Sikhismen – hellig skrift og legendariske fortellinger

Guru Granth Sahib er sikhers øverste autoritet. Før han døde i 1708, bestemte den tiende guru, Gobind Singh, at det etter hans død ikke skulle utpekes noen ny menneskelig guru. Derimot skulle sikhenes skriftsamling, Adi Granth, utvides med noen hymner skrevet av den niende guru, og deretter få status som ‘guru’ – under navnet Guru Granth Sahib. Sikher ser derfor på boka som den ellevte og siste guru, en åndelig veileder som formidler Guds budskap til menneskene. Utenfra kan Guru Granth Sahib ses som en skriftsamling på linje med andre religioners hellige skrifter. Men ingen gir sin hellige bok så høy status som sikher, som ser på Guru Granth Sahib som en guddommelig guru.

Sikhers gudshus kalles gurdwara, som betyr ‘døren inn til guruen’. Gurdwaraen har fått sitt navn fordi den rommer Guru Granth Sahib, som er sentrum for sikhers rituelle praksis.

Språk og opprinnelse

Guru Granth Sahib er skrevet på språket punjabi, men bruker samtidig et spesielt gurmukhi-alfabet, som er krevende for dagens sikher. Boka består av en rekke hymner skrevet av de fem første, i tillegg til den niende guru. Tradisjonen forteller at da Nanak fikk inspirasjonen over seg til å komponere dikt, tilkalte han sin muslimske venn og musiker Mardana og sang sine nykomponerte hymner mens vennen spilte. Etter hvert ble hymnene skrevet ned, og samlingen av dette skriftlige materialet begynte sannsynligvis allerede på Nanaks tid.

Innhold og struktur

I hymnene står hengivelse til Gud og meditasjon på Guds Navn i fokus. Hovedmotivet er menneskers lengsel etter Gud. Muligheten for å oppnå frelse og forening med Gud er ikke avhengig av sosial status eller utøvelse av ritualer. Alle mennesker kan oppnå en slik forening ved å meditere på Guds Navn og ved å vende oppmerksomheten bort fra sitt eget ‘jeg’ (sitt ego) og til Gud. Selv om Gud er én, brukes mange navn på gud i Guru Granth Sahib. Vanlige navn er Akal Purakh, Nam, Ram og Hari. En sjelden gang brukes Vahiguru, men det brukes helst i gudstjenester i gurdwaraen.

Guru Granth Sahib er bygget opp av innledende hymner, en hoveddel og en avslutning. De innledende hymnene er viktige i de daglige ritualene, som morgenritualer og kveldsritualer.

Hoveddelen av Guru Granth Sahib består av hymner som er koblet sammen i såkalte ragaer, og synges på melodier som er assosiert med spesielle stemninger og tider på dagen. Noen av hymnene brukes ved bestemte anledninger. Hymnen Lavan er for eksempel en viktig del av sikhers bryllupsritual, mens Sukhmani Sahib, som også kalles ‘fredsperlen’, resiteres som del av ritualene ved dødsleiet.

Guruens ord på internett

I dag leser og hører flere og flere sikher tekster fra Guru Granth Sahib på internett. Skriftsamlingen trykkes også som flere bind. Men det store ettbinds-verket på 1430 sider som er installert i alle gurdwaraer, har fortsatt høyest status. Noen sikher har også slike ettbinds-verk installert i sine egne hjem.

Tekster i Guru Granth Sahib i engelsk oversettelse

I Guru Granth Sahib finner vi dikt og hymner, men ingen fortellinger om guruene. I starten ble slike fortellinger formidlet gjennom billedlige framstillinger både i gurdwaraer og sikh-hjem. Etter hvert kom også tekstlige fortellinger til. Vi finner omfattende fortellingsstoff om spesielt Guru Nanak i tekstsamlinger som kalles janamsakhier (‘øyevitneskildringer’).

Som i andre religiøse tradisjoner ligger noen av disse fortellingene tett opp til historiske fakta, mens andre først og fremst er skrevet for å understreke guruens betydning. Janamsakhiene dreier seg altså ikke først og fremst om å dokumentere historiske hendelser, men om å fremheve Nanak og det han står for. Vi snakker om en type ‘hellige’ fortellinger som har et religiøst, moralsk eller oppdragende formål.

Ofte dreier fortellingene seg om mirakuløse hendelser, som i fortellingen om den fattige snekkeren Lalo:

Nyhetene spredte seg i landsbyen om at Guru Nanak, en hellig person, bodde i huset til en snekker som het Lalo. En mer velstående borger, skatteoppkreveren Malak Bhago, som tilhørte khatri-kasten liksom Guru Nanak, holdt akkurat da en imponerende religiøs fest til ære for forfedrene sine. Arrangementet innebar blant annet at han skulle gi kyr i gave til et stort antall brahminer. Han insisterte på at Guru Nanak skulle komme hjem til ham for å delta på festen han hadde forberedt for brahminene. Da Nanak kom, satte Bhago et overdådig måltid framfor ham og spurte hvorfor han, som var en så viktig hellig mann, hadde spist med en snekker av lav kaste istedenfor å spise med folk fra høyere kaster, som khatrier og brahminer. Guru Nanak ba da noen om å hente mat fra Lalos hjem. Da han fikk maten, tok han denne i den ene hånden og en av Bhagos chapatier i den andre – og klemte til. Melk dryppet fra Lalos mat, mens blod dryppet fra chapatien. Guru Nanak forklarte at Lalo hadde tjent til maten gjennom ærlig arbeid, mens Bhago prøvde å ære forfedrene med det han hadde stjålet fra andre. Han bød så Bhago å betale for de kyrne han hadde stjålet. (Oversatt fra Nesbitt & Kaur, 1998: s. 47)

Den tydelige fortellingsformen gjør janamsakhier godt egnet til muntlig gjenfortelling. Med sine klare moralske poeng er de viktige i oppdragelsen og gjør dem populære blant vanlige sikher, selv om de ikke har den samme status som Guru Granth Sahib.