Miljøforkjemperen Greta Thunberg

Greta begynner talen sin med å fortelle om hvordan hun som åtteåring blei interessert i miljøvern og klimaspørsmål. Hun begynte å lure: Hvis miljøvern var et så brennende problem, hvorfor gjorde da menneskene så lite for å løse det? For henne var dette en selvmotsigelse.

Videre forteller Greta at hun blei syk som elleveåring. Hun slutta å spise og snakke, og hun gikk kraftig ned i vekt. Etter hvert fikk hun diagnosen Aspergers syndrom, OCD og selektiv mutisme. (Aspergers syndrom er en form for autisme, OCD eller obsessive compulsive disorder betyr tvangslidelse/tvangstanker, og selektiv mutisme betyr at en er stum i bestemte situasjoner).

Greta forklarer hva sykdommen har å si for hvordan hun tenker, og hvorfor den får henne til å handle. For mens "friske" personer kan late som om klima- og miljøkrisen ikke fins, har ikke en person med Aspergers den samme muligheten til bare å legge vekk ubehagelige spørsmål og tanker.

Så nevner Greta at rike land som Sverige må redusere utslippa sine med 15 % per år for å nå målet om mindre enn 2 graders global oppvarming, men at det ville vært enda bedre å redusere utslippa enda mer, slik at målet kunne bli 1,5 grader i stedet for 2.

Hun spør hvorfor ikke svenske ledere snakker om dette, for de burde vært mer opptatt av dette enn av noe som helst annet. Det er heller ikke noen som snakker om drivhusgassene som allerede fins i atmosfæren, eller om at også luftforurensning i seg selv skaper oppvarming, kanskje så mye som 0,5 til 1,1 grader.

I tillegg nevner hun at vi er midt i den sjette perioden med masseutryddelse av arter. Opptil 200 arter går tapt hver eneste dag, og dette er mellom 1000 og 10000 ganger høyere enn det som anses som normalt.

Greta sier at nesten ingen snakker om fairness/upartiskhet ("equity") og klimarettferdighet, selv om dette er to sentrale ord i Parisavtalen. Begge deler er helt nødvendig for at det globale arbeidet med å redusere utslipp skal lykkes. Rike land må kutte utslippa sine mest, slik at folk i fattige land kan få økt levestandarden sin, og de fattige landa kan skaffe seg noe av den infrastrukturen som rike land allerede har, som veier, skoler, sykehus, reint drikkevann, elektrisitet osv. Dersom rike land ikke gjør noe selv for å redusere utslippa sine, kan de ikke forvente at fattige land skal gjøre det.

Greta spør: Hvorfor skjer det ikke noe da? Hvorfor øker utslippa til og med? Går vi bevisst inn for å utrydde dyrearter? Er vi onde? Nei, mener hun. Hun forklarer det som skjer med at det store flertallet mangler kunnskap om hvordan det de gjør i hverdagen sin påvirker miljøet. De skjønner ikke at et raskt skifte er nødvendig, og hvordan skulle de vite det? For de ser ikke noen direkte tegn eller symptomer på en krise, som for eksempel oversvømte byer, titusener døde, restriksjoner osv. Og ingen snakker om at det faktisk er en krise på gang. Ingen oppfører seg som om det var krise, til og med de fleste klimaeksperter og "grønne" politikere fortsetter å fly verden rundt, spise melkeprodukter osv.

Greta fortsetter talen sin med å fortelle om hvorfor hun i august 2018 gikk til skolestreik for klimaet. Det vi gjør eller ikke gjør i dag, vil påvirke framtidige generasjoner, også Greta og hennes egen familie. Greta sier at hun selvsagt møter kritikk, og oppfordringer som: "Gå på skolen! Utdann deg til å bli en fagperson som kan være med på å redde klimaet."

Til dette svarer Greta at vi allerede vet svara på klimaspørsmålet, vi har både fakta og løsninger. Hvorfor studere for ei framtid som aldri vil komme? Hvorfor utdanne seg når politikerne uansett ikke lytter til fagfolk som har blitt utdanna i et svært godt skolesystem?

Noen sier: "Sverige er et lite land, vi kan ikke få utretta noe." Men dette stemmer ikke, hevder Greta, for når selv skolebarn kan få oppmerksomhet verden over ved å streike, tenk bare på hvor mye vi kunne fått utretta sammen om vi alle virkelig ville det.

Greta avslutter talen sin ved å snakke om håp. Hun sier at det er vanlig å formidle håp når en snakker om klima- og miljøutfordringer, at en vanligvis nevner vindkraft, solcellepaneler, sirkulær økonomi osv. som tiltak som kan redde oss.

Greta vil ikke gjøre noe slikt. 30 år med positive pep-talks er nok, sier hun, for de har ikke hjulpet noen. Utslippa har ikke blitt mindre. Vi trenger håp, men enda mer trenger vi handling. Handling fører til håp. I stedet for å søke håp, søk handling $-$ da, og bare da, vil også håpet komme.

Helt til sist nevner Greta forbruket vårt av olje. Vi forbruker enorme mengder hver dag, og det fins ingen regler som begrenser eller avslutter bruken. Derfor må reglene endres, og først da kan vi få til endringer. Alt må endres, og det må starte i dag, formaner Greta og avslutter enkelt med: "Takk."