Charles Darwin

Artenes opprinnelse

Charles Darwin beskrev utviklingslæren i boken Om artenes opprinnelse, som ble utgitt i 1859. Her forklarte han hvordan livet og artene har utviklet seg gjennom naturlig utvalg. Siden det er arvelig variasjon innenfor en art, vil noen individer kunne tilpasse seg endringer i miljøet lettere enn andre.

Motstand og sterke protester

Evolusjonsteorien er en anerkjent forklaring på hvordan livet på jorda har utviklet seg nå, men da Charles Darwin introduserte den i 1859, skapte det oppstandelse og sterke reaksjoner i mange miljøer, og spesielt i kirka. Alle hadde lært at Gud skapte jorden, naturen, dyrene og menneskene. Det Charles Darwin forklarte, stred mot den bokstavtro skapelsesberetningen. Det var spesielt det at mennesker og aper skulle være i slekt, som vakte bestyrtelse. Han ble latterliggjort og kritisert fra mange hold for sine teorier da han levde.

Det Charles Darwin forklarte, var at alle organismer er i slekt gjennom felles avstamming.

Evolusjonsteorien ble akseptert

I dag aksepterer de fleste kirkesamfunn evolusjonsteorien, selv om det finnes ulike syn i enkelte trossamfunn. Fra vitenskapelig hold har det vært og vil fortsette å være forskere som prøver å så tvil om evolusjonsteorien. Men ingen kjente observasjoner eller funn gir grunnlag for å forkaste evolusjonsteorien, samtidig som det er mye forskning som støtter den.

Jordomseiling

Charles Darwin brukte over tjue år på å skrive Om artenes opprinnelse. Nærmere tretti år før boka ble gitt ut, dro Darwin ut på en jordomseiling med forskningsfartøyet Beagle. Denne reisen varte i fem år. På de årene fikk han observert og dokumentert at naturen er i stadig endring. Et av eksemplene som Darwins brukte, er fuglene på Galápagos. Der dokumenterte han at fuglene (finker og spottefugler) var ulike på de forskjellige øyene. Senere studerte han også finkenes nebb og fant store variasjoner.

Darwin visste ingenting om gener. Han observerte og la merke til variasjoner og ulikhetene på øyene. Han resonnerte seg fram til at fuglene måtte ha kommet til Galápagos med en eller flere stormer. Siden disse øyene ligger nokså isolert i Stillehavet, kunne finkene finne mange ledige nisjer der de havnet.

Over lang tid ble finkene tilpasset ulike næringsnisjer. Noen fikk lange tynne nebb som var egnet til å spise insekter, mens andre fikk kraftige nebb som kunne knekke harde frø. Isolasjonen på hver sin øy og tilpasning til ulike miljøer over lang tid var årsaken til de mange artene som ble dannet fra et felles opphav.