Kreative innledninger og avslutninger i sakprosa

Romanen Tante Ulrikkes vei er skrevet av Zeshan Shakar. Den kom ut i 2017, og Shakar vant Vesaas' debutantpris for romanen. Boka handler om to gutter som vokser opp på Stovner. Temaet er oppvekst og utfordringer andregenerasjonsinnvandrere møter. I denne oppgaven skal jeg sammenligne de to personene.

Tante Ulrikkes vei er altså en roman om utenforskap. Denne utenforskapen kommer til syne gjennom fordommene de to guttene møter. Som jeg har vist, møter begge utfordringer som gjør at de føler seg utenfor. Slik viser Shakar hvor vanskelig det er å vokse opp i Norge som minoritetsungdommer.

"[...] jeg er Jamal. Svarting, muslim, fra Stovner, T.U.V, Tante Ulrikkes vei, du veit, representerer alltid." Slik presenterer Jamal i romanen Tante Ulrikkes vei seg. Romanen er skrevet av forfatteren Zeshan Shakar, og Jamal er en av hovedpersonene i romanen. Den andre hovedpersonen heter Mo. Hvem er egentlig Mo og Jamal? Hva sliter de med? Hva drømmer de om? Og ikke minst: Er det samme skjebne som møter de to guttene i oppvekstromanen fra Stovner i Norge?

Det er definitivt ikke samme skjebne som møter Mo og Jamal [griper fatt i spørsmålet som avslutter innledninga]. Den ene er skoleflink, den andre en "drop-out". Mo drømmer om å komme seg vekk fra Stovner, Jamal er stolt av opphavet sitt. Det de begge har felles, er at de føler seg utenfor det norske storsamfunnet. De møter rasisme, fordommer og dumhet, eller som Jamal sier: "Jeg føler sånn, alt i Norge snakker masse fint, skjønner du? Du vet, alle har lik verdi og sånn. Men på ordentlig, da er det litt mer som tagginga da jeg var liten. Den som er på Stovner sykehjem der. Norge for nordmenn. Sånn er det."

Mennesket er et flokkdyr. Helt siden tidenes morgen har vi levd sammen i større grupper. Vi har altså et behov for å høre til og føle samhørighet med andre mennesker. Hvis ikke, kan vi bli ensomme og føle oss utenfor. Det er nettopp denne utenforskapen den norsk-pakistanske forfatteren Zeshan Shakar skriver om i romanen Tante Ulrikkes vei. De to hovedpersonene, Jamal og Mo, vokser opp på Stovner i Oslo. Begge drømmer om suksess, men ender de opp som ensomme ulver?

Verken Mo eller Jamal ender opp helt utenfor flokken, men de er definitivt ikke alfahanner blant flertallet hvite nordmenn. Shakar viser leseren sin hvor vanskelig det er å finne sin plass i storsamfunnet hvis man har en annen opprinnelse enn de fleste. Jamal føler seg utstøtt av flokken fordi han stadig vekk blir diskriminert og sett ned på. Mo mister helt fotfestet når han prøver for hardt å passe inn. Romanen viser slik at "poteter", som Jamal kaller hvite nordmenn, kanskje må møte innvandrere og deres barn på en annen måte enn de gjør nå. Bare slik kan de føle seg som en del av flokken.

Der ringer skoleklokka. Halv fire, og det er på tide med to timer håndballtrening, fem timer lesing til matteprøven, og nok søvn til morgendagen er syyykt viktig. Hun løper for å rekke bussen (forbrenner kalorier) og rekker akkurat fram i tide. Etter treninga mister hun bussen og må vente en halvtime på neste. Krise! Skal hun være våken en halvtime ekstra og få for lite søvn eller lese en halvtime mindre på prøven? Magen knyter seg av angst.

Slik er hverdagen for mange unge mennesker i dag: De opplever stress og press fra mange kanter. Er dette presset for mye av det gode, eller er det sunt å oppleve forventninger fra andre og seg selv?

Legg merke til jenta i innledninga: Hvem er det som presser henne? Jo, det er henne selv. Som jeg har vist, så er presset ungdommer opplever stort sett selvpåført, men selvfølgelig har de ikke funnet på dette selv. Jenta trener for å bli best i håndball og for å få fantastiske karakterer. For slik er vi blitt: Vi skal være best i alt. Kanskje er det på tide å roe ned litt? Hei, jenta! Inviter ei venninne over på besøk. Snakk med henne ansikt til ansikt i stedet for å sende en snap. Kanskje gir det deg mer enn karakter- og utseendejaget? For det ser ut til at sosiale relasjoner blir glemt i dagens prestasjonssamfunn.