Journalistens kilder

Journalister er avhengige av å kunne bruke mange forskjellige kilder når de jobber med en sak.

• skriftlige kilder
• muntlige kilder
• observasjon
• paratviten

Kildene må være relevante. Det vil si at de personene journalisten henter informasjon fra, må ha kunnskap og erfaring som kan kaste lys over saken. I tillegg bør kildene være troverdige. Journalisten må kunne stole på at det kilden forteller, er sant.

Vær Varsom-plakaten pålegger journalister å utøve kildekritikk. Journalisten må kunne vurdere hvilken kvalitet en kilde har, og identifisere dem som gir falsk eller villedende informasjon.

Eksempler på skriftlige kilder er bøker, artikler, offentlige dokumenter og registre. Slike kilder er som oftest kvalitetssikret i utgangspunktet og tydelig merket med forfatter eller avsender. Men selv store mediebedrifter har blitt lurt av falske dokumenter. Det tyske magasinet Stern trykte i 1983 det de trodde var Hitlers dagbøker. De ble senere avslørt som falske.

I dag er «googling» på internett en vanlig måte å søke informasjon på. De store søkemotorene rangerer innholdet i søket ut fra hva de mener er mest relevant for deg, men dette er kanskje ikke de kildene som belyser saken best. Viktig og nyansert informasjon kan være vanskelig å finne. En journalist må derfor ha god søkekompetanse.

Den informasjonen du finner på internett, er ikke alltid kvalitetssikret. Noen avsendere har lite kunnskap om det de skriver om, og noen legger ut villedende informasjon for å fremme egne interesser. Det finnes eksempler på at falske nyheter har blitt plukket opp av flere nettaviser og spredt verden rundt før saken har blitt avkreftet.

Derfor må du som journalist alltid sjekke om opplysningene er korrekte. Det kan du gjøre ved å sammenligne opplysninger fra flere kilder. En god regel er å unngå énkilde-journalistikk.

En del organisasjoner sender ut egne pressemeldinger. Slikt stoff kan være fristende å bruke i en travel hverdag. Men det er viktig å huske på at pressemeldinger er skrevet av dyktige informasjonsmedarbeidere som selv ønsker å styre informasjonen om en bestemt sak. Hvis du skal lage en sak om oljeutvinning i et sårbart område, kan det være stort sprik mellom de opplysningene du får fra oljeselskapene, og de du får fra Bellona eller Naturvernforbundet.

Journalister benytter seg i tillegg i stor grad av muntlige kilder. Det er vanlig å skille mellom offentlige og private kilder. Eksempler på offentlige kilder er forskere, byråkrater og politiet. Slike kilder har større troverdighet enn privatpersoner. Skal du lage en sak om en trafikkulykke, er et intervju med skadestedsleder av større saklig verdi enn et intervju med en tilfeldig tilskuer.

Vær Varsom-plakaten har regler for hvordan man forholder seg når man bruker barn som kilder, eller folk som er i følelsesmessig ubalanse. Husk at muntlige kilder kan lyve for å oppnå en fordel.

Det du eller andre ser og hører, er også viktige kilder. De som selv har vært vitne til en hendelse, kalles førstehåndskilder. Slike kilder anses som spesielt viktige.

Men husk at mennesker oppfatter det de opplever, forskjellig. To personer som har vært vitne til en ulykke, kan komme med helt forskjellig informasjon om det som hendte. Det skyldes at vi tolker det vi ser og hører, ut fra den kunnskapen og de erfaringene vi har fra før.

Også journalistens egne observasjoner er subjektiv informasjon.

I mange tilfeller har du allerede informasjon om et emne, som du har skaffet deg gjennom utdanning eller erfaring. Slik informasjon kalles paratviten. Bevisst eller ubevisst vil du bruke denne informasjonen som grunnlag for ditt videre arbeid med en sak.

Det er selvfølgelig en fordel at du har erfaring fra et område fra før, men gammel kunnskap kan i noen tilfeller være til hinder for å finne ny informasjon. Verden forandrer seg; det du lærte på barneskolen kan være annerledes i dag. Skrivebordsjournalistikk er et begrep som brukes noe nedsettende om journalister som ikke tar seg bryet med å skaffe seg ny kunnskap om en sak.