Hitlers vei til makten

Weimarrepublikken er et mye brukt navn på den demokratiske første fellestyske republikken, som eksisterte fra 1919 til 1933. Det tyske demokratiet hadde store problemer med å håndtere de økonomiske og politiske problemene som preget mellomkrigstida. Weimarrepublikken endte med Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933.

Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, NSDAP, som Hitler ble leder av i 1921, spilte en beskjeden rolle ved riksdagsvalgene i Tyskland på 20-tallet. Etter ølkjellerkuppet i 1923 sank oppslutningen. Konsekvensene av den økonomiske verdenskrisen utløst på Wall Street børsen i 1929 ble omfattende i det tyske politiske landskapet i første halvdel av 30-tallet.

Nazistene gjorde seg bemerket ved å kreve at Tysklands krigsskadeerstatninger skulle opphøre før folkeavstemmingen om ny avtale i 1929. Partiet brukte aktivt propaganda og moderne virkemidler for å vinne innflytelse i Tyskland. Bevegelsen trivdes godt i krisetider og nørte opp om misnøyen, om dolkestøtlegenden og om kritikken av republikkens manglende evne til å løse den økonomiske krisen.

Ved valget til Riksdagen høsten 1930 hadde allerede arbeidsløsheten nådd 15 %. Partier både på ytre høyre og ytre venstre side økte markant sin oppslutning. NSDAP fikk nå 18 % oppslutning, kommunistpartiet (KDP) 13 %. Weimarrepublikken var svært demokratisk og hadde mange partier representert i Riksdagen. Mange regjeringsskifter og politiske kriser la på 30-tallet veien åpen for radikale løsninger og ledere med mye personlig makt og høye ambisjoner.

I 1932 nådde arbeidsløsheten 30 %, og to nye valg ble avholdt. NSDAP fortsatte sin oppsiktsvekkende framgang hos velgerne med 37 % i juni og 32 % i november. Store deler av middelklassen følte posisjonen sin truet og ønsket en handlekraftig regjering som skulle løse problemene og gjenopprette Tysklands ære.

Trusselen fra kommunistene skremte den tyske middelklassen. De var redde for å miste personlig eiendom og verdier. Samtidig foregikk det regelrette gatekamper mellom uniformerte SA-grupper og revolusjonære kommunister. Blant makthaverne i store bedrifter, i hæren og i andre toppstillinger syntes det å være vilje til å sette Riksdagen til side og heller la en regjering styre med fullmakter for å ordne opp i kaoset. Hitler fikk økende sympati i konservative kretser og blant bedriftsledere, og ble frontet som deres foretrukne leder i Tyskland.

Som leder av landets største parti ble Adolf Hitler bedt av president Paul von Hindenburg om å danne en koalisjonsregjering 30. januar 1933. Herfra handlet Hitler raskt. Som rikskansler skrev han ut nyvalg i håp om å sikre flertall alene for NSDAP i Riksdagen. Fire uker senere ble riksdagsbygningen satt i brann, angivelig av en kommunist. Viktigere var det likevel hvordan brannen ble brukt politisk av Hitler og nazistpartiet. Dagen etter fikk Hitler president Hindenburg til å innføre permanent unntakstilstand for å stoppe det nazistene hevdet var starten på en kommunistisk revolusjon. Ved det siste ordinære riksdagsvalget i mars 1933 fikk NSDAP ca. 44 %, sosialdemokratene ca. 20 % og kommunistene ca. 12 % av stemmene.

Etter riksdagsvalget i 1933 forlangte Hitler at Riksdagen skulle vedta den såkalte fullmaktsloven. Loven ga den sittende regjeringen rett til å vedta lover uten samtykke fra Riksdagen. Hitler og nazipartiet kunne dermed styre uten støtte fra Riksdagen. Inntil videre opphørte Weimarrepublikken og det tyske demokratiet. Mange av landets sentrale ledere trodde at Hitler kunne kontrolleres og ville moderere sitt politiske budskap som landets leder.

Hitler grep raskt muligheten og gjennomførte sin nasjonale revolusjon. Da den aldrende president Hindenburg døde i august 1934, benyttet Hitler anledningen til å sikre seg full politisk kontroll ved å slå sammen statsminister- (rikskansler) og presidentembetet. Tysklands leder gikk fra nå under tittelen "Der Führer".

I 1934 startet nazifiseringen av stat og samfunn i Tyskland. I løpet av kort tid innførte Hitler et fascistisk diktatur. Andre partier ble forfulgt eller oppløste seg selv. De første konsentrasjonsleirene ble opprettet, der ble "fiender av staten", som kommunister og sosialdemokrater, internert. I løpet av de første årene av NSDAPs "nasjonale revolusjon" ble hele samfunnet underlagt nazistisk innflytelse og kontroll. Nye lover ble innført uten noen demokratisk prosess. Medlemmer av partiet ble innsatt i sentrale stillinger under førerens kontroll.

Innad i partiet slo Hitler også ned all potensiell opposisjon. Lederen i SA Ernst Röhm, som bidro sterkt til Hitlers vekst, ble fengslet og drept i 1934. Under den såkalte "de lange knivers natt", natta til 30. juni 1934, startet en blodig utrenskning i nazipartiet. Et hundretalls mennesker kan ha bli drept, både innenfor og utenfor partiet. Operasjonen var ledet av SS og hadde som mål å fjerne alle fraksjoner i bevegelsen og sikre Hitler all makt.

Verdensøkonomien var på vei oppover fra 1933. Dette kunne nazistene utnytte i Tyskland. Fram mot andre verdenskrig gikk arbeidsledigheten drastisk ned. Nazistene iverksatte statlige byggeprosjekter og rustet opp det tyske forsvaret.

Det brede lag av det tyske folket støttet Hitlers politikk for å gjenreise Tysklands ære. At det nye regimet klarte å avskaffe arbeidsløsheten, fikk all kritikk mot regimet til å stilne

• Tøllefsen, T. O. (2021). Weimarrepublikken. i Store norske leksikon. Hentet 16. januar 2022 fra https://snl.no/Weimarrepublikken

• Tysklands historie fra 1933 til 1945. (2021, 2. september). I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie_fra_1933_til_1945