Elementer i en samtaleanalyse

Målet med en samtaleanalyse er å finne mønstre som kan si noe om hvordan deltakerne bruker ulike strategier for å samarbeide og drive samtalen framover. Punktene for samtaleanalyse er basert på Jan Svennevigs framstilling i Vagle et al. (1995).

Det er ikke sikkert du finner eksempler på alle elementene i samtalene du skal analysere. Velg ut det som er mest relevant for analysen din.

Turtaking, overlapping og tilbakekoblingssignaler

Turtaking handler om hvem sin tur det er til å snakke. En tur er når en av deltakerne har en eksklusiv rett til å snakke. Det vi sier når det er vår tur, kaller vi replikk. Et turskifte er når turen går fra en deltaker til en annen. Et turskifte kan oppstå for eksempel når en språkhandling tydelig er fullført, når tonen man bruker, indikerer at man er ferdig med å snakke, ved bruk av påheng som "ikke sant?", "da" og "eller hva?", eller når man bruker kroppsspråket til å indikere avslutning av sin tur, for eksempel blikkontakt. Neste tur kan bli tildelt en av deltakerne, men hvis en slik tildeling ikke skjer, er det fritt fram for deltakerne å ta ordet og starte på neste tur. Når det er kun to deltakere i en samtale, er det enklere å forstå hvem sin tur det er til å snakke.

Overlapping er når to eller flere deltakere snakker samtidig, det vil si at de snakker i munnen på hverandre. Overlapping kan skje ved turskifte hvis ikke neste tur er tildelt. Ofte gir den ene seg hvis overlapping skjer, men overlapping kan også føre til en kamp om å få fortsette å ha ordet.

Tilbakekoblingssignaler er med på å regulere turskifte. Slike signaler kan være enkeltord som "ja", "jaha", eller ikke-språklige lyder som "mhm", "hm" eller "he". Tilbakekoblingssignaler kan ha som funksjon å signalisere at den som snakker, kan fortsette å snakke, eller som en bekreftelse på at man følger med og forstår hva som blir sagt. Tilbakemeldingssignalene kan si noe om hvor godt deltakerne i samtalen samarbeider.

Interaktiv dynamikk

Interaktiv dynamikk handler om hvordan samtalen blir til i et dynamisk samspill mellom deltakerne. Her kan vi se på elementer som forhandling, initiativ og respons, reparasjon og samarbeid og konflikt.

Det foregår en stadig forhandling mellom deltakerne i en samtale. En replikk er en reaksjon på den forrige replikken, samtidig som hver nye replikk og svar på denne er med på å drive samtalen videre. Både initiativ og respons hos deltakerne er derfor viktige mekanismer i en samtale. Noen ganger kan det skje at vi ikke forstår eller oppfatter det som blir sagt, og at vi derfor ikke kan komme med en relevant replikk. Da kan vi gå inn med det vi kaller reparasjon, som har som funksjon å tydeliggjøre det som blir sagt. Både avsender og mottaker kan bruke reparasjon, for eksempel i form av oppklarende spørsmål eller at man legger til ekstra informasjon.

Noen samtaler kan være preget av konflikt, mens andre kan være preget av samarbeid. Svennevig skiller mellom det han kaller kooperative (samarbeidende) samtaler og konfliktuelle samtaler, og mellom samtaler som er symmetriske, og samtaler som er asymmetriske. I en symmetrisk samtale er maktforholdet mellom partene så å si likeverdig, mens i asymmetriske samtaler står den ene parten i en sterkere maktposisjon. Konfliktuelle samtaler er preget av konkurranse, og de kan være både symmetriske og asymmetriske. På samme måte kan også kooperative samtaler være både symmetriske og asymmetriske. Tabellen under viser eksempler på ulike typer samtaler.

Sekvensiell organisering

Sekvensiell organisering handler om hvordan replikker i en samtale forholder seg til hverandre. Vi følger ofte forutsigbare mønstre i samtaler, og vi har derfor ofte visse forventninger til respons på replikkene i en samtale.

Avpassede par er replikktyper som ofte er forutsigbare, og som opptrer i par. Det kan være for eksempel spørsmål–svar, hilsen–hilsen eller invitasjon–takk/avbud. Hvis man ikke svarer det som forventes i et avpasset par, blir det lagt merke til i samtalen.

Presekvenser er innledende sekvenser som følges opp av hovedsekvensen. Det kan være at man gir litt informasjon først, før den egentlig anmodningen kommer. Hvis en av deltakerne i en samtale for eksempel skal spørre om en tjeneste, kan en presekvens være at man først introduserer temaet: "Du vet den hytta vår på fjellet. Det er en del ting som må repareres der til sommeren." Så kommer man til hovedsekvensen: "Hadde du hatt mulighet til å hjelpe til med litt snekring?" Presekvenser kan virke dempende og formildende og er mindre truende enn om man gikk rett på hovedsekvensen.

Emne

I institusjonelle og formelle samtaler er ofte emnet for en samtale bestemt eller gitt på forhånd, og deltakerne forholder seg til dette emnet gjennom samtalen. Det kan for eksempel være en samtale mellom lege og pasient eller en foreldresamtale på skolen. I mer uformelle samtaler, derimot, er ofte ikke emnet uttrykt spesifikt. I slike samtaler forhandles emnet eller emnene fram mellom deltakerne fra tur til tur. Selv om emnet ofte ikke uttrykkes eksplisitt i uformelle samtaler, kan det skape reaksjoner hvis noen beveger seg bort fra emnet.

Noen emner er personorienterte, som vil si at de handler om deltakerne selv. Vi finner personorienterte emner i samtaler der deltakerne kjenner hverandre og har felles opplevelser og referanser. Situasjonsorienterte emner finner vi ofte i samtaler der deltakerne ikke kjenner hverandre fra før. Slike emner kan ta utgangspunkt i situasjonen man er i, eller allmenne emner som politikk, sport eller været.

I uformelle samtaler vil overgangen mellom emnene være glidende, og vi venter ofte til en passende anledning i samtalen med å få sagt det vi ønsker. Noen ganger har kanskje tidspunktet for å komme med en replikk passert, fordi emnet i samtalen har utviklet seg slik at det vi hadde tenkt å si, likevel ikke passer inn. Denne gradvise overgangen mellom emner er et resultat av forhandlingen og samarbeidet mellom deltakerne i samtalen. Det kan føre til reaksjoner hos de andre deltakerne hvis man plutselig bringer inn et nytt tema før det emnet man snakket om i utgangspunktet, er avsluttet.

Høflighet

Høflighet i en samtaleanalyse handler om hvordan deltakerne tar hensyn til hverandre i hvordan de uttrykker seg, slik at den sosiale relasjonen ikke blir truet og man ikke taper ansikt. Ytringer som trusler og fornærmelser vil fort påvirke relasjonen mellom deltakerne på en negativ måte, mens hensynsfulle og omsorgsfulle ytringer vil ha en positiv effekt på samtalen.

Når vi bruker høflighetsstrategier i samtaler, vil den vi snakker med, føle seg ivaretatt og anerkjent. Vi kan for eksempel bruke indirekte språkhandlinger, som betyr at det som ytres, må tolkes ut fra konteksten. Indirekte språkhandlinger kan ha en dempende effekt, der vi forbereder mottaker på det som er det egentlige budskapet. I stedet for å spørre direkte om noen kan hjelpe deg med en søknad, kan du si "å, jeg synes det er så vanskelig å skrive søknad". Ytringen er en konstativ, men tolkes som en direktiv av mottakeren.

En annen høflighetsstrategi vi kan benytte oss av, er at vi sier eksplisitt hva vi ønsker, samtidig som vi også kommer med en positiv kommentar til eller om mottakeren. "Kan du hjelpe meg med denne søknaden, du som er så flink med ord?" Slike høflighetsstrategier kan i noen tilfeller oppfattes som smisking. Vi kan også bruke negativ høflighet, som betyr at vi respekterer mottakers grenser og handlefrihet. "Hvis du har tid og mulighet, hadde det vært veldig fint om du kunne sett på søknaden min. Men jeg forstår det hvis du ikke kan, altså." Valg av høflighetsstrategier kan fortelle oss noe om avsenders hensikt, og om strategiene fungerer slik at samtalen drives videre og deltakerne føler seg anerkjent og ivaretatt.

I NRK-serien I heisen skal to personer snakke om tildelte temaer. I dette klippet snakker filosof Einar Øverenget og artist Silya Nymoen om hva de er mest fornøyde med i livet. Se klippet og legg spesielt merke til turskifte, turtaking og bruk av tilbakemeldingssignaler. Etterpå kan du lese kommentaren under klippet. Kommentaren tar utgangspunkt i turtaking og tilbakemeldingssignaler i første del av samtalen.

Turtaking og turskifte

Etter at Øverenget og Nymoen har hørt spørsmålet de skal snakke om, er det en pause før en av dem tar ordet. Først gjentar Øverenget spørsmålet, mens Nymoen deretter kommenterer det at de skal snakke om mange forskjellige temaer. Det er åpent hvem som skal starte på det som er det egentlige temaet for samtalen, og det er en pause før Øverenget tar ordet ved 0.20.

Det skjer et turskifte ved 1.08. Øverenget oppsummerer det han har snakket om, og avslutter ytringen med påhenget "da". Dette signaliserer at det kan skje et turskifte, og Nymoen kan derfor ta ordet.

Videre skjer det et turskifte ved 1.43. Vi kan si at turskiftet signaliseres ved at Nymoens språkhandling avsluttes, tonefallet hun bruker, og blikkontakten hun har med mottakeren. Disse signalene fører til at Øverenget kan ta ordet og komme med sin replikk.

Tilbakekoblingssignaler

Nymoen bruker mange tilbakekoblingssignaler når Øverenget snakker. Hun sier "hm" ved for eksempel 0.26, 0.28, 0.38 og 0.41. Bruk av slike tilbakekoblingssignaler hos mottaker betyr her at hun lytter og forstår, og på den måten bekrefter hun at Øverenget kan snakke videre. Begge ler ved 0.54, noe som viser at det er en felles forståelse av det Øverenget sier.

Øverenget har blikkontakt med Nymoen ved 0.39 for å bekrefte at hun lytter til og forstår hva han sier. Når Nymoen snakker, sier han "ah" og nikker med hodet (1.14), og han sier "hm" ved 1.21, 1.27 og 1.34. Dette er korte, men samtidig effektive signaler, fordi de sier noe om at mottakeren aktivt lytter og bekrefter underveis. Dette gjør igjen at avsenderen kan drive samtalen videre.

Skovholt, K., Landmark, A. M. D., Sikveland, R. O. & Solem, M. S. (2021). Samtaleanalyse: en praktisk innføring. Cappelen Damm.

Svennevig, J. (2020). Språklig samhandling. Introduksjon til kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Cappelen Damm.

Vagle, W., Sandvik, M. & Svennevig, J. (1995). Tilnærminger til tekst. Modeller for språklig tekstanalyse. Landslaget for norskundervisning/Cappelen Forlag Akademisk.