Reaksjoner på terroren 22. juli 2011

Cirka klokken 08.09 om morgenen 23. juli holdt statsminister Stoltenberg en pressekonferanse, hvor budskapet bar preg av de endelige tallene på døde. Norge hadde vært utsatt for en terrorhendelse som hadde tatt livet av 77 mennesker.

Statsministeren kalte hendelsen en “nasjonal tragedie” og beskrev det som hadde skjedd som et mareritt. Han hadde selv vært generalsekretær i AUF i mange år før han ble partileder i Arbeiderpartiet og statsminister, og kjente Utøya godt.

“For meg er Utøya mitt ungdoms paradis som i går ble forandret til et helvete,” avsluttet landets øverste leder.

I dagene og ukene som fulgte angrepet, ble statsministeren for mange et symbol på Norges kamp mot terroristen.

Talene til statsministeren som oppfordret til “mer demokrati, mer åpenhet – men aldri naivitet”, var populære. De fylte kanskje et behov for mening i det som virket helt ufattelig og meningsløst.

“Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen.” Det unge AUF-medlemmet Helle Gannestad, som ikke selv var på Utøya 22. juli, la ut denne meldinga på twitter 23. juli, dagen etter terrorhendelsen i Oslo og på Utøya. Helt siden den gang har Gannestads tweet vært et viktig symbol på de første reaksjonene på terroren i Norge. Norge møtte hatet med kjærlighet.

I videoen under fra NRK skole kan du se en reportasje fra april 2012 der Helle Gannestad forteller om tweet-en sin, som gikk verden rundt.

Søndag 24. juli reiste mange inn til Oslo sentrum for å legge ned blomster, bamser og ulike hilsener til ofrene, berørte og etterlatte utenfor Oslo domkirke. Det samme skjedde i flere store byer i Norge. Terrorangrepet ble ikke bare oppfattet som et angrep på dem som oppholdt seg på AUFs sommerleir og i Regjeringskvartalet, men som et angrep på oss alle. Ungdommene fra Utøya hadde jo kommet fra hele landet.

Veldig mange hadde et sterkt behov for å ta avstand til handlingen, og mandag 25. juli ble den største folkelige markeringen holdt på Rådhusplassen i Oslo. Initiativet kom fra privatpersonen Terje Bratland på Facebook. Han hadde håp om at 80 000 skulle møte opp til et fakkeltog i Oslos gater. I stedet kom det 250 000 for å markere avskyen over angrepet, med røde og hvite roser i hendene. Både statsminister Jens Stoltenberg og kronprins Haakon Magnus holdt sterke appeller. Denne kvelden er blitt stående som et viktig symbol på måten Norge som nasjon møtte terroren på. Vi gikk ut i gatene med roser, ikke med våpen og hevntanker.

21. august 2011 ble det holdt en offisiell nasjonal minneseremoni i Oslo Spektrum for å minnes ofrene. Her deltok blant andre kong Harald V, som holdt en tale som fikk mye ros etterpå. “Kjære alle sammen,” begynte kongen foran de 6700 som var til stede: “Nå er nesten alle ord brukt opp.” Publikum i salen var ofre, pårørende og hjelpemannskaper fra redningsarbeidet 22. juli. Seremonien ble overført i alle kanaler, og ved siden av kongen og statsministeren bidro også flere artister til en minnerik seremoni. “Tusen tegninger” ble fremført av Karpe Diem, og Susanne Sundfør sang “Mitt lille land” av Ole Paus.

Med dette var den offisielle sørgeperioden på mange måter over. Ofrene fra Utøya var begravet. Partiene rustet seg langsomt for valgkamp i valgåret 2011. Den høsten stemte ungdommer ved valget som aldri før. Det var tydelig at terroren hadde fått mange til å tenke litt ekstra på demokratiet i Norge.

Kort tid etter 22. juli ble det nedsatt en kommisjon som skulle se nærmere på hvordan Norge taklet terroren og trekke lærdom for fremtiden. Blant annet var det slik at forsinkelser og misforståelser preget timene fra bilbomben gikk av i Oslo sentrum og frem til pågripelsen på Utøya. Konklusjonene til kommisjonen, som kom 12. august 2012, var til dels knusende. Rapporten pekte på den dårlige politiberedskapen, manglende sikring av Grubbegata og Regjeringskvartalet, og at PST, Politiets sikkerhetstjeneste, kunne ha oppdaget terroristen. Dersom statlige myndigheter hadde vært bedre forberedt, så hadde kanskje færre mistet livet.

I tillegg laget Antirasistisk Senter, en uavhengig stiftelse som retter søkelyset mot rasisme, i 2012 en rapport om det som hendte i Oslo de 2–3 timene før gjerningsmannen ble arrestert. Rapporten gir et inntrykk av den frykten mange følte på denne ettermiddagen. Den inneholder intervjuer med cirka 60 personer som opplevde krenkelser fordi de var mørke i huden. Den forteller også om lettelsen over at det var en hvit nordmann som til slutt ble tatt for ugjerningen.

Reaksjonene som du har lest om nå, vakte oppsikt i utlandet. Norge sverget ikke hevn over terroristen, men lovet heller at Anders Behring Breivik ikke skulle klare å forandre oss. Vi skulle svare på terroren med “mer demokrati og mer åpenhet” – det var de våpnene vi skulle bruke. Norge stod samlet mot hatet, i alle fall i den første tiden etter terrorangrepet.

Antirasistisk Senter. (2012). Om trakassering av muslimer og innvandrere etter eksplosjonen i Regjeringskvartalet 22.07.2011. http://antirasistisk.no/wp-content/uploads/2014/04/trakassering-av-muslimer-og-innvandrere-etter-eksplosjonen-i-regjeringskvartalet-22.-juli-2011.pdf

Notaker, H. (2021). Arbeiderpartiet og 22. juli. Aschehoug: Oslo.

NOU 2012: 14. (2012). Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Departementenes servicesenter. Informasjonsforvaltning. https://www.regjeringen.no/contentassets/bb3dc76229c64735b4f6eb4dbfcdbfe8/no/pdfs/nou201220120014000dddpdfs.pdf

Rafoss, T. W. (2015). Meningsløs terror og meningsfylt fellesskap: Stoltenbergs taler etter 22. juli. Sosiologisk Tidsskrift, 2015(1–02), 6 –28.

Seierstad, Å. (2013). En av oss. En fortelling om Norge. Kagge forlag: Oslo.