Røros kobberverk
Privilegiene og sirkumferensen
En kammertjener hadde tilfeldigvis skaffet seg en part i det tidlige bergverket på Røros. Han het Joachim Jürgens (Irgens) og henvendte seg direkte til kongen. Dette resulterte i at Christian 4. utstedet et såkalt privilegiebrev i 1646. Med det fikk Røros kobberverk mange rettigheter, ikke minst innenfor "sirkumferensen". Altså at verket innenfor en radius på 45 kilometer fra funngrunva (Gamle Storwartz) fikk omfattende rettigheter.
Privilegiene innebar at verket hadde rett til å utvinne samtlige malmforekomster og til naturressurser som gruvedriften var avhengig av. Dette var skogvirke til fyrsetning i gruvene og til smelteovnene. Videre retten til å bygge ut vassdrag for å drive vannhjul. Disse drev heiser og pumper. Det mest drastiske var dessuten pliktarbeidet som menneskene innenfor sirkumferensen måtte utføre.
Pliktarbeid
Røros kobberverk hadde egne lover og eget rettsapparat som gjaldt innenfor sirkumferensen. Dette fikk ikke bare innvirkning på selve driften av verket, men også på livet til menneskene som bodde innenfor verkets område. Pliktarbeidet var lønnet, men betalingen var ofte varer som ble prissatt av kobberverket. Dette førte flere ganger til konflikter mellom verksledelsen og arbeiderne.
Byens vokser fram
Bergverksbyen vokste fram der det i 1644 var fem gårder. Etter hvert som byen ble utvidet, kom befolkningen til å bestå av innflyttere. I hovedsak var disse fra naboregionene, men det var også innslag fra fjernere steder. Arbeiderne kom fra bonde- og småkårsbefolkningen. Verksadministrasjonen, bergverksspesialistene og embetsfolkene kom i hovedsak fra overklassen og bykulturer i Danmark og Tyskland.
Krigsår
Grådige og udugelige eiere skulle prege bergverket fra 1660- til 1680-årene. I 1678 toppet elendigheten seg da svenske tropper marsjerte inn i Røros uten å møte motstand. Alle bygninger i byen ble brent ned, bare kirken ble spart. Gruvene ble også ødelagt. På sin vei tilbake mot Sverige fortsatte svenskene nedbrenningen av gårder. For at de skulle berge seg gjennom vinteren, ble det bygd koier i skogen til arbeiderne og deres familier. Gjenoppbyggingen startet våren 1679. Men allerede i august var svenskene tilbake og brente ned det som var bygd opp.
Bedre tider
Flere alvorlige konflikter mellom eierne og arbeiderne tvang til slutt myndighetene i København til å opprette Det Nordenfjeldske Bergamt. Bergverket fikk da nye eiere som hovedsakelig besto av storkjøpmenn i Trondheim.
Bortsett fra under et nytt krigsoverfall fra svenskene i 1718 var det overskudd ved verket gjennom hele 1700-tallet. Under revolusjons- og Napoleonskrigene steg overskuddet til store høyder, og bergverket var kanskje den beste forretningen i datidas Norge. I tråd med økt drift vokste også arbeidsstokken til et par tusen mann. Dette var igjen medvirkende til Trondheims økonomiske framgang på 1700-tallet.
Tekniske nyvinninger
I 1878 ble Rørosbanen åpnet, og en ny epoke startet for bergverket. Man gikk dessuten over fra trekull til steinkull og koks til smelteprosessen. Dermed ble det slutt på kullbrenningen og kullkjøringen, noe som hadde vært en viktig næringsvei for flere hundre gårdbrukere.
Fra industri til turisme
Kobberprisene ble stadig lavere i takt med dårlige tider og økte arbeiderlønninger utover på 1900-tallet. Bortsett fra et stort oppsving i kobberprisene under første verdenskrig, var det vanskelige tider for verket.
I 1977 begjærte Røros kobberverk seg konkurs. Røros kom på UNESCOs verdensarvliste som første industristed i 1980. I dag er turisme den viktigste næringen i Rørosområdet, en næring som er tuftet på over 300 år med gruvedrift.