Evolusjon – en evig prosess - Naturfag (SF) - NDLA

Hopp til innhold
Fagartikkel

Evolusjon – en evig prosess

Evolusjon forklarer hvordan organismer har utviklet seg fra en felles avstamning. Naturlig utvalg er en forklaring på prosessen som har ført til endringer i populasjonene og tilpasninger til miljøet. Genetisk variasjon gjør populasjonen mer robust til å tåle eventuelle endringer i miljøet.

Alle organismer har utviklet seg fra samme opphav

Evolusjonen gir en beskrivelse av hvordan arter har utviklet seg, og hvordan arter endrer seg over tid. Naturlig utvalg, mutasjoner, epigenetikk og endring i artenes genom er viktige begreper når vi skal forklare evolusjonen.

Evolusjon dreier seg altså om flere endringsprosesser som fører til at det genetiske materialet i en populasjon endrer seg, og hva som kan føre til at nye arter utvikles. Slik vi kjenner til organismer i dag, har alle utviklet seg fra samme livsform og tidligere utgaver av organismer på samme grein i slektstreet.

Charles Darwin skrev at naturlig utvalg forutsetter 1) overproduksjon, 2) arv og 3) variasjon

  1. Det fødes flere avkom enn hva som er nødvendig for å holde en populasjon stabil. Avkom kan utsettes for mange farer, og sjansen for at noen vil overleve, stiger når mange fødes samtidig.
  2. Avkom har arvemateriale fra begge sine foreldre og ligner på dem.
  3. Selv om individene i en populasjon ser like ut, har de variasjoner i arvematerialet sitt.

Hvem får føre genene sine videre?

I en populasjon er enkelte individer av arten bedre tilpasset ved at de er mer robuste og sterke, flinkere til å finne mat eller flinkere til å passe på avkommet sitt. De har et fortrinn i en konkurranse om å få flest barn som overlever, vokser opp og fører sine gener videre. På den måten blir hele populasjonen etter hvert bedre tilpasset det miljøet de lever i.

Hvis miljøforholdene endrer seg, vil noen i populasjonen ha gener som gjør det lettere å tilpasse seg og overleve. Et eksempel på det kan være kamuflasje mot rovdyr. De som er best kamuflert med fargenyansene på for eksempel fjær eller pels, blir ikke så lette bytter. Dermed overlever disse i større grad enn andre, og fører sine gener videre slik at denne genvarianten blir stadig vanligere i populasjonen.

For planter kan egenskaper som god frøspredning, torner og beitetoksiner gjøre dem til vinnere i kampen om å overleve og få spredd sine gener i tøffe miljøer.

Koevolusjon

Forholdet mellom planteetere og planter kan i mange tilfeller beskrives som et evolusjonært våpenkappløp, der både planteetere og planter stadig utvikler nye trekk. Slik gjensidig tilpasning kalles koevolusjon og foregår også mellom blomsterplanter og pollinerende insekter.

Eksempler

  • God vindfrøspredning som hos løvetann, eller frø med innpakning som tiltrekker seg frøspredere (rognebær og trost)
  • Torner hos tistler
  • Beitetoksiner: Noen planter forsvarer seg kjemisk ved å produsere giftige eller tungt fordøyelige stoffer. Andre sender ut dufter for å tiltrekke seg veps, som angriper beitende insektlarver.

Overlevelsesstrategi – tilpasning gjennom evolusjon

På myrer finner vi arter som har utviklet svært spesielle overlevelsesstrategier som gir dem konkurransemessige fordeler. Torvmosen sender ut det antiseptiske (bakteriedrepende) stoffet sphagnan, som få andre arter trives i, og soldogg er en kjøttetende plante som kan klare seg på svært næringsfattig jordsmonn fordi de kan få næring ved å fange og fordøye insekter.

Skrevet av Kristin Bøhle og Hilde Ervik.
Sist faglig oppdatert 28.05.2020