Skip to content
Article

Indirekte språkhandlinger

Noen ganger kommuniserer vi tydelig og direkte, mens andre ganger sier vi noe på en måte som gjør at mottakeren må tolke seg fram til det underliggende budskapet.

Samarbeid

Tenk på hvordan det oppleves hvis den du snakker med, responderer med noe som er irrelevant, eller at hen gir for mye eller for lite informasjon. Det kan være både frustrerende og irriterende når vi ikke får den responsen eller svaret vi forventer, eller at vi ikke forstår hva samtalepartneren mener.

Samarbeid er et viktig prinsipp når vi kommuniserer med hverandre. Deltakerne i en samtale må forsøke å samarbeide, uansett om det er en samtale med en venn, en diskusjon eller en krangel. Hvis vi ikke samarbeider, vil det bli vanskelig å få til meningsfull kommunikasjon, og den vil kanskje stoppe helt opp.

Fire grunnregler for god kommunikasjon

Språkfilosofen Paul Grice mente at samtalepartnerne alltid har et felles mål om å opprettholde kommunikasjonen. Han formulerte derfor fire grunnregler som vi mennesker i utgangspunktet bruker for å kommunisere så effektivt som mulig:

  1. Vær oppriktig. Ikke si noe du tror er feil, eller som du mangler grunnlag for å si.

  2. Vær informativ. Vær så informativ som situasjonen krever. Ikke gi mer informasjon enn det som kreves, men heller ikke for lite.

  3. Vær relevant. Mottakeren må oppleve at det som ytres, er relevant i den aktuelle situasjonen.

  4. Vær klar. Unngå en uklar og tvetydig framstilling. Vær kort og ryddig.

Det er ikke et krav at vi skal følge disse reglene, men som oftest gjør vi det fordi kommunikasjonen da blir mest effektiv. Det hender likevel at vi bryter de fire grunnreglene og uttrykker oss på en mer indirekte måte. Det kan være ulike årsaker til det, og vi gjør det sjelden uten grunn. Da ligger det informasjon på et underliggende plan, og denne må mottakeren tolke seg fram til. Dette kaller vi indirekte språkhandlinger.

Indirekte språkhandlinger

Er du oppriktig?

Er du alltid høflig og oppriktig? Venninna di har kjøpt seg ny bukse, og hun spør om den er fin. Du synes ikke det, men svarer ja likevel. Da har du brutt grunnregelen om oppriktighet fordi du vil være høflig og ikke si noe som kan virke sårende eller negativt. Alternativt kan du forsøke å svare med et kompromiss: "Jo, den var ganske fin, men jeg ville valgt en annen farge." Vi kan også være litt mindre oppriktige og snakke på en indirekte måte for ikke å tape ansikt selv.

Ironi er en indirekte språkhandling der avsenderen ikke er oppriktig. Avsenderen sier det stikk motsatte av det hen mener, og mottakeren må forstå den underliggende meningen.

Er du informativ og relevant?

Noen ganger hender det at vi lar være å si ting fordi vi tror at mottakeren forstår hva vi mener. Hvor mye informasjon vi gir når vi kommuniserer, handler om hvor mye vi antar eller vet at mottakeren har kunnskap om. Snakker vi med vi noen vi kjenner godt, og som vi deler mange referanser med, trenger vi ofte ikke forklare i detalj når vi snakker sammen. Men hvis du skal fortelle om noe til noen du ikke kjenner så godt, eller som du vet ikke har samme kunnskap som du har, må du være mer detaljert. Både for mye og for lite informasjon kan føre til irritasjon og frustrasjon, noe som igjen kan gjøre at kommunikasjonen ikke fungerer så godt.

Vi tilpasser mengden informasjon ut fra hvem vi snakker med, og som oftest gjør vi dette uten å tenke så mye over det. Noen ganger velger vi kanskje likevel med vilje å holde tilbake informasjon eller å gi for mye informasjon selv om vi vet at mottakeren allerede har denne informasjonen. Da kan det oppleves som en hersketeknikk, og det kan føre til en negativ opplevelse for mottakeren.

Er du klar og tydelig?

Av ulike årsaker kan vi pakke inn budskapet i mange eller vanskelige ord. Det gjør vi både bevisst og ubevisst. Kanskje skal vi framføre en vanskelig beskjed eller spørre om noe, men er redd for en negativ reaksjon hos mottakeren. Hvordan ordlegger du deg når du skal spørre om noe som kanskje kan oppfattes som masing? Se på eksempelet under:

Kunne jeg bedt deg om en liten tjeneste? Tror du kanskje at du kunne sett litt på teksten min? Den er ikke så veldig lang, altså.

Her bruker avsenderen mange ord for å få fram budskapet, blant annet flere dempende ord som kunne, liten, tror, kanskje, litt og altså. Dette mykner kommunikasjonen, selv om budskapet og det avsenderen vil oppnå, egentlig er det samme som om hen hadde sagt "jeg vil at du skal se gjennom teksten min".

Noen ganger må vi å ta opp noe som er tabubelagt eller som det er uvant for oss å snakke om. Da bruker vi gjerne de ordene vi føler oss mest komfortable med, selv om det kanskje gjør at budskapet ikke kommer like tydelig fram som hvis vi hadde sagt det direkte. Slike ord kaller vi gjerne eufemismer, som er mildnende, omskrivende, smykkende uttrykk for noe som man ikke vil nevne ved sitt rette navn. Banneord, kroppsfunksjoner og sykdommer er eksempler på grupper av ord som har mange eufemismer. Kjenner du betydningen til eufemismene "sovnet inn", "den tiden i måneden", "lette på trykket"?

Vi kan også med vilje være tvetydige, noe som betyr at det vi sier, kan bli tolket på flere måter. Resultatet av slike indirekte språkhandlinger kan være at mottakeren ikke forstår hva du mener, og han eller hun kan bli usikker på deg. Da bryter du kontrakten om samarbeid.

Tenk over

Tenk gjennom noen av samtalene du har hatt med venner eller familie de siste dagene. I hvor stor grad har du fulgt grunnreglene som Grice pekte på? Gi eksempler.

Implikatur

Implikatur er et begrep i pragmatikken, og det brukes for å beskrive det som blir sagt mellom linjene, eller det som ikke blir uttrykt direkte. Det motsatte av implikatur er eksplikatur. En indirekte språkhandling er en implikatur, nettopp fordi mottakeren må tolke seg fram til budskapet. Selv om vi forstår betydningen av hvert ord som blir sagt, er det ikke sikkert vi med en gang forstår den egentlige meningen med ytringen.

Når noen sier "Det er så kaldt her", vil den eksplisitte betydningen være at det er lav temperatur der avsenderen av ytringen befinner seg. Språkhandlingen som brukes, er en konstativ, fordi avsenderen konstaterer eller sier noe om verden. Tenker vi derimot at det avsenderen uttrykker, ikke bare er en konstativ, men at avsenderen ønsker å oppnå noe med språkhandlingen, kan vi tolke det slik at avsenderen for eksempel ønsker at noen skal lukke vinduet eller skru opp termostaten. I stedet for å spørre direkte om dette, og dermed bruke språkhandlingen direktiv, lar avsenderen det være opp til mottakeren å tolke hva som menes. Den direkte språkhandlingen er en konstativ, men kan tolkes av mottakeren som en direktiv. En slik bruk av indirekte språkhandlinger kan virke dempende og formildende og få mottakeren til å forstå hva som er det egentlige budskapet, uten at avsenderen må si det eksplisitt.

Kilder

Vagle, W., Sandvik, M. & Svennevig, J. (1993). Tekst i kontekst. En innføring i tekstlingvistikk og pragmatikk. Landslaget for norskundervisning/Cappelen.

Vagle, W., Sandvik, M. & Svennevig, J. (1995). Tilnærminger til tekst. Modeller for språklig tekstanalyse. Landslaget for norskundervisning/Cappelen Forlag Akademisk.

Related content

Subject material
Språkhandlinger

Å informere om noe, å gi uttrykk for følelser eller å komme med et ønske er eksempler på språkhandlinger.