På 1900-tallet skjedde det en god del på dramaturgifronten. Les om episk dramaturgi, absurd dramaturgi og performance-dramaturgi.
«Tolvskillingsoperaen» av Bertolt Brecht og Kurt Weill er en musikal fra 1928 som setter fingeren på dobbeltmoral og korrupsjon i samfunnet. Her fra en forestilling i 1992. Hovedpersonen, Mackie Kniven (Mac the Knife), er den farligste mannen i byen og etterlyst for både mord og vinningsforbrytelser.
Episk dramaturgi
Den tyske dramatikeren Bertolt Brecht (1898–1956) skrev samfunnskritiske dramaer og ville tvinge publikum til å reflektere over det de fikk se på scenen. Derfor brukte han bevisst en rekke med grep som skulle hindre publikum i å leve seg for sterkt inn i personene og handlinga. Teaterstykkene hans skulle appellere til forstanden mer enn til følelsene.
I stykkene til Brecht kan skuespillerne for eksempel tre ut av rolla si og henvende seg direkte til publikum, de kan kommentere handlinga eller fortelle om hendelser som ikke vises på scenen. Handlinga framstilles gjerne episodisk, og episodene "limes sammen" på ulike måter, for eksempel med sangnumre eller ved at skuespillerne bærer rundt tavler med informasjon til publikum.
Begrepet episk dramaturgi viser til at grepa Brecht bruker egentlig er typiske for episk (fortellende) diktning. Brecht er ikke den første dramatikeren som bruker denne typen virkemidler, men det er han som har perfeksjonert denne formen for dramaturgi.
Absurd dramaturgi
Absurd teater er ei retning innafor moderne teater som oppstod i Frankrike på 1950-tallet. I et absurd drama fins ingen tradisjonell spenningskurve og heller ingen konflikt som blir løst på slutten. Handlinga kan like gjerne slutte der den starta. Målet med denne teaterformen var å vise – ofte gjennom humor – at livet er absurd, det vil si uten mening.
Livet som en evig venting på noe som aldri kommer til å skje? Toralv Maurstad (til venstre) og Espen Skjønberg som landstrykerne Vladimir og Estragon i Samuel Becketts drama «Vente på Godot» på Nationaltheatret i 2005.
Et typisk eksempel på et absurd drama er skuespillet Vente på Godot (1952) av Samuel Beckett. I dette stykket møter vi to landstrykere, Vladimir og Estragon. De står ved sida av et tre og venter og venter – på en person ved navn Godot. Hvem Godot egentlig er, og hvorfor de to venter på han, får vi aldri ordentlig vite. Det er heller ikke vesentlig for stykket. Det viktige er samtalene mellom de to karakterene og ventinga i seg selv. Det fins ingen utvikling i handlinga og ingen forløsende slutt. Godot kommer aldri, og Vladimir og Estragon blir der de er, selv om de mer og mer tviler på om det er noe mening i å fortsette å vente.
Performance-dramaturgi
Performance er en kunstform der teksten er sidestilt med andre typer uttrykk som dans, musikk og bilder. Heller ikke her fins noen spenningskurve eller handlingsutvikling. Likevel kan en performance ha et overordna tema som blir belyst på ulike måter.