Hva vet jeg? Psykisk helse

Deltakere:Jonis Josef – programlederMagnus Nordmo (MN) – psykolog ved FHI – Folkehelseinstituttet

Hva vet jeg – Hva er psykisk helse?

Programleder: Hei og hallo, jeg heter Jonis Josef. I dag skal vi snakke om psykisk helse. Hva er det for noe? Hva er dårlig psykisk helse? Hva kan jeg gjøre for å passe på min psykiske helse, din psykiske helse og vår psykiske helse? Hvorfor er unge menneskers psykiske helse så sårbar? Dette er store, skumle og veldig åpne spørsmål. Det er flaks for meg at jeg skal snakke med Magnus Nordmo, som er psykolog ved FHI – Folkehelseinstituttet.

Du hører på "Hva vet jeg?" med Jonis Josef.

Programleder: Velkommen til deg, Magnus Nordmo.

MN: Takk!

Programleder: Jeg kunne sagt Normao … Dialekten din er fra et annet sted Norge?

MN: Ja, jeg kommer fra Kristiansand.

Programleder: Ja, jeg skulle til å gjette Sørlandet … Men jeg er litt dialektdøv.

MN: Dialekten er ganske utvanna fordi jeg studerte i Bergen, og så har jeg bodd i Oslo i mange år. Da ble det veldig lite "blaude" konsonanter etter hvert.

Programleder: Du har studert psykologi og er psykolog?

MN: Det stemmer.

Programleder: Da passer dagens tema, psykisk helse, veldig godt. Jeg har i voksen alder begynt å gå til psykolog. Det koster gjerne litt penger hvis man ikke får det gjennom legen sin. Men for meg har det kanskje vært den beste investeringen jeg har gjort i mitt voksne liv. Jeg klarer å få hodet over vannet og få pratet ut om ting – og det er noen som stiller gode spørsmål. Hvis du spør meg konkret hva psykologen min har gjort for meg, vil jeg ha vanskeligheter med å komme på det. Men på et generelt plan har det vært med på å løfte meg. Jeg er veldig glad for at vi har fått en mer normal tilnærming til psykisk helse, for det har vært alfa og omega for meg – hvis jeg kan bruke det begrepet.

MN: Ja! Tenk om dette var supertabu. Før i tiden var det veldig mye skam rundt dette, og da kan du tenke deg hvor vondt det var. I tillegg til at man sliter med noe, har man dette med at det er tabu i tillegg. Sånn sett er det en veldig positiv utvikling.

Programleder: Hva er psykisk helse?

MN: Psykisk helse er et vanskelig begrep, egentlig, for det er ikke noe spesifikt. Det er ikke enkelt å definere. Et kort svar er at god psykisk helse er at du føler deg bra, at du får til det du ønsker – du når målene dine noenlunde – og at du har det bra sammen med andre. Det er mange måter å ha god psykisk helse på. Noen føler seg ikke så veldig bra, men de får til alt som de ønsker i livet. Er det bra psykisk helse? Noen gjør ikke noe ut av seg, og de vil kanskje bare være hjemme, men de føler seg helt bra. Er det god psykisk helse? Det er et ullent konsept.

Programleder: Når var det psykisk helse ble noe man snakket om for første gang – sånn ordentlig?

MN: Det er lett å tenke at psykisk helse er noe som alle alltid har tenkt på og vært opptatt av, men hvis du ser for deg foreldregenerasjonen og besteforeldregenerasjonen vår, kan du tenke deg at de hadde et helt annet språk for å beskrive hva som foregikk inne i dem. Hvis du hadde spurt hvordan de hadde det, ville det vært veldig få i besteforeldregenerasjonen vår som hadde gått inn på depresjon og angst … (ler). Historisk er det helt nytt at man tenker på psyken som noe som ikke bare hører hjemme på institusjoner og liknende. Besteforeldrene våre visste hva psykisk sykdom var, men det var veldig tabu.

Programleder: Galehus …

MN: Galehus, asyl … Der jeg vokste opp i Kristiansand, ligger psykiatrien på et sted som heter Eeg. Da hadde vi et begrep om det "å være på Eeg-bussen". Da var du ikke helt god (ler). Det stedet var veldig assosiert med psykose, schizofreni og tvangsinnleggelser – den typen ting – og det er jo det psykiatri har vært opp gjennom tida. Senere har det blitt en bevissthet rundt at psykisk helse er noe som alle har. Det er ekstremt vanlig å oppleve en episode i løpet livet hvor du får angst eller depresjon, for eksempel. Og det går an å kjenne seg veldig utafor uten at vi kaller det psykiatri. Psykisk helse er et litt moderne begrep.

Programleder: Psykisk helse er knyttet til andre aspekter ved kroppen. Er det noen sammenheng mellom god fysisk helse og god psykisk helse?

MN: Det er det! Hvis du ser på det ene, kan du si noe om det andre – det er en sammenheng. Hvis du har en person som er veldig frisk, og som ikke har noen kroppslig sykdom, er det mer sannsynlig at personen har mindre problemer psykisk. Men hvordan henger det sammen? Er det sånn at det å ha god kroppslig helse gjør at du får bedre psykisk helse, eller er det omvendt? Eller kan det være et tredje moment som påvirker begge deler, som for eksempel at du har god økonomi? Det er definitivt en assosiasjon mellom disse to helsetypene, men det er veldig vanskelig å si hva som forårsaker hva.

Programleder: Selv prøver jeg å holde meg i form hvis jeg merker at jeg ikke har det bra. Det er noe jeg har lært av psykologen min, og som jeg har tatt veldig til meg. Jeg drikker også vann og sover godt, og så venter jeg tre dager og ser om jeg fortsatt har det kjipt. Jeg har følt at det har vært en god løsning. Hvis jeg etter tre dager fortsatt føler på noe, er det kanskje noe mer som ligger bak. Hvis det ikke er det, er jeg "good" innen da.

MN: Ja, det er et kjempebra råd. Det er som du sier, sunne vaner og mosjonering funker virkelig. Jeg sier ikke at det funker hver gang, men når du gir folk i oppgave å mosjonere litt, har det en veldig positiv effekt. Det er veldig viktig å ta med seg at det å ha et sunt, normalt kosthold og få nok søvn – disse grunnleggende tingene – virkelig har påvirkning på psykisk helse.

Programleder: Er unge mennesker i dag mer sårbare for dårlig psykisk helse, eller er de bare bedre til å snakke om det enn foreldregenerasjonen?

MN: Det er et veldig godt spørsmål og en debatt som virkelig raser nå. Man ser at unge i dag rapporterer mer plager, for eksempel depresjon og angst. Men vi kan først snakke om at det er noen psykiske plager, som schizofreni, psykoser og alvorlige psykiske lidelser, som ikke øker. Det som øker voldsomt, er det subjektive hvor de forteller om uro og angst. Det er en utfordring at de i verste fall ikke har skjønt spørsmålet, og at de ikke forstår hva vi snakker om. Hvis vi bare lar tallene tale, ser vi at psykiske plager er et økende problem: Unge i dag rapporterer om flere plager enn det de gjorde i 80- og 90-årene. Grunnen ser ut til å være sosiale medier og økt skolepress. Vi lever i et slags kunnskapssamfunn hvor det å prestere på skolen blir viktigere og viktigere for å klare seg. For besteforeldregenerasjonen vår var det bare en liten prosent som skulle jobbe med noe som gjorde at de trengte utdanning.

Programleder: Ja, da kunne du bare låne en fiskebåt og få deg et eget AS på to dager …

MN: Ja, alle måtte bare finne ut av det (ler). Men de hadde jo andre ting å stresse med. Jeg holder en knapp på at sosiale medier kan være negativt for mange – men ikke for alle – og at det er en voldsom sosial sammenlikning hele tida. Spesielt unge jenter er en gruppe som sosiale medier har en dum innvirkning på.

Programleder: Hvordan påvirker den psykiske helsa vår følelsene våre?

MN: På sett og vis er det to sider av samme sak: Hvis du føler deg veldig dårlig, er det en indikasjon på at den psykiske helsa di er litt dårlig. Men vi tenker at det å klare å håndtere også vanskelige følelser er et tegn på god psykisk helse. Hvis du har fått en dårlig karakter, eller hvis kjæresten har gjort det slutt, er det helt naturlig at du går i grøfta emosjonelt. Det føles veldig ille. Men har du en normal psykisk helse, vil det gå over på sikt, og det vil stabilisere seg etter hvert.

Programleder: Det er litt greia med livet. Jeg gikk inn i en dyp depresjon det første året etter videregående, husker jeg. Da ble jeg dumpet av kjæresten min og bodde i en studentbolig. Hele livet hadde jeg fått høre at jeg kunne bli hva jeg ville, og plutselig satt jeg der på universitetet og følte at det ikke stemte i det hele tatt. Jeg følte meg veldig dårlig. Hvis du hadde spurt meg da om jeg ville ha hoppet over alt det der, hadde jeg sagt ja. Men hvis du hadde spurt meg nå om jeg ikke ville ha opplevd det, ville jeg sagt at jeg ville ha opplevd det. Det er fordi det var en veldig viktig opplevelse for meg. Det å oppleve motgang og komme seg ut på andre sida er på mange måter noe av det beste livet har å by på. Se for deg et liv med bare glede og lykke hver eneste dag – det hadde vært uutholdelig for min del!

MN: Det er akkurat det. Sånn er det med alt, egentlig. Tenk på relasjoner vi har: Det er grusomt hvis bestemor dør, for vi er jo så glad i henne. Samtidig er det da vi virkelig setter pris på de relasjonene vi har rundt oss. Når kjæresten gjør det slutt, tenker du at du har satt pris på også den relasjonen, og at du trenger noen å være sammen med. Du trenger noen å være glad i. Så det å få et liv som er fritt for ubehag, er rett og slett ikke et sunt mål.

Programleder: Nei, og det er det som er så fascinerende. Jeg tror at det er der sosiale medier lurer oss litt, for der ser vi at alle lever sitt beste liv. Det er ingen som deler dårlige dager om at de er i kjelleren og ikke har det noe bra. Det er bare de gode sidene, og det gjør kanskje noe med sammenlikningsgrunnlaget vårt.

MN: Jeg tror det. De viser jo gjerne fram de flotteste tingene, og da får du et sterkt inntrykk av at alle andre er på livets fest. Det er bare jeg som har det så dritt.

Programleder: Det er akkurat det! Livets fest, du sa det veldig godt. Men man kommer til å oppleve motgang uansett. Hva kan unge mennesker i dag gjøre for å putte seg selv i en posisjon som gjør at de er bedre mentalt rustet for å håndtere motgang?

MN: Man kan tenke at den psykiske helsa er et prosjekt på samme måte som den kroppslige helsa, der vi tenker på kosthold og mosjon – det er veldig usunt å sitte stille hele dagen og bare spise "junkfood" eller røyke. Når det gjelder psykisk helse, er mange av de viktige tingene de samme som for kroppshelsa – det med å mosjonere, spise sunt og drikke vann. Tenk deg at du har en nål, og at nåla dyttes i en retning når du får belastninger. Det man trenger å gjøre for å få nåla tilbake igjen – altså å føle seg bra igjen – er å kompensere med andre ting. Hvis du har en veldig stressende periode framfor deg, er det veldig lurt å prioritere søvn og ikke festing og sånne greier, for da er du bedre rustet. Hvis du kombinerer en voldsom livsstil og fullt trykk på skole og hele pakka, kan det bli for mye.

Programleder: Kan du si noe om livsmestring – hvordan unge kan mestre utfordringene sine på en god måte?

MN: Tidligere snakket vi om at man møter mange utfordringer i livet som uansett vil være vanskelige. Det å ha en plan for hvordan man skal møte vanskene, kan vi kalle livsmestring. Det å tenke at man skal balansere stress og avslapning, kan vi også kalle livsmestring. Et lite moment som er viktig å ha i bakhodet, er at vi noen ganger må presse oss selv til å mestre livet. Si for eksempel at du skal ta sertifikatet, men at du er livredd for å kjøre bil. Du er kjemperedd for det! Men det går an å mestre det, og det er det som ligger i begrepet "mestring". En taxisjåfør som kjører rundt i Oslo sentrum, er helt avslappet selv om det er kø og andre som tuter. Hvorfor er han det? Det er det som er mestring: Han vet at dette bare er sånn. Livet har mange utfordringer, men det går an å møte utfordringene og kjenne at man har de ressursene som skal til for å mestre dem. Så når du skal ta lappen, må du øve, og det gir deg mestringserfaringer. Du skjønner at du klarer å kjøre bil, og til slutt stresser du ikke mer. Det er et eksempel på at du møtte en utfordring, en angst, en uro eller en nervøsitet, og så gikk den vekk. Men hva hadde skjedd hvis du hadde sagt at du ikke orket det fordi du blir for nervøs? Da hadde du ikke lært deg å kjøre bil, og da hadde det bare hengt over deg.

Programleder: Til sammenlikning: Jeg jobbet en tid som aksjemegler, og da skulle jeg lede morgenmøter. Jeg var alltid kjempenervøs og tenkte at jeg måtte gjøre noe med det. Så jeg spurte meg selv hva som var det skumleste jeg kunne gjøre foran mennesker. Det var å gjøre standup – å gå opp på en scene og prøve å få folk til å le var det skumleste jeg kunne tenke meg. Så jeg meldte meg på standup, for det var det jeg tenkte var riktig. Men jeg ble så nervøs i opptrappingen, at jeg til slutt ringte han som arrangerte det og sa at jeg var syk og ikke kunne komme. Da begynte han å le og sa at hvis han hadde hørt på alle som sa at de var syke første gangen de skulle stå på scenen, hadde det ikke vært en eneste standupkomiker igjen … (ler).

MN: Det tror jeg på!

Programleder: Så jeg måtte møte opp kjempenervøs. Jeg skalv på scenen, men jeg kom meg igjennom. Den følelsen jeg følte i kroppen da, er det du snakker om. Det er den mestringsfølelsen: Shit, jeg fikk det til! Det var så rart, for jeg kjente at jeg ville gjøre det igjen og igjen. Jeg var like nervøs, men jeg bare måtte gjøre det igjen, for mestringsfølelsen var diggere enn å være nervøs. Så jeg endte opp med å gjøre det mer og mer, og før jeg visste ordet av det, ble det min greie i livet. Her kommer poenget mitt med dette: Jo bedre og tryggere jeg ble på standupscenen, jo viktigere var det å finne andre ting som gjorde meg usikker og redd, for å kunne fortsette å utvikle meg. Man må rett og slett oppsøke vanskeligheter og problemer fordi det er det som til slutt gir deg mening, og som gjør livet verdifullt.

MN: Det er et perfekt eksempel. Du kan tenke deg en større standupscene med publikum, og hva hvis det er live? Alle disse tingene er shit, shit, shit! Men hvis du ser for deg en standupkomiker som har drevet med det hele livet, er det mye som skal til for at vedkommende blir veldig nervøs. Dette har han gjort før, dette vet han at han får til.

Programleder: Hva er forskjellen mellom psykiske vansker og psykiske lidelser?

MN: I sted snakket vi om at psykisk helse er et litt ullent konsept; det er ikke så lett å definere. Det å føle seg nedstemt, trist og ute av seg er noe som vi alle kan kjenne på. Det er ingen som går gjennom livet uten å kjenne på det i perioder. Det som gjør det ullent, er at det kan bli en sykdom på et eller annet tidspunkt. Hvis du kjenner deg veldig trist over lang tid, kaller vi det plutselig en psykisk lidelse – vi kaller det depresjon. Det er litt på samme måte som å bli voksen: Skjer det noe spesielt som gjør at du har blitt voksen på 18-årsdagen din? Nei, det gjør det ikke. Men du er definitivt barn når du er fem år, og du er definitivt voksen når du er 50 år.

Programleder: Hvordan kan vi møte unge som sliter? Hva kan en god kompis – han, hun eller hen – gjøre?

MN: Det beste du kan gjøre som en god venn, er å være tilgjengelig og spørre hvordan det går. Du kan spørre om det stemmer at vedkommende har det vanskelig: "Er det noe du vil snakke om? I så fall er jeg tilgjengelig." Og hvis du kjenner at dere ikke har kontakt lenger – det er vanlig at en person som sliter, faller utenfor – er det utrolig flott om du sender en melding og spør om dere skal finne på noe. Bare vær litt oppmerksom på at det ikke er sånn at du burde være psykologen, for det er ikke alt det er greit å snakke om med venner. For veldig mange er det best å snakke om de tøffeste tankene med for eksempel mamma eller psykologen. Med venner går det derimot an å gjøre hyggelige ting. Det er ikke sånn at det å være den beste vennen er å være den beste psykologen.

Programleder: Jeg var veldig snill som barn og ungdom, om jeg kan si det selv. Jeg var opptatt av at folk skulle ha det bra. Hvis jeg for eksempel merket at noen ble fryst ut eller liknende, skulle jeg henge litt med den personen. Det var veldig mange som ble mobbet, og som jeg endte opp med å henge med. Jeg brukte litt tid med dem og gikk sammen med dem til skolen og sånn. Men jeg tok på meg litt for mye ansvar, og jeg ble plutselig den eneste vennen til mange av disse. Jeg syntes at det ble litt vanskelig. Men etter at jeg ble voksen, har jeg fått en melding av tre–fire stykker som skrev at jeg hadde vært dritsnill med dem i de vanskelige åra. Og jeg kødder ikke med deg; det jeg gjorde på ungdomsskolen og videregående, er det jeg føler meg mest stolt av. Jeg gjorde sikkert mange ting jeg kunne vært stolt av, men det å vite at jeg var en ålreit type for den personen, gir en sykt god følelse i kroppen.Så dette er mitt beste tips til dere der ute: Dere tror sikkert at det er viktig å være kul, men hvis du vet at alle rundt deg er like usikre som deg og ser at noen har det vanskelig, vil følelsen av å stille opp for dem være mest belønnende av alt.

MN: Jeg kan supplere med at det faktisk er bra for ens egen psykiske helse også. Det å hjelpe andre gir en utrolig "boost" fordi det er meningsfylt og viktig. Med utgangspunkt i deg selv kan du tenke at du både kan og bør stille opp for noen andre.

Programleder: Da sier jeg tusen takk til deg, Magnus Nordmo.

Produsert av Både Og for NDLA