Fulldyrket beite

Fulldyrket beite

Med fulldyrket beite mener vi arealer som blir pløyd med jevne mellomrom. Slike arealer kan også brukes til andre vekster som korn eller potet. Vi kan skille mellom to typer fulldyrket beite:

• flerårig eng der vi ofte kombinerer beiting og slått

• grønnfôrbeite der vi dyrker ett- eller toårige vekster som dyrkes som åkervekster. Her kan det også være en kombinasjon av slått og beite.

Det er ofte mjølkekyr samt sau på vår- og høstbeite som beiter på fulldyrkede arealer. Arealene ligger vanligvis nært fjøset, og fôrkvaliteten er normalt høyere enn på utmarks- og kulturbeiter.

Hvilke arter skal vi dyrke på et flerårig beite?

På flerårige beiter må vi velge arter ut fra om arealet kun skal beites, eller om vi skal kombinere slått og beite.

Arealer som kun brukes til beite

På arealer som kun brukes til beite, ønsker vi stor andel av arter som

• smaker godt

• tåler hyppig nedbeiting

• har stor evne til busking, det gir tett plantebestand

• danner blad framfor strå og blomst

• setter overjordiske utløpere som slår rot, for de kan fylle åpninger i plantebestandet etter tråkkskader

Typiske beitearter

Engrapp

Kanskje den viktigste beiteplanta. Arten er hardfør og varig, men etablerer seg seint. Dyra liker smaken, og får engrapp nok vann og næring, gir den god og relativt rask gjenvekst. Fôrkvaliteten er god dersom den beites jevnt gjennom sesongen. Engrapp har krypende jordstengler som gjør at den kan fylle åpninger i plantebestandet.

Engkvein

Ofte brukt i beite fordi den konkurrerer godt på litt næringsfattig jord med lav pH. Dyra liker den, men den gir normalt lavere avling enn engrapp, og den avslutter veksten tidligere i beitesesongen. Engkvein er delvis krypende og kan fylle åpninger i plantebestandet.

Kvitkløver

Nitrogenfikserende art. Etablerer seg raskt, og med moderat N-gjødsling og jevn beiting vil den nærmest danne et teppe over hele beitet. Dyra er glad i kvitkløver, og den har god fôrkvalitet med høyt innhold av protein og mineraler. Rask og god gjenvekst. Kvitkløver er krypende og fyller raskt åpningene i plantebestandet.

Rødsvingel

Tørkesterk art som kan bli litt for dominerende på tørkesvak jord. Dyra vil nok heller velge engrapp og engkvein hvis de har mulighet, men rødsvingel kan gi god avling om den får nok næring.

Arealer der vi kombinerer slått og beite

Å kombinere slått og beite på fulldyrket jord er vanlig. Noen velger å bruke enga kun til slått de første to–tre engåra, åra etter lar de mjølkekyrne beite etter at første- og kanskje andreslåtten er tatt. Fordelen med ei slik løsning er at du får mindre tråkkskader på ei eng som har stått et par år enn på ei nyanlagt eng. I tillegg avtar avlinga utover engåra, det betyr at du får tatt ut de potensielt store slåtteavlingene fra de første engåra.

På sauebruk kan du også bruke enga til slått et par år, deretter blir det slått og høstbeite. Det er også aktuelt med vårbeite, en slått og høstbeite.

Skal du bruke ei flerårig eng til kombinert slått og beite, bør du ha innslag av beitetålende arter, hvis ikke vil avlingsnivået synke mye i beiteåra. Mest aktuell er engrapp fordi den også gir relativt store slåtteavlinger. Kvitkløver er aktuell å ta med i blandinga.

Frøblandinger

Uansett om arealet kun skal beites eller ha kombinert slått og beite, bør vi velge ei blanding av arter. Artene har forskjellige egenskaper og utfyller hverandre. For eksempel vil noen arter etablere seg raskt, mens andre kanskje bruker et år på å etablere seg. Andre eksempler på variasjon mellom arter er avling, varighet i enga og fôrkvalitet.

De som selger jordbruksfrø har et godt utvalg av ferdige frøblandinger som egner seg til beite eller til slått og beite.

Grønnfôrbeite

Grønnfôr dyrkes som en ettårig åkervekst sjøl om artene kan være både ett-, to- eller flerårige. Artene er ofte energirike og rasktvoksende, og et grønnfôrbeite kan være et godt alternativ når det flerårige beitet synker i både avling og kvalitet utover høsten. Både mjølkekyr og sau kan beite på grønnfôr.

Vanlige grønnfôrarter brukt i beite

Italiensk raigras og westerwoldsk raigras

Italiensk raigras er toårig, mens westerwoldsk er ettårig. Begge har god fôrkvalitet, og dyra liker smaken. Danner tett plantebestand og har rask gjenvekst etter nedbeiting. Artene likner hverandre, men westerwoldsk setter mer strå enn italiensk. Italiensk raigras vokser best utover ettersommeren og høsten, mens westerwoldsk vokser best tidlig i sesongen. Ei blanding av italiensk og westerwoldsk raigras er et godt alternativ til ettårig beite. Begge artene kan såes tidlig på våren.

Fôrraps

Godt egnet til høstbeite for sau. Bør ikke såes for tidlig på våren, for en kuldeperiode kan gi stokkløping. Kan gi ei god avling på et par måneder. Hos storfe kan fôrraps sette smak på mjølka, det bør derfor kun gis som tilleggsfôr. På bildet er det sådd fôrraps i blanding med bygg.

Høstrug

Høstrug i beite har blitt populært de seinere åra. Den vokser fort, busker seg godt og kan gi store avlinger på kort tid. Fôrkvaliteten er svært god. Brukes ofte i blanding med italiensk raigras i beite. Rugen utgjør mye av blandinga i første del av sesongen, mens raigraset vil overta utover høsten. Avbeiting starter når plantene er 12–15 cm høye.

Grønnfôrnepe

Mindre i bruk de seneire åra, men brukes noe som høstbeite for mjølkekyr.

Oppgave

Er påstandene sanne eller usanne?