Elevtekst: We are all aliens somewhere

"We are all aliens somewhere" stod det med neonrosa bokstaver på t-skjorta til Chris Martin, vokalisten i bandet Coldplay, da jeg så dem på Wembley i august. Jeg trodde det var musikken og det enorme folkehavet jeg kom til å huske best, men de glødende bokstavene på brystet hans har brent seg fast i minnet mitt. Et romvesen er, ifølge Store norske leksikon, "et utenomjordisk vesen som tenkes å eksistere på andre planeter i universet". Men kanskje finnes romvesener ikke bare i verdensrommet. For hvem har ikke kjent seg litt utenfor? Litt fremmed? I møte med fellesskapet kan mennesket både høre til og falle utenfor. Kanskje er det nettopp i spennet mellom tilhørighet og annerledeshet at vi virkelig kjenner på hva det vil si å være en del av noe større. En del av et fellesskap.

Selv har jeg siden andre klasse på barneskolen vært en del av et lag. Det var da jeg begynte på fotball, og fra den dagen av har "laget mitt" vært noe jeg identifiserer meg med. "Hei, jeg heter Thea, og interessen min er fotball". Utallige ganger har jeg uttrykt en variant av den setningen, enten ved starten av et nytt skoleår eller for å presentere meg selv for nye mennesker. Fotballaget mitt er for meg mer enn en fritidsaktivitet, det er et samlingspunkt der jeg får være en del av noe større.

Da NRK-serien Team Pølsa kom i 2024, så jeg tilhørighetsfølelsen jeg har kjent på i retrospekt. I løpet av tiden jeg har spilt fotball, har jeg vært på utallige cuper med laget mitt, og mange av de beste minnene jeg har, er fra turer med dem. Pia, en av ungdommene i serien, forteller hvordan hun som 15-åring for første gang opplevde følelsen av å være en del av et lag som skulle på cup, da hun sammen med fem andre ungdommer deltok i et skirenn i VM-løypene under Ski-VM i Trondheim. Jeg har kjent på den fellesskapsfølelsen i over ti år nå, og tatt det som en selvfølge, så det gjorde inntrykk å se Pia oppleve den for første gang, og høre henne fortelle om hvordan hun alltid har stått på sidelinjen når folk har snakket om "laget" som et fellesskap. Pia beskriver seg selv som annerledes, og selv om hun ikke har tre øyne og grønn hud, kjenner hun på hvordan det er å stå på utsiden på grunn av sin funksjonsnedsettelse. Til tross for at Pia har stått på sidelinjen, viser serien gleden hun opplever ved å finne sitt fellesskap – hennes eget romskip.

Når samfunnet tegner streker rundt deg, hva velger du å gjøre? Fargelegger du innenfor linjene, eller lar du fargene renne ut og viser verden at konturene aldri var ment for deg?

Beat-kunsten oppstod på 1950-tallet og fungerte som en motreaksjon mot det konforme samfunnet i USA. Michal Bowen omtales som et ikon innen beat-generasjonen, og i likhet med mange kunstnere på sin tid lot han seg ikke bøye av samfunnets forventninger. I stedet for å leve innenfor linjene i samfunnets kontur, valgte han heller å forme sin egen livsvei, som omfavnet spontanitet, eksperimentering og brudd med etablerte normer. Dette opprøret og ønsket om å utforske det ukjente gjenspeiles i verkene hans.

Se for deg et ansikt som trer frem fra mørket, med et intenst blikk som likevel føles fjernt, som om det søker noe utenfor rammen det er plassert i. Rundt figuren svever diffuse former som ligner på planeter, som om personen befinner seg i et annet univers. Penselstrøkene er rå og urolige, fargene matte og tunge, og det ligger en stillhet i bildet som nesten føles støyende. Klarer du se det for deg? Kjenne igjen den eksistensielle følelsen? Michal Bowens kaotiske og energiske maleri The Waiter gir meg følelsen av å være omgitt av mennesker, men likevel føle at man står på utsiden og ser inn. Samme følelse skildres i Sigbjørn Obstfelder sitt dikt "Jeg ser", der jeg-personen betrakter verden med et blikk som ikke finner gjenklang noe sted. Alt han ser er konkret, men samtidig uforståelig. Ordene "Jeg er visst kommet på feil klode!", treffer noe i meg. De setter seg som en stein dypt nede i magen, og det er som om både figuren Bowen maler, og Obstfelders ensomme jeg-person prøver å finne mening i et fellesskap som ikke gir dem plass.

Fremmedfølelsen og annerledesheten er noe som ikke bare preger kunst og dikt. Tyngden av å føle seg utenfor i fellesskapet ligger som et støvete teppe over oss, og presser skuldrene ned. Støvet vi blir fanget i, og teppet foran øyene gjør det vanskelig å finne et rom hvor man kan puste ut. Annerledeshet kan være tungt, men samtidig viser det hvor viktig tilhørighet i et fellesskap er. Det å ha mennesker rundt seg som man kjenner røttene til og ikke bare bladene på, er nødvendig. Når høsten kommer, vil du forstå hvorfor. Å ha et fellesskap med folk som blir værende, også når sesongen forandrer seg, opplever jeg er selve essensen til tilhørighet i fellesskap. Dette opplever jeg figuren i Bowens maleri, jeg-personen i Obstfelders dikt og meg selv i mitt eget liv søker etter.

Noen ganger kan det føles ut som vi blir født på en planet hvor språket vårt ikke blir forstått, hvor kroppsspråket vårt tolkes feil, og hjerteslagene går i en annen rytme. Beat-generasjonen dannet et fellesskap hvor følelsen av å stå utenfor ble anerkjent selv om de levde i et samfunn preget av konforme idealer. Både Camilla Collett og Edouard Louis skriver om prisen man nettopp betaler for å være annerledes i et samfunn som ikke tåler forskjell, og tematiserer det brennende ønske om å høre til.

Den vedvarende lengselen etter å være seg selv uten å måtte passe inn i fellesskapets trange rammer går som en rød trå gjennom litteraturhistorien og består den dag i dag. Camilla Collett våget å si høyt det andre bare turte å viske, og i I de lange nætter (1913:7) uttrykker hun ensomheten man kan oppleve når man er omringet av mennesker som ikke ser deg for den du er: "Ved du, hvad det vil sige at være søvløs? [...] Men verre er det næsten endnu om Dagen at skulle omgaas dem, som sover godt om Natten". Sitatet utdyper en følelse av å være adskilt fra det livet andre tar for gitt, og hvor utfordrende og slitsomt det kan være å føle seg annerledes, som en som ikke sover om natten, som et romvesen i et univers man ikke føler man hører til i.

Det samme tankekjøret tematiseres 100 år senere i romanen "Farvel til Eddy Bellegueule". Edouard Louis skriver ikke om en idealisert helt, eller om en modig astronaut som strekker seg mot stjernene, men om seg selv som ung gutt som var villig til å viske ut sin egen kropp, identitet og stemme, bare for å slippe å alltid være den som stod utenfor. Han ville ikke være et romvesen i sitt eget hjem, han ville ikke møte farens blikk fylt med avsky, han ville ikke kjenne morens avstand når hun ikke lenger orket å være nær "jente-gutten" sin. Han ønsket ikke være spesiell, han ville bare være ønsket. Både Collett og Louis viser at kampen for tilhørighet i et fellesskap ikke alltid handler om å lande på riktig planet, men heller om å finne eller bygge sitt eget romskip – et sted hvor man kan være seg selv uten å skjule hvem man er.

Under Coldplay-konserten blinket lyset fra scenen i tusen farger, og bassen slo som et ekstra hjerte i brystet. Rundt meg danset mennesker som sang og ropte ut i mørket. Jeg løftet blikket, og over oss falt glitterregn fra åpen himmel. De neonrosa ordene på t-skjorten til Chris Martin fanget den stille erfaringen av annerledeshet, og kanskje er det derfor ordene traff så sterkt. For midt i mengden, blant alle oss som iblant føler oss som romvesener, sto vi sammen og ropte de samme ordene ut i natten. Og akkurat der, i lyset og stemmene, føltes det som om det var plass til alle – uten at noen måtte være noe annet enn seg selv.

Referanseliste

Bowen, M. (ukjent). The waiter. https://www.uia.no/om-uia/kunstsamlinga/beat-kunsten.htm

Collett, C. (1863). I de lange Nætter, Samlede verker 1913: https://www.nb.no/items/37246857b59a4cadb5601eb2983c092c?page=0&searchText=%20s%C3%B8vl%C3%B8s

Forsgren, F. (2013). Beat Lives: 13 San Fransisco-based artists of the fifties. Portal forlag.

Louis, E. (2016). Farvel til Eddy Bellegueule. Aschehoug.

Obstfelder, S. (1893). Jeg ser. Digte. Bergen. https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011?page=19https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011?page=19

Pedersen, M. (2019). The art collection of the university of agder (2.utg.) Universitetet i Agder.

Winje, G. & Hammerstrøm, M. (2024). Romvesen. I Store norske leksikon.