Sikhismen – organisering og autoriteter

Rundt ti prosent av alle sikher bor utenfor Punjab. Mange av disse opplever allikevel Punjab som sitt ‘hjemland’. Sikher knyttes sammen i et transnasjonalt fellesskap med Punjab og Amritsar som sentrum, og mange sikher drar på besøk til viktige helligsteder der.

Det andre som binder dem sammen, er Guru Granth Sahib. Mange sikher i diaspora får samme hukam (ord fra Guru Granth Sahib), tatt i Harimandir Sahib (Det gylne tempel) i Amritsar, direkte inn på mobilen om morgenen. På sikhnet.com kan alle lese og lytte til dagens hukam på gurmukhi, punjabi og engelsk. At hukamen gis på engelsk, viser at nettsiden er tenkt for et globalt sikh-fellesskap.

Daglig samles sikher over hele verden i sine lokale gurdwaraer, der de utgjør et ‘hellig fellesskap’, sadhsangat (sadh = hellig og sangat = fellesskap). Samlingen i gurdwaraen er viktig i sikhers liv. Her kan de lytte, dele og diskutere i et likeverdig fellesskap.

Siden sikher mener at ingen mennesker står mellom Gud og den enkelte, fins det ikke presteskap, og det kreves ingen egen teologisk utdannelse for å utføre religiøse ritualer. Slik sett er sikhisme en lekmannsreligion (lekmann = ikke-presteviet). I hver gurdwara er det likevel en granthi, som er ansvarlig for å gjennomføre ritualene. I Norge kommer disse stort sett på turistvisum som varer for tre måneder. I perioder der gurdwaraen ikke har en egen granthi, utføres oppgavene av en amritdhari-sikh (en som er innviet i khalsaen).

De praktiske aktivitetene er overlatt til forstanderen og styret. Alle som sitter i styret skal være innviet i khalsaen. I gurdwaraene i Norge er styrene demokratisk valgt og er de som har mest makt. I gurdwaraen i Oslo er det ni medlemmer i styret. Lederen har hovedansvaret for å følge opp aktivitetene og for at disse følger retningslinjene som gis fra lederskapet i Amritsar.

Rett etter første verdenskrig ble det dannet en sikh-allianse i Punjab, kalt Shiromani Gurdwara Parbandhak Committee (SGPC). Hovedhensikten var å få kontroll over gurdwaraene og sørge for at khalsa-sikher ble innsatt som ledere. Gjennom en lov i 1925 fikk SGPC ansvar for organisering av gurdwaraene. SGPC har senere fått ansvar også for å følge opp retningslinjene som er vedtatt i Sikh Rahit Maryada, den moderne utformingen av sikh-reglene.

Senteret for sikhers øverste verdslige myndighet kalles Akal Thakat. Her tas alle viktige avgjørelser for det globale sikh-fellesskapet. Senteret holder til i en av bygningene som omgir Harimandir Sahib. I starten møttes sikhenes råd foran Akal Thakat, og i dag blir viktige kunngjøringer fra SGPC annonsert herfra i form av hukam-namaer (‘kommandoer’) for sikher rundt i verden. Gurdwaraene, også i diaspora, skal implementere kunngjøringene. Det er khalsa-sikher som føler seg sterkest forpliktet på disse retningslinjene.

Ledelsen i Amritsar har hatt stor innflytelse på sikher både i India og i diaspora, der det blant annet diskuteres hvem som skal få tilgang til bryllupsritualet, anand karaj. Rahit Maryada krever at de som gifter seg begge er khalsa-sikher, og i 2007 kunngjorde SGPC at ritualet bare skulle være for disse.

I diaspora opplever mange unge sikher at Rahit Maryada på en del områder er foreldet i forhold til dagens dilemmaer, og at de derfor ikke kan følge alle reglene. De hevder for eksempel at bryllupsritualet burde være åpent også for sikher som ikke er innviet. Ledelsen i Amritsar står imidlertid på kravet om at seremonien bare er for de sikhene som er innviet i khalsaen. Dette har stor innflytelse på lokale sikher og gurdwaraer, men retningslinjene fra ledelsen blir også debattert blant sikher rundt om i verden.

Selv om sikher har stor geografisk spredning, har internett bidratt til danning av globale nettverk og framvekst av flere tusen nettsteder og flere hundre diskusjonsgrupper. Slike transnasjonale sikh-nettsteder gjør også at de som bor langt fra andre sikher kan oppleve globale sikh-fellesskap.

Til tross for at Guru Granth Sahib er den absolutte autoriteten i sikhers liv, gir unge sikher i diaspora uttrykk for at de trenger å diskutere med andre sikher for å finne svar på dagsaktuelle spørsmål og dilemmaer som Guru Granth Sahib ikke kan gi direkte svar på.

Når sikh-filosofi og praktiske løsninger diskuteres på internett, dannes nye nettbaserte sikh-fellesskap, og det skapes nye retningslinjer og nye autoriteter. Siden alle kan starte eller delta i debattene her, fungerer internett demokratiserende i kontekster som ellers er dominert av tradisjonelle autoriteter.

Den tradisjonelle sikh-historien har dessuten fokusert på mannlige sikher. Nettmagasiner for og av kvinnelige sikher kan kompensere for dette – både gjennom å portrettere kvinnelige sikher som utmerker seg på ulike områder – og gjennom et globalt nettforum der man diskuterer aktuelle spørsmål som berører kvinnelige sikher. Dette gjøres i lys av tradisjonelle autoriteter og i lys av nye situasjoner.