Skip to content
Article

Stalin og stalinismen

Første verdenskrig og den russiske revolusjonen skapte store politiske omveltninger. Josef Stalin kom til makten på 1920-tallet og ledet Sovjetunionen med hard hånd og streng kontroll. I ettertid ble Stalins maktmisbruk og totalitære styring kalt stalinisme.

Bakgrunn: Stalinismen

Begrepet stalinisme ble i hovedsak brukt om Josef Stalins lederskap av Sovjetunionen, og om hans hensynsløse maktmisbruk både innad i landet og overfor de nye kommunistiske statene i Øst-Europa etter andre verdenskrig. Den sterke persondyrkelsen av Stalin ble delvis fordømt av Nikita Khrusjtsjov i 1956 og ga navn til begrepet.

Vi skal her se på Stalins vei til makten, og hvordan han ledet Sovjetunionen.

Stålmannen Stalin fester grepet

Josef Stalin (1878–1953) hadde vært en revolusjonær aktivist blant bolsjevikene fra tidlig på 1900-tallet. I 1922 ble han valgt til generalsekretær i kommunistpartiet. Denne posisjonen sikret ham viktige allianser blant lederne i ulike sovjetrepublikker, noe han utnyttet i kampen for å nå toppen av kommunistpartiet.

Etter Vladimir Lenins død i 1924 fulgte en maktkamp i partiet. Lenin hadde, sammen med Lev Trotskij (1897–1940), vært sentral under oktoberrevolusjonen i 1917 og borgerkrigen som fulgte, og fram til etableringen av Sovjetunionen i 1922.

Under maktkampen etter Lenins død ble sentrale revolusjonære fra revolusjonen og borgerkrigen utmanøvrert og fjernet fra viktige posisjoner. Lev Trotskij, som ble ansett som Lenins naturlige etterfølger, ble bekjempet med alle midler og etter hvert landsforvist i 1929. I 1940 ble Trotskij drept av Stalins agenter i Mexico.

idéer om det klasseløse samfunnet ble bare en utopi i Sovjetunionen. Under Stalins ledelse ble landet raskt et partidiktatur, der det russiske folks muligheter til demokratisk deltakelse ble satt til side. Dette fikk store konsekvenser for alle borgere av Sovjetunionen i lang tid framover.

Sosialisme i ett land

Den russiske revolusjonen og etableringen av den nye Sovjetstaten i 1922 ble møtt med stor skepsis fra USA og europeiske land. Frykten for kommunistiske revolusjoner i vest bidro til at Sovjetunionen ble isolert og måtte bygge opp landet med egne ressurser i mellomkrigstida.

Fra 1927 var i realiteten Josef Stalin enehersker i Sovjetunionen og tvang fram en storstilt plan om industrialisering av landet. Med konkrete femårsplaner i tungindustrien skulle Sovjetunionen ta igjen Vestens industrielle forsprang, koste hva det koste ville. Siden verdensrevolusjonen ikke var innenfor rekkevidde, var Stalins mål å gjøre Sovjetunionen til et industrielt utstillingsvindu og en inspirasjon for andre kommunistpartier over hele verden.

Den storstilte satsingen i tungindustrien skulle blant annet finansieres gjennom inntektene fra jordbruket. Bøndene skulle drive jordbruket i kollektiver, der store deler av inntektene tilfalt staten, under dekke av å skulle sikre byene og hæren korn. Salg av jordbruksprodukter til Vesten finansierte tungindustrien. Tvangskollektiviseringen av jordbruket brøt med Lenins løfte om "jord til bøndene". Mens Sovjetunionens ledere eksporterte jordbruksprodukter til utlandet, opplevde mange sovjetrussere matmangel og regelrette sultkatastrofer.

Den store terroren og Moskvaprosessene

All avvikende politikk og kritikk mot Stalin ble raskt definert som kontrarevolusjonært, og kritikerne ble oppfattet som fiender av staten. Sovjetunionen ble, under Stalins styre, totalitært, uten hensyn til folks personlige og juridiske rettigheter.

Utover 1930-tallet ble kampen mot "fiender av staten" intensivert. Vestens fordømmelse av kommunismen og frykten for utenlandske spioner forsterket Stalins paranoide politikk. I storstilte aksjoner ble potensielle kritikere av regimet forfulgt, fengslet eller sendt til straffekolonier og arbeidsleirer i . Gjennom 30-tallet økte antall Gulag-fanger fra i underkant av 180 000 til omtrent 450 000.

Sentrale revolusjonære kamerater ble heller ikke spart for Stalins paranoide politikk. Under den store terroren fra 1934 ble alle mulige rivaler og fraksjoner eliminert eller fjernet. Dette toppet seg med i 1936–38, der sentrale partimedlemmer offentlig innrømte angivelig kontrarevolusjonær virksomhet mot Sovjetunionen. I løpet av de tre rettssakene ble til sammen 44 personer dømt til døden. De tiltalte ble utsatt for tortur og trusler om drap på egne familiemedlemmer i forkant av rettssakene, og innrømte derfor i hovedsak ethvert forhold de ble tiltalt for.

I større skala skjedde tilsvarende terror i de ulike sovjetrepublikkene. Stalin beordret visse personer fjernet fra sine posisjoner og innsatte sine egne Stalin-lojale i deres sted. For Stalin-tro ungdommer og voksne ble det sett på som en ærefull stalinistisk dyd hvis man valgte å angi familie og slektninger. Frykten hadde nådd alle sider av det sovjetiske samfunnet ved inngangen til andre verdenskrig.

Tenk over

Hvordan tror du det var for den vanlige sovjetrusser å leve i Sovjetunionen ved utbruddet av andre verdenskrig?

Skriv ned i stikkord hvilke assosiasjoner du fikk.

Den store fedrelandskrigen

Heller ikke militære ledere i ble spart under Stalins store terror på 30-tallet. Da andre verdenskrig brøt ut, var et stort antall offiserer og generaler fjernet fra sine stillinger i de sovjetiske arméene. Dette skapte et stort militært problem da Tyskland og deres allierte innledet angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Klokelig fulgte allikevel Stalin generalenes råd om tilbaketrekning og konsolidering av de sovjetiske styrkene.

Under forsvaret av Sovjetunionen valgte Stalin å nedtone den kommunistiske retorikken og appellerte til patriotisme og fedrelandskjærlighet i kampen mot fascismen. Etter kampene ved Stalingrad (Volgograd) i 1942–43 vant til slutt de sovjetiske styrkene og startet veien mot Berlin – ikke uten betydelige offer av menneskeliv. Et estimert tall viser at Sovjetunionen mistet i overkant av 10 millioner soldater under andre verdenskrig, og i alt 24 millioner når en regner med de sivile ofrene.

Avstalinisering av Sovjetunionen?

De sovjetiske styrkene spilte den betydeligste rollen i å beseire Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Derfor kunne Stalin være med på å definere Europa ved fredsoppgjøret. Sovjetunionens ønske om en buffersone av "vennligsinnede" land i Øst-Europa vant fram etter hvert som en rekke land ble kommunistiske i løpet av siste halvdel av 1940-årene.

Persondyrkelsen av Stalin fortsatte fram til hans død i 1953. Maktkampen for å etterfølge Stalin endte til slutt med at Nikita Khrusjtsjov (1894–1971) i praksis fungerte som Sovjetunionens leder. Under partikongressen i 1956 forsøkte Khrusjtsjov i en hemmelig tale å foreta et delvis oppgjør med Stalins ugjerninger fra 1934. En del fanger ble løslatt og mange steder ble dette sett på som en oppmykning av den kommunistiske politikken i Sovjetunionen. Men omfattende reformer kom ikke på tale, og partidiktaturet besto til Sovjetunionens fall i 1991.

Har du fått med deg dette?

Kilder

Related content

Subject material
Borgerkrig og kommunisme

Sommeren 1918 brøt det ut borgerkrig i Russland mellom bolsjevikene og motstanderne av det nye regimet. I 1922 ble "unionen av sovjeter" etablert.