil vi etter hvert reagere mindre. Sanseceller som påvirkes av vedvarende stimuli, blir trette, og de blir etter hvert mindre følsomme. Dermed sender de færre impulser til hjernen.
Dette kalles adaptasjon. Graden av adaptasjon varierer mye for ulike typer sanseceller.
Tenk gjennom
Har du eksempler på ei lukt eller en lyd som først fanger oppmerksomheten din, men som du etter hvert ikke registrerer selv om den er der fortsatt?
Adaptasjon kan også skje sentralt i behandlingen av signaler i hjernen slik at konstante påvirkninger utelukkes fra bevisstheten.
Adaptasjon gjør at vi kan venne oss til selv den mest gjennomtrengende lukt, slik at vi ikke lenger merker den. Et annet eksempel er at vi ikke merker at klærne våre berører huden.
Denne formen for adaptasjon er en forutsetning for at hjernen kan fungere og prioritere viktige signaler. Uten adaptasjon ville hjernen bli bombardert av de uviktige impulser fra sanseorganene.
Relatert innhold
I dette forsøket skal du teste hvor følsom huden din er, ved å registrere hvordan du opplever ulike former for berøring.
Vil du finne ut hvordan den blinde flekken kan få ei mus til å forsvinne, og hvordan hjernen kan lure deg?