Podkast: Kriser og eksistensielle spørsmål

Deltakere:Kaja Eide – programlederOda Eriksen (OE) – overlevende fra UtøyaMorten Marius Skau (MMS) – lam etter trampolineulykke

Kriser og eksistensielle spørsmål

Programleder: Jeg er Kaja Eide, og i dag skal det handle om de store spørsmålene i livet. For å snakke om dette har jeg invitert Oda Eriksen og Morten Marius Skau. Dere har begge vært gjennom hver deres alvorlige hendelse i livet. Kan du fortelle om din, Oda?

OE: Da jeg var 17 år, var jeg på sommerleir på Utøya – det var i 2011 da det var et terrorangrep der. Så min alvorlige livshendelse er vel egentlig å ha overlevd det, det å ha vært ganske nærme å miste livet så ung.

Programleder: Morten, hva skjedde da du var 16 år?

MMS: Ja, jeg var 16 år og en aktiv type. Jeg hadde trampoline i hagen og skulle trikse på den. Jeg hadde akkurat blitt ganske trygg på baklengs salto, men ikke helt. Jeg skulle ut og bli bedre, og så vet jeg ikke akkurat hva som skjedde. Men jeg bare ga meg halvveis i satsen og kom ikke helt rundt, så det ble en halv baklengs salto. Jeg landa på nakken, knakk den og ble lam fra brystet og nedover, også i fingre. Så da havna jeg i rullestol.

Programleder: For å begynne et sted: Hvordan var det i etterkant av den hendelsen for deg, Oda? Hva måtte du forholde deg til av spørsmål og tanker?

OE: Det er så mye og så stort, og det er så vanskelig å huske alt fra den tiden, men det var først av alt et sjokk over at noe sånt hadde skjedd. Det var noe veldig annet enn alt jeg hadde opplevd før. Man har ganske liten erfaringshorisont, det er ganske lite man har opplevd før det som kan sammenlignes på noen som helst måte. Så det var litt sånn: Hvordan blir livet nå? Hvordan blir en hverdag med dette? Og så var det alt mulig annet, som hvordan jeg skulle forholde meg til andre mennesker, hvordan de skulle forholde seg til meg. Det var også mye frykt, jeg var mye redd etterpå. Så det å klare å finne en trygg hverdag igjen var noe av det som opptok årene etterpå.

Programleder: Ja, jeg skjønner at det er mange store spørsmål for en 17-åring. Hva med deg, Morten?

MMS: Jeg er litt enklere; jeg tok én dag av gangen, egentlig. Jeg var vel opptatt av å bli friskest mulig og å prøve å komme meg tilbake i hverdagen. Det var mest fysisk trening for min del, men det er klart at det også var mye tanker som gikk gjennom hodet.

Programleder: En ting jeg tenker på, er hvem dere var. Hvordan livet så ut framover, må jo ha forandret seg. Hva gjorde dere med hvordan dere så på dere selv, eller hvordan dere følte at andre så på dere?

OE: Det er et veldig vanskelig spørsmål. Jeg gikk fra å være en litt veslevoksen ungdom til å bli veldig voksen da jeg plutselig måtte stå i ting som ungdommer normalt ikke gjør. Jeg tror jeg så meg selv litt på siden av alle de andre på min alder. Jeg fikk et nytt syn på hvem jeg er, og hvem jeg trodde at de andre så på meg som. Men så er man uansett fortsatt ungdom.

MMS: Jeg gikk faktisk gjennom en slags identitetskrise. Det hadde jeg egentlig glømt da jeg begynte å reflektere rundt det. Når man er på Sunnaas sykehus, lever man i sin egen boble. Alt handler om å bli bedre og bare komme seg framover. Men så kom jeg hjem og begynte å møte folk på butikken som jeg kjente sånn halvveis. Jeg visste også at jeg skulle begynne på skolen igjen. Da begynte jeg å slite litt, fordi jeg alltid var litt klovn før ulykken, og jeg var veldig fysisk aktiv – sto på twintip og sånn.

Jeg ble lam på trampoline, men jeg kunne egentlig baklengs salto, jeg må bare si det, men jeg bare feila litt, he-he. Jeg gjorde veldig mye fysiske ting, og det var sånn jeg kjente meg som person også, så jeg følte at jeg mista mye av meg – hvem var jeg nå som jeg bare var en fyr som satt der? Hva skulle jeg bidra med? Jeg var typen som kunne åpne vinduet på skolen og hoppe ut av tredje etasje hvis det snødde ute ...

Men det kunne jeg jo ikke gjøre lenger. Så jeg var litt sånn: Hvem skal jeg være nå hvis jeg ikke kan være han tullete, fysiske typen lenger? Det jeg etter hvert fant ut av, var at jeg fortsatt var det. Folk syntes det var like lættis at jeg kjørte ned trapper med rullestol i stedet for å ... Så jeg fant tilbake til meg selv igjen, bare på en annen måte. Men det var lenge hvor jeg ikke hadde noe lyst til å møte noen på butikken fordi jeg hadde rullestol og det ikke var meg.

Programleder: Du visste ikke hvem du var i den nye tilværelsen?

MMS: Nei.

Programleder: Man har jo akkurat begynt å finne ut hvem man er, og så plutselig kan du ikke være den du er; den rollen du har begynt å trives i. Har du kjent på noe lignende, Oda?

OE: Nei, egentlig ikke. Det er litt annerledes for deg som også har en fysisk skade. Selv følte jeg at jeg ble meg selv ganger ti, på en måte. Alle egenskapene mine ble forsterket. Jeg har alltid vært litt redd, men nå ble jeg mye reddere. Jeg har alltid vært litt trygghetssøkende, og så ble jeg det i enda sterkere grad. Jeg har alltid vært litt melankolsk, og så ble jeg mye mer av det. Men jeg ble også mer nysgjerrig og de andre kanskje mer positive egenskapene. Jeg ble på en måte en mer forsterka versjon av meg selv, men det var kanskje ikke det smarteste da jeg var 17 år, he-he.

Programleder: Tenkte du noe på meningen med livet eller hvordan det skulle gå?

OE: Ja, jeg tenkte på det, men det var også én dag av gangen, i hvert fall i starten. For deg, Morten, var det trening, for meg var det sånn: Ok, nå lever jeg i dag, hva skjer i morgen? Det var veldig mye som skjedde de første dagene og ukene – hele det første året for så vidt. Så det var ikke så mye tid til å filosofere over det hele. Jeg hadde på en måte nok med å klare å sove uten å være redd for at det var noen på rommet.

Meningen med livet er et stort spørsmål. Jeg har sett at man skiller mellom det å ha mening med livet og det ha mening i livet. Mening med livet handler mer om ytre ting, for eksempel å tjene en gud eller å oppnå noe stort. Det å ha mening i livet betyr at det er ulike ting i livet som gjør det verdt å leve, og som gjør det fint. Jeg synes det er lettere å forholde seg til det enn det svære spørsmålet om hva jeg skal gjøre med dette livet. Det er alle de klisjétingene som er meningen med livet, for eksempel nære relasjoner og meningsfull jobb.

MMS: Jeg er naturfagslærer, så meningen med livet er jo å overleve og spre gener videre, he-he. Det er det kjipeste svaret.

Programleder: Du har jo en TikTok-konto med over 100 000 følgere der du tuller og bruker mye humor. Der er du kanskje den du var i ungdomstiden – bajasen – men nå i rullestol. Hva betyr det for deg?

MMS: Jeg synes det bare er gøy, men jeg har skjønt at folk sliter litt med å tro at livet er like fint i rullestol. Det er ikke så viktig for meg om folk ikke tror på at jeg har det bra, men det er jo kjipt for dem. Jeg prøver å vise at livet går videre, og at man finner sitt nye normale seg.

Programleder: Hva var det som motiverte deg til å begynne med TikTok, eller hvor begynte det?

Programleder: Det startet faktisk med responsen på at jeg kødda med handikapet mitt. Jeg la ut noen litt absurde bilder på nett, og responsen var ekstremt god. Da skjønte jeg at folk synes det er helt lættis når en i rullestol kødder med det. Jeg syntes det var gøy å lage sketsjer og tull, for meg var det helt naturlig, men jeg skjønte at andre kanskje syntes det var litt spesielt.

Programleder: Humor er jo en måte å håndtere ting i livet på.

MMS: Ja, nå sa du det! Meningen med livet for meg er humor – å ha det gøy og bare smile og le. Jeg klarer ikke å høre på depressive sanger; jeg vil bare være glad hele tiden. Så humor er viktig for meg.

Programleder: Så lenge du kan le, er livet bra?

MMS: Ja, det er korrekt.

Programleder: Har dere lett etter håp ved å søke til religioner, livssyn eller litteratur? Har det vært noen uttrykk som har hjulpet dere?

MMS: Jeg prøvde å be på Utøya da jeg gjemte meg, men så tenkte jeg at jeg kanskje heller skulle prøve å løpe videre ... Jeg har ikke bedt etter det. Jeg vet ikke om jeg har funnet noe spesielt. Jeg har snakket med folk, og jeg har funnet ro og trygghet i musikk og sånne ting. Men det har ikke vært noe religion for min del.

Programleder: Hva med deg, Morten?

MMS: Nei, jeg har nok ikke det. Det er bare humor ...

Programleder: Er det din religion?

MMS: Ja, det er min religion. Jeg skal bare nyte livet og ha det gøy. Smile og være glad.

Programleder: Oda, du nevnte så mange spørsmål i starten, som hvem du skulle være, og hvem du skulle være overfor andre. Hva er det som har vært viktig for deg å snakke om? Hva har opptatt deg i tiden etterpå?

OE: Det har jo gått ti år nå, så det er ganske mye som har opptatt meg disse årene. Men jeg har vært mye redd, det har vært mye å snakke gjennom med psykolog, i hvert fall de verste tingene for å klare å ha et normalt liv og å føle på trygghet, som jeg har vært særlig opptatt av.

Programleder: Den ble revet vekk fra deg?

OE: Ja.

Programleder: Har du klart å finne igjen tryggheten?

MMS: Ja, jeg har det, men det er hjelpen fra psykologer som har gjort at det har gått greit. Det har fått bort de største traumene, for det er vonde opplevelser som sitter fast i hodet. En psykolog beskrev vonde opplevelser som en piggete ball som får ødelegge litt i hodet når resten av historien din er på en rett rad, som i en bokhylle. Ballen får ikke plass der, så den må files ned og gjøres håndterbar så en kan putte opplevelsen inn i historien sin og kunne leve med den. Det synes jeg at jeg har klart med hjelp fra psykologer.

Programleder: Så psykolog har vært viktig for å snakke om de store tingene i livet?

OE: Ja, så kanskje det er min religion, da, he-he.

Programleder: Psykolog og humor?

OE: Det er alt en trenger her i livet!

Programleder: Hva med deg da, Morten – hva har vært viktig for deg å snakke med venner om eller å snakke høyt om?

MMS: Jeg husker de nevnte psykolog på Sunnaas, men det var ikke noe for meg – det gadd jeg ikke. Det er jo ti år siden, og jeg føler at det er mer akseptert å snakke med psykolog i dag. Men jeg ville ikke snakke med psykolog da, og jeg har ikke gjort det siden. Det som har hjulpet meg mye, er å snakke med folk i samme situasjon. Jeg begynte å spille rullestol-rugby, hvor det var en haug med krøplinger – som jeg kaller oss – i samme situasjon. Det var mange typer folk der med samme humor, og de viste meg mulighetene; det har hjulpet meg mye.

Programleder: Hva snakker dere om?

MMS: Sex, åssen det er – det er ikke kødd engang. Vi snakker også om tips og triks til livet, hvordan fylle bensin på bilen, for eksempel. Det er så dritt å ta heisen ut av bilen, det tar så lang tid. Men det var en som lærte meg at jeg bare kan henge ut av ruta ... Så vi snakker om alt det praktiske.

Programleder: Hva har dere lært av det dere har vært gjennom? Er det noe dere er takknemlige for – noe dere ikke ville vært foruten?

OE: Jeg har masse.

MMS: Jeg er jo Morten i rullestol. Jeg vet ikke hvem jeg hadde vært uten det, skal jeg være helt ærlig.

OE: Litt færre følgere på TikTok i så fall ...?

MMS: Ja, ikke sant – da vet jeg ikke hva jeg skulle kødda med. Jeg hadde sikkert funnet på noe, men dette har nesten blitt min identitet. Det er kanskje litt trist å si. Det er mange rullestolbrukere som sier at rullestolen ikke er en del av dem, de er et menneske uten.

OE: Mens du ER rullestolen ...

MMS: Ja, ha-ha, jeg og rullestolen er ett. Jeg har spilt mye på det.

Programleder: Men det er litt fint å høre med tanke på det du sa i stad om at du fikk en identitetskrise fordi du ikke visste hvem du skulle være i rullestol. Og så har du på en måte blitt den som ikke vet hvem han ville vært uten den. Da har du jobbet godt med å finne noen svar på hvem du skulle være?

MMS: Hadde jeg begynt å gå i morgen tidlig, så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort...

Programleder: Hadde du bare satt deg ned i rullestolen igjen og latt som ingenting?

MMS: Kanskje. Nei, jeg hadde nok ikke det.

Programleder: Oda, hva med deg?

OE: Jeg tror jeg har blitt snillere. Jeg tror at jeg fort kan se når folk har det kjipt, og forstå det på en litt annen måte enn hva jeg kunne før, og hva mange andre kan. Og så har jeg lært sjukt mye om veldig mye. Morten, du har sikkert lært om hvordan Sunnaas fungerer, og jeg har lært skikkelig mye om rettssaker og om hvordan det er å overleve noe og leve med ting. Det kan jeg bruke i undervisningen som lærer eller bare ved å støtte andre. Jeg har blitt sånn som man blir når man blir gammel: klok og vis. Så kanskje jeg har blitt det litt tidligere, i hvert fall på noen områder.

Programleder: For å gå helt tilbake til det store spørsmålet. Hva er et godt liv for deg, Morten? Hva tenker du at det innebærer?

MMS: Jeg må tenke ... Det er jo mer enn å le. Det er selvfølgelig det å ha gode venner og familie – de typiske tingene. Ha det gøy, gjøre det du liker, finne en jobb du trives med. Man lever én gang, så hvis du har noen drømmer så ... Det er sånne typiske klisjeer!

OE: Men de stemmer jo alle sammen.

MMS: De gjør jo det, det er en grunn til at det er klisjeer. Så følg drømmene dine og kos deg – ha det gøy! Men ha det gøy i hverdagen også, det må ikke være sånn at hvis du ikke blir president så .... Ja, nyt de små tingene i livet.

OE: Ja!

Programleder: Hva med deg Oda, hva er et godt liv for deg?

OE: Det er akkurat det samme. Å ha masse kjærlighet i livet. Og så er akkurat det som Morten sier om å leve når du kan. Vi har jo erfart at ting kan endre seg veldig kjapt, og at man kan dø når som helst. Hvis man har lyst til å gjøre noe, gjør det. Ikke gå på en skole du ikke liker, ikke ha en jobb du egentlig ikke trives med – gjør det som faktisk gjør deg godt. Man har bare dette livet, og det er kanskje kortere enn man tror også.

Programleder: Har det som dere har vært gjennom, på noen som helst måte forandret synet deres på hva et menneske er, altså menneskesynet deres?

OE: Ja, det har det absolutt. Det med at tryggheten forsvinner … Jeg har jo sett et veldig ondt menneske gjøre veldig onde ting. Men det har også gjort at jeg har sett veldig mye godhet i mennesker. Så det er kanskje nulla ut på en eller annen måte. Jeg forstår ting på en litt annen måte enn hva gjorde da jeg bare leste om ting i avisen. Jeg tror menneskesynet mitt har forandret litt, men ikke så veldig alvorlig. Jeg har også merket hvor utrolig mye et menneske kan tåle og leve med. Jeg forstår folk som har opplevd mye kjipt, og som kommer fra krig, litt bedre enn dem som bare leser om det, fordi jeg skjønner litt mer av hva de går gjennom. Men jeg skjønner også at mennesker kan tåle fryktelig mye, så lenge de får litt tid og god hjelp. Vi er egentlig ganske robuste.

Programleder: Hva med deg, Morten, er det noe du har vært gjennom som har gjort at du har endret menneskesynet ditt?

MMS: Jeg har ikke møtt så mange onde mennesker – bare gode mennesker egentlig. Jeg har fått mye kjærlighet og støtte fra familie og venner. Familien min har aldri snakket så mye om følelser; når jeg har snakket med andre om deres familier, har jeg alltid lurt på om det er noe galt med familien min, he-he. Men det er jo ikke det. Da jeg ble skadet, var det mye kjærlighet å få fra min familie også, for å si det mildt. Og vi ble egentlig bare enda mer sammenknyttet som følge av ulykken. Jeg har ikke fått noe nytt syn på mennesker, men jeg har sett mye godhet, så jeg har fått mye bekreftelse på at mennesker jeg kjenner, er gode.

Programleder: Jeg kunne sikkert snakket med dere i timevis, men tusen takk for at dere kom og svarte på disse store og kjempevanskelige spørsmålene. Det har vært veldig interessant å høre på. Takk skal dere ha!

Produsert av Både Og for NDLA