Karakterene i et drama har alltid en nøye gjennomtenkt funksjon, og både hovedpersoner og bipersoner er vesentlige for handlinga.
Hovedpersoner
Hovedpersonene er de personene vi oppfatter som viktigst i dramaet. Dette er vanligvis også de personene vi identifiserer oss med. Vi lever oss inn i deres kamp mot hindringene og truslene de møter. I noen dramaer finner vi én klar hovedperson, i andre dramaer kan flere personer være like viktige. I Shakespeares Romeo og Julie for eksempel er både Romeo og Julie hovedpersoner. Begge to har samme mål, de ønsker å kunne leve sammen, og de gjør alt de kan for å nå dette målet.
Helt og motstander
Ofte står helten, eller protagonisten, i et klart motsetningsforhold til en annen person i dramaet. Denne motstanderen kan vi også kalle antagonisten. I actionfilmer er antagonisten gjerne en ondsinna, kriminell person, men i de fleste dramaer og filmer er det ikke slik at helten bare er god og motstanderen bare er ond.
Musikalen "Les Misérables" er basert på en roman av den franske forfatteren Victor Hugo. For hovedpersonen, Jean Valjean (v.), veier medmenneskelighet og omsorg for andre tyngre enn lovparagrafer. Han jages hele livet av politioffiseren Javert, som setter loven høyest, samme hvor urimelig den måtte være. Helt og motstander!
Bipersoner
Bipersoner kaller vi de karakterene som har mindre sentrale roller i stykket. De er oftest enkle karakterer som gjennomgår liten eller ingen utvikling og endring. Bipersoner kan for eksempel være støttespillere for hovedpersonen, de kan sette i gang handlinga eller drive den framover. Bipersoner kan også fungere som parallell- og kontrastskikkelser til hovedpersonene eller ha en symbolsk funksjon.
I komedien "Erasmus Montanus" av Ludvig Holberg er hovedpersonen, Rasmus Berg, forlova med bondedattera Lisbet. Lisbet er en av bipersonene i dramaet, men likevel en svært viktig person: Det er henne Rasmus vil ha til kone, og han gjør mye for å få henne!
Individer og typer
Vi skiller også mellom individer og typer. Individer er sammensatte karakterer med både styrker og svakheter og med en unik personlighet. De er dynamiske, de gjennomgår ei utvikling der de vinner ny innsikt og endrer holdning og atferd.
Andre dramapersoner skildres mer som typer: De karakteriseres gjennom noen få, allmennmenneskelige trekk som de fleste kan kjenne seg igjen i. Hovedpersonene i komedier er gjerne typer.
Et godt eksempel på en type er Jeppe i Ludvig Holbergs komedie "Jeppe på Bjerget". Han er en enkel bonde som leier jord hos en adelig godseier. Jeppe har én stor svakhet: Han er veik og når han møter problemer, tyr han til letteste utvei og drikker seg full.
Personifiseringer
I enkelte dramaer finner vi også personer som representerer abstrakte begreper, som "døden", "lykken" eller "synden". Slike personifiseringer er enkle, entydige og statiske karakterer. Vi finner personifiseringer blant annet i moralspilla fra middelalderen. Den østerrikske forfatteren Hugo von Hofmannsthal tok utgangspunkt i et slikt moralspill da han skrev dramaet Enhver. Spillet om den rike manns død i 1911. Enhver er en rik mann som tenker mest på seg selv, og som ikke har altfor mye omtanke for dem som lider nød. Men så blir han konfrontert med døden og må tenke gjennom det livet han har levd. I dette stykket opptrer både "Gud", "djevelen", "døden", "troa" og andre abstrakte begreper som personer.
Døden har kommet for å hente Enhver. Her fra en forestilling i Østerrike i 2006.