Tekstkulturer og tekstpraksiser

I løpet av en vanlig dag er det vanskelig å unngå å lese eller skape tekst. I et utvidet tekstbegrep er tekst tegn satt sammen til en helhet, og det kan være alt fra TikTok-videoer, tekstmeldinger og plakater til fagartikler, romaner og brev.

Når du skriver "ins" i ei tekstmelding til en venn som spør hva du gjør på, benytter du deg av konvensjoner som gjør at du og mottakeren kan forstå hverandre. Du har lært at "ins" betyr "ikke noe spesielt", kanskje fordi noen andre har sendt samme melding til deg en gang.

Du har også en idé om hvem du kan sende ei slik melding til, og i hvilke situasjoner det er passende å svare på denne måten. Kanskje du finner på nye forkortelser som til slutt blir en del av samlinga av tegn som du og vennene dine kan bruke når dere kommuniserer via tekster?

Dette er et eksempel på hvordan vi bruker tekster i samhandling med andre mennesker, og hvor mange kulturelle koder vi må ha felles for at dette skal fungere.

Tekster er altså ikke bare en måte å overføre informasjon på, men en måte å samhandle med andre på. Begrepet tekstkulturer kan brukes om ulike fellesskap som har egne sjangre og normer for hvordan tekster skal utformes og brukes.

En tekstkultur er "en gruppe mennesker som samhandler gjennom tekster ut fra et noenlunde felles normsystem" (Tønnesson, 2012, s. 58).

Å samhandle gjennom tekster er både å lese, tolke og skape. I ins-eksempelet over brukes teksten til å kommunisere direkte med en mottaker. Da blir det ekstra tydelig hvordan meningsskapinga er avhengig av felles normer for teksten.

Alle tekster er en form for sosial praksis

Samhandlinga er ikke alltid så tydelig som i dette eksempelet. Men andre tekster, slik som for eksempel romaner, er også avhengige av et fellesskap av kulturelle koder hos de som skaper og tolker teksten. Det viste reaksjonene på Karl Ove Knausgårds bokserie Min Kamp, som handlet om brudd på forventningene til hvordan en roman skal forholde seg til virkeligheten. En roman fyller også en sosial funksjon. Den kan bidra til å bekrefte et verdensbilde, legitimere følelser eller utfordre etablerte forestillinger. Alle tekster er en form for sosial praksis, mens ikke all sosial praksis involverer tekster.

Meninga som skapes, er avhengig av at de som samhandler, har felles kunnskap om hvordan tekstene skal utformes, og hva tegnene som brukes i teksten, betyr. Denne felles kunnskapen blir ofte sammenfattet i sjangre, som er en måte å kategorisere tekster på.

Vi kan si at en sjanger blir en fast oppskrift på hvordan en tekst skal innkodes og avkodes, og den letter dermed arbeidet med å lese og skape tekster. Sjangre endrer seg over tid, og noen forsvinner mens nye oppstår. Noen sjangre er fagspesifikke, mens andre brukes bare av ei bestemt sosial gruppe.

Som alt annet som har med kultur å gjøre, er tekstkulturer et komplekst begrep som kan forstås både vidt og smalt. Tekstkulturer oppstår når mennesker har oppgaver de skal løse gjennom tekst, og på denne måten skaper felles mening (Tønnesson, 2008).

Vi kan snakke om en nasjonal tekstkultur, som den norske tekstkulturen, eller vi kan snakke om en spesifikk tekstkultur innenfor institusjoner, organisasjoner eller sosiale grupperinger. Innad i disse kan det også være mange ulike tekstpraksiser med ulike funksjoner som overlapper eller eksisterer side om side.

Tekstpraksiser er sosialt anerkjente måter vi kan skape, kommunisere og fortolke mening gjennom tekster på. Disse praksisene blir formet av sosiale og kulturelle faktorer, og de utvikler og endrer seg over tid (Rambø & Vollan, 2016).

Maja Michelsen har forsket på barns tekstkulturer og har sett på hvordan de mottar, tolker og skaper tekster i hverdagen. Hun fant ut at barnas tekstkultur innebar tre ulike tekstpraksiser: en hjemlig orientert tekstpraksis, en vitenskaps- og samfunnsorientert tekstpraksis og en kommersielt orientert tekstpraksis (Michelsen, 2015). Disse dekker tre ulike deler av barnas hverdag, og barna behersker disse praksisene til ulik grad.

Hjemlig tekstpraksis

Dørskilt, plakater på rommet, bilder i rammer og fotoalbum er alle eksempler på en hjemlig tekstpraksis, der en av funksjonene er å uttrykke identiteten barna har som familiemedlemmer. Bilder tatt ved høytider viser fram akseptable væremåter i familien, og barna lærer fra eldre familiemedlemmer hvordan familiebilder skal se ut.

Vitenskaps- og samfunnsorientert tekstpraksis

En vitenskaps- og samfunnsorientert tekstpraksis handler om samfunnet, og hvordan du kan delta i det, finne informasjon om det eller påvirke det gjennom å ha kunnskap. Barna kan få status som eksperter på et område de har lest seg opp på. Et eksempel er spillet Minecraft, der barn må ha kunnskap om ulike kombinasjoner av elementer og blokker for å lykkes, og der de kan reprodusere kjente byggverk eller vise ekspertkunnskap på andre måter. Barna kan også lære å administrere ved å ha egne servere der de definerer regler og rammer.

Kommersiell tekstpraksis

En kommersiell tekstpraksis handler om populærkulturens tekster på ulike medieplattformer, med verdier som berømmelse og popularitet. Noen av barna iscenesatte seg selv som kjendiser i spill som MovieStarPlanet. Å lage tegninger av spillfigurer eller se på YouTube-videoer er eksempler på noen slike praksiser.

Andre funn

Michelsen peker på at noen av barna ofte orienterte seg mot en eller flere av disse praksisene, og at dette preget hvordan de selv skapte og mottok tekster i andre sammenhenger, for eksempel på skolen. Et funn var at gutter ofte foretrakk den vitenskaps- og samfunnsorienterte praksisen, mens jentene i studiene var alene om å delta i hjemlige tekstpraksiser. Både gutter og jenter deltok i kommersielle tekstpraksiser, og de tekstpraksisene som jentene deltok i der, handlet om utseende, mens guttenes handlet om å utøve makt.

Dette eksempelet viser at å undersøke tekstkulturer må innebære en bevissthet om at de er både komplekse og dynamiske, og at de består av mange ulike tekstpraksiser som brukes ulikt av forskjellige aktører. Det er også viktig å undersøke hva slags mening som skapes fra ulike aktørers perspektiver, for å forstå hva slags funksjoner eller oppgaver tekstene løser for dem.

Michelsen, M. (2015). Teksthendelser i barns hverdag [Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo]. DUO vitenarkiv. https://www.duo.uio.no/handle/10852/51750

Rambø, G.-R. & Vollan, M. (2016). Tekstpraksis og tekstrefleksjon. I E. S. Tønnessen, N. R. Birkeland, E.-M. D. Drange, G. Kvåle, G.-R. Rambø & M. Vollan (Red.), Hva gjør lærerstudenter når de studerer? Lesing, skriving og multimodale tekster i norsk grunnskolelærerutdanning. (91–126). Universitetsforlaget. https://doi.org/10.18261/9788215026312-2016-06.

Tønnesson, Johan L. (2008). Hva er sakprosa? Universitetsforlaget.

Svennevig, J. (2021, 8. november). Sjanger i Store norske leksikon. http://snl.no/sjanger

Svennevig, J. & Henriksen, A. H. (2017, 14. desember). Modalitet i Store norske leksikon. https://snl.no/modalitet