Hva er litteratur?

Ordet litteratur kommer fra det latinske ordet litteratura som betyr "bokstavskrift" eller "skriftlig framstilling". Men er alle skriftlige tekster litteratur? Og betyr det at muntlige tekster ikke er litteratur?

• Begrepet litteratur kan i videste forstand brukes om alle slags typer tekster som menneskene har produsert i løpet av historien.

• Et litt smalere litteraturbegrep beskriver en type tekster som har en varig verdi ut over en enkelt situasjon, altså ikke handlelister og kvitteringer. Vi kan også snakke om en muntlig litteratur som fyller de samme kriteriene, slik som muntlig overleverte og fremførte fortellinger, sagn, myter, dikt eller vitser.

• Litteraturbegrepet har også vært brukt enda smalere til bare å omfatte skjønnlitteratur og tekster som kan sies å ha en estetisk egenverdi.

Hvordan litteraturbegrepet har blitt brukt, kan si noe om statusen til de tekstene som får merkelappen, siden det kan ligge en vurdering av kvalitet i dette begrepet. En konsekvens av dette er at litteraturstudiene lenge fokuserte på den vestlige teksttradisjonen. Andre kulturers teksttradisjoner har ikke fylt kriteriene for hva som er litteratur. Et eksempel er litteratur fra det afrikanske kontinentet, som har en rik muntlig tradisjon.

Litteratur kan altså være alt fra muntlige fortellinger til faktabøker, og det er et stort felt å skulle orientere seg i. Det er derfor nyttig å sortere litteraturen i kategorier. Vanlige måter å dele inn litteratur på er etter

• litteraturhistorisk epoke

• nasjonalitet/språkområde

• sjanger

Litteraturhistoriske epoker

De litteraturhistoriske epokene har du sikkert støtt på i norskfaget med begreper som romantikken eller opplysningstida. Tanken bak epokeinndelinga er at det er noen generelle tankestrømninger som er felles for en periode i historien, og at disse påvirker og gjenspeiles i litteraturen. Kategoriene hjelper oss å få øye på noen generelle tendenser, samtidig som det er viktig å huske at inndelingene er konstruert og kan skjule kompleksitet og nyanser i tidsperioden.

Det er vanlig å beskrive noen fellestrekk som preger litteraturen i en epoke, som en stilretning. For eksempel var barokken en periode der litteraturen var preget av kronglete ordvalg og setningsoppbygging og en bilderik stil. Derfor kan vi også kalle tekster fra andre historiske perioder for barokke, men da bruker vi begrepet om en stilretning og ikke en bestemt periode.

Nasjonalitet og språkområde

En annen måte å kategorisere litteratur på er etter nasjonalitet og språkområde. I norskfaget er det ofte den norske litteraturen som er tema, mens i engelskfaget ser du på tekster fra engelskspråklige land fra flere kontinenter. Å se litteraturen i et nasjonalt perspektiv handler ofte om å se på den rollen ulike tekster har spilt når det gjelder forestillinger om et nasjonalt fellesskap.

I norsk litteratur var nasjonsbygging et viktig motiv i tekster fra tida etter at landet ble uavhengig. I amerikansk litteratur er de alltid på utkikk etter en ny kandidat til "the great American novel" som kan si noe nytt om det amerikanske samfunnet. I mange tidligere kolonier har litteraturen vært viktig i gjenoppbygginga av kultur og nasjonale selvbilder etter flere hundre år med undertrykkelse.

Verdenslitteratur er en betegnelse på litteratur som går ut over landegrensene og gjenspeiler den mer globale og sammenvevde kvaliteten ved samfunnet. Å skille mellom nasjonallitteratur og verdenslitteratur er også en måte å dele inn litteratur på.

Litterære sjangre

Det er vanlig å dele litteratur inn i disse hovedsjangrene:

• epikk

• lyrikk

• drama

• sakprosa

Hver av disse kan romme mange undersjangre som kan være basert på innhold, form eller funksjon. En skrekkfilm er en undersjanger av dramatikken, og begrepet sier både noe om innholdet i teksten og noe om hvilken form den har. En tale er en undersjanger av sakprosa der funksjonen er sentral.

Samtidig finnes det tekster som kan plasseres i flere enn en kategori. Sjangrene er ikke lenger normative, altså idealer som det er ment at tekster skal holde seg strengt innenfor, men derimot kategorier som vi kan bruke for å beskrive fellestrekk ved ulike tekster.

I vår tid er det å bruke trekk fra mange ulike sjangre et vanlig virkemiddel. Det er for det meste sett på som et kreativt trekk, men i noen tilfeller har det ført til sterke reaksjoner. Det er spesielt roman-sjangeren som har vært oppe til diskusjon, etter at forfattere som Vigdis Hjort, Helene Uri og Karl Ove Knausgård har skrevet romaner som har lånt fra sakprosaen, med handling som er tett på virkeligheten.

Et annet viktig begrep i litteraturteorien er litterær kanon (uttales med trykk på a-en). Kanon-begrepet kommer fra gresk og betyr egentlig "målestang, rettesnor", men i denne sammenhengen betyr det litterære verk som er regnet som de beste gjennom historien (Språkrådet, 2009).

I skolen har vi for eksempel lenge hatt en idé om at det finnes noen tekster som alle elever bør lese for å bli en del av det norske samfunnet. Amtmandens Døttre av Camilla Collett, Et dukkehjem av Henrik Ibsen, Hellemyrsfolket av Amalie Skram og Sult av Knut Hamsun er verk som har vært inkludert i den norske litterære kanon.

Vi snakker også om en internasjonal litterær kanon, med verk som Den guddommelige komedie av Dante Alighieri, Hamlet av William Shakespeare og Mrs. Dalloway av Virginia Woolf.

Problemet med kanon-begrepet

I nyere tid har kanon-begrepet blitt problematisert og kritisert, siden de litterære verkene som har blitt sett på som de viktigste, ofte er valgt ut fra snevre kriterier som har ekskludert minoriteter, ikke-vestlige og kvinnelige forfattere. Et tegn på at dette er i endring er for eksempel at flere ikke-vestlige forfattere har vunnet Nobels litteraturpris i senere år.

Kritisk blikk på klassikerne

Mange av klassikerne har også blitt sett på med nye, kritiske blikk som problematiserer verdensbildene de er en del av. Jane Eyre av Charlotte Brontë er et eksempel på dette. Bertha er den første kona til hovedpersonen Edward Rochester, og hun er av blandet afrikansk-europeisk opprinnelse. Hun blir gal, og blir låst inn på loftet av ektemannen.

I romanen er Bertha kun en hindring for kjærligheten mellom Jane Eyre og Rochester, og det ender med at hun begår selvmord og dermed åpner for en lykkelig slutt for de to elskende. I 1966 lot forfatteren Jean Rhys Bertha være hovedpersonen i romanen Vide Sargasso. Dette grepet åpnet for å se maktstrukturene som lå innbakt i Jane Eyre, både fra et feministisk og fra et postkolonialt perspektiv.

Bør vi beholde den litterære kanon?

Selv om den litterære kanon har blitt debattert og kritisert, er det mange som mener at den fortsatt er viktig. Litteraturen som har fått en slik status, er av høy kvalitet og kan fortsatt gi nye lesere store leseopplevelser. Tekstene som er en del av et slikt utvalg, sier også mye om idéene som danner grunnlaget for virkelighetsforståelsen til kulturen de er en del av. Tekstene blir dermed viktige for å forstå historien, så lenge vi også åpner for andre perspektiver og kritiske blikk.