Jødene i Europa

Jødenes historie i Europa har vært preget av både forfølgelse og samarbeid til ulike tider og i forskjellige regioner. Jødene hadde sin egen tro og sine egne ritualer. Allerede romerne og etter hvert også de kristne så på dem med skepsis. Det ga grobunn for konflikter.

Korstogene i høymiddelalderen endret jødenes betingelser i England og Frankrike. Fra England ble 6000 jøder forvist i 1290, og de få gjenværende ble fordrevet i 1358. De samme prosessene skjedde i Frankrike, der de siste jødene ble kastet ut i 1394.

Det fantes også jødiske grupper i de tyskspråklige landene. Martin Luther (1483–1546) forsvarte jødene mot forfølgelse og hån fra de kristne i starten av reformasjonen, men på sine eldre dager utga han et sterkt jødefiendtlig skrift: "Det utvalgte folk – om jødene og deres løgner" (1543). Dette bidro til antijødiske holdninger i protestantiske områder.

Flere steder i Europa ble det å eie jord og adgang til håndverksyrkene forbudt for jøder. Derfor måtte jødene ofte livnære seg som handelsmenn og pengeutlånere, og jødekvartaler dukket opp i mange europeiske byer. Kirken forbød kristne å ta renter for lån, men kirke og stat brukte gjerne jødiske mellommenn for å sikre egne finanser og egen handel.

Den kristne skepsisen mot jødene førte til beskyldninger om at jødene var griske pengeutlånere. Jødene fikk også skylda for uår, pestepidemier og andre uforklarlige fenomener som skjedde.

På den iberiske halvøya var det lenge godt samarbeidsklima mellom kristne, muslimer og jøder. Med etableringen av det spanske, katolske kongedømmet i 1492, ble først jødene, og femti år seinere de muslimske maurerne, utvist eller tvunget til å konvertere til katolisismen. De utviste jødene fra Spania og Portugal ble kalt sefardiske jøder.

Mange jøder emigrerte til Italia, Det osmanske riket, til Nord-Afrika eller til "den nye verden" i vest. Også i Nederland havnet mange dyktige, jødiske handelsfolk. På 1600‑tallet kom de til å spille en avgjørende rolle i å utvikle landets økonomi, finansliv og sjøhandel.

Mange av jødene som flyktet fra forfølgelse i Vest-Europa i seinmiddelalderen endte i Øst-Europa. I Polen, de baltiske områdene og seinere Ukraina fikk jødene bedre betingelser og kunne praktisere sin kultur og religion. Dette ble ofte kalt "den gylne tidsalder" for det jødiske folk. Store deler av 1600-tallet var derimot en katastrofal tid for jødene, med omfattende forfølgelser og drap fra russiske kosakker. Etter at Polen opphørte å eksistere som stat mot slutten av 1700-tallet, havnet store deler av Øst-Europa under Russland. Langs Russlands vestlige grense mellom Svartehavet og Østersjøen utviklet det seg etter hvert et system der jøder bare fikk bo i bestemte bosetningssoner, kalt Shtetl.

I Tsar-Russland bar den storrussiske nasjonalismen mot slutten av 1800‑tallet preg av antisemittiske holdninger. Mange jøder ble utsatt for en rekke politiske og yrkesmessige begrensninger. I tillegg fabrikkerte det hemmelige tsarpolitiet de såkalte Sions vises protokoller; et falskt dokument som hevdet at det fantes en jødisk sammensvergelse om verdensherredømme.

Som minoritet, med forfølgelsene hengende over seg, sluttet mange russiske jøder opp om den radikale opposisjonen mot tsarregimet. Mange valgte å emigrere til andre land. Fra 1881 til 1914 emigrerte to millioner jøder fra Russland, Polen og de baltiske landene til USA og Vest-Europa. I tillegg ga russifiseringen en viktig stimulans til jødenes egen nasjonalisme, sionismen.

I takt med nasjonalismens framvekst gjennom 1800‑tallet ble det større kløft mellom tyskere og den jødiske befolkningen. I Tyskland fantes det gjennom 1800‑tallet en rekke jødiske miljøer som inspirerte mange tyske intellektuelle. Samtidig ble den tyske nasjonalstaten etablert, og spesielt i den ultranasjonalistiske tyske Völkisch-bevegelsen ble jødene sett på som et fremmedelement.

Under og etter første verdenskrig økte antisemittismen generelt i Europa og USA. I ei tid der behovet for syndebukker var til stede, var jødene lette å ty til for å forklare nedgangstidene. I tillegg til den økende skepsisen mot den kommunistiske utviklingen ble "bolsjevikjøder" et samlebegrep for en uønsket gruppe. I mellomkrigstida, med nasjonalsosialistenes inntog på den politiske arenaen, ble antisemittismen satt i system i Tyskland.

Den russiske revolusjonen og kommunistenes maktovertakelse markerte et skille i den russiske antisemittismen. På grunn av tidligere forfølgelser hadde mange jøder sluttet seg aktivt til den russiske revolusjonen i 1917. Gjennom deler av 20-tallet fikk jødene drive egne kulturelle institusjoner og skoler. Under Josef Stalin ble likevel antireligiøse holdninger dominerende i Sovjetunionen. Dette fikk konsekvenser for de jødiske samfunnene i landet.

• Groth, B. (2021, 14. april ). Jødenes historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/j%C3%B8denes_historie

• Groth, B. & Mendelsohn, O (2021, 22. desember). Jødeforfølgelser i oldtid og middelalder. I Store norske leksikon. http://snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser_i_oldtid_og_middelalder

• Luther, M. (1940). Det utvalgte folk - om jødene og deres løgner. Norsk Front. https://www.nb.no/items/0e7c13d68dc7be1095cff3a92709ffe2)
  (Opprinnelig utgitt 1543)

• Simonsen, K. B. & Thorsen, D. E. (2020, 28. juni ). Nazisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/nazisme