Skip to content
Article

Sosiale forskjeller i språket

Det er ikke bare hvor du bor, som avgjør hvordan du snakker. Språket ditt kan også bli påvirket av hvilken sosial gruppe du hører til.

Språk og identitet

Språket ditt kan avsløre hvilken nasjonalitet eller etnisitet du har, hvor du bor, og hvor du har vokst opp. Orda du bruker, og måten du snakker på, kan også fortelle omverdenen hvilken sosial gruppe du tilhører eller ønsker å identifisere deg med. Vi kan nesten si at språk er identitet.

Sosiolingvistikk

Identitet og språk er sosiolingvistene opptatt av. Sosiolingvistikk er et fagfelt der en studerer de sosiale sidene ved språket, som for eksempel forholdet mellom språkbruk og ytre sosiale faktorer – for eksempel sosial status, utdanning, yrke, kjønn og alder.

En av de tidligste sosiolingvistiske studiene ble gjort i 1966 i New York av forskeren William Labov. Han kom blant annet fram til at r-uttalen i ord som car og beard, a-uttalen i ord som bad og dance og uttalen av "th" i ord som thing og then hadde sammenheng med språkbrukernes sosiale status.

Tenk over:

Vet du om det er sosiale forskjeller i talespråket på hjemstedet ditt?

Sosiolekt

Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er.

Ordtak (ukjent opphav)

En språkvariant som tilhører og karakteriserer ei bestemt sosial gruppe, kaller vi sosiolekt. Noen sosiale forhold som kan vise seg i talespråket, er sosial status, miljøet du tilhører, utdanningsnivå, alder og kjønn. På tettsteder og i byer har for eksempel former som ligger nær skriftspråket, gjerne høyere status enn lokale dialektformer. Videre er ord og uttrykk fra ikke-vestlige språk vanligere i noen ungdomsmiljøer enn andre, mens slanguttrykk og banning gjerne er mer utbredt blant ungdom enn blant voksne.

I motsetning til en geolekt, som er språklig variasjon mellom geografiske områder, er sosiolekten altså språklig variasjon innafor eller på tvers av et geografisk avgrensa område.

Hvorfor og hvordan oppstår sosiolekter?

Sosiolekter oppstår fordi "medlemmene" av ei sosial gruppe har felles interesser. Siden de som regel beveger seg i de samme miljøene, har de hyppigere sosial kontakt med hverandre enn med medlemmer av andre sosiale grupper.

Ofte er det også slik at ei sosial gruppe ønsker å markere den sosiale avstanden mellom seg og andre. Avstanden markerer de kanskje med klær, matvaner, reisevaner og eiendeler – og ikke minst med språket. Enkelt sagt blir vi påvirka av dem vi er mest sammen med, eller dem vi ser opp til.

Sosiolekt og sosial status

Den vanligste og kanskje tydeligste årsaken til sosial språkvariasjon er knytta til sosial status, særlig forhold. Talespråk som ligger nærmere skriftspråket eller hovedstadspråket, blir som regel forbundet med sosioøkonomisk status og makt. Lokale dialekter og lokale språktrekk blir på sin side forbundet med lav status. Slik sosial språkvariasjon finner vi særlig der befolkninga er størst og de sosiale forskjellene er mest framtredende, nemlig i byene. På mindre steder er forskjellene ofte mindre, og "alle kjenner alle" i større grad.

Sosiolekt i Oslo

Det er ikke overraskende at vi finner de største sosiale språkforskjellene i hovedstaden. I Oslo har det tradisjonelt gått et skille mellom vestkantmål og østkantmål. Under industrialiseringa midt på 1800-tallet slo overklassen seg ned vest i byen, mens arbeiderklassen slo seg ned i øst.

Vestkantmålet har tradisjonelt felleskjønn (solen, boken), et-ending i preteritum (syklet, ønsket), ikke tjukk L (flink, skole) og ikke trykk på første leddet i ord som banan, avis og musikk. Østkantmålet har tradisjonelt hunkjønn (sola, boka), a-ending i preteritum (sykla, ønska), tjukk L (fLink, skoLe) og trykk på første leddet i ord som banan ("bannan"), avis ("avvis") og musikk ("mussikk").

De to Oslo-sosiolektene har begynt å nærme seg hverandre. For eksempel er ikke førsteleddstrykk så vanlig på østkanten lenger, og a-ending er blitt vanligere på vestkanten. Selv om både de sosiale og språklige forskjellene er mindre i dag, er det fremdeles et sosialt og språklig øst-vest-skille i Oslo. Det er blant annet vanligere med en-endinger på vestkanten enn østkanten. Samtidig står tjukk L mye sterkere på østkanten.

Du kan lese mer om talespråket i Oslo i artikkelen "Språkforening av øst og vest" i "Språknytt 1/2015" fra Språkrådet hos Nasjonalbiblioteket (s. 30-31).

Øst møter vest

I klippet nedenfor fra NRK-programmet Med Monsen på villspor har Lars Monsen fått med seg programleder og skuespiller Jon Almaas. Lars Monsen er fra Skullerud på Oslos østkant. Jon Almås er fra vestkanten – riktignok ikke i Oslo, men Bærum, som er Oslos nabokommune i vest.

Hvor mange konkrete forskjeller kan du høre mellom talespråka deres?

Multietnolekt: en sosiolekt?

Den norske , også kjent som "kebabnorsk", er en urban norsk talemålsvariant. Denne er kjennetegnet av en stakkato uttale, en annen ordrekkefølge enn standard norsk og en utbredt bruk av lånord fra blant annet asiatiske og afrikanske språk. Siden språkvarianten ikke er knytta til et bestemt geografisk område eller en spesifikk etnisitet, men uttrykker tilhørighet til et bestemt sosialt miljø, kan vi definere den som en .

Tenk over:

I 1878 vedtok Stortinget at undervisning så langt det var mulig, skulle foregå på elevenes talemål, og at elevene fritt skulle få bruk sitt eget talespråk i undervisninga. Lovvedtaket gjelder fremdeles.

Syns du dette burde det gjelde alle former for sosiolekter også?

Et historisk blikk på sosiolekter i Norge

Skriftspråk og byutvikling i middelalderen

Da det etter hvert etablerte seg et skriftspråk i Norge, fra ca. år 1100 og utover, antar forskerne at det oppsto et talespråklig skille mellom dem som beherska det skriftnære, "korrekte" språket, og dem som ikke gjorde det. Og etter hvert som økonomien blomstra og byene ble større, økte avstanden mellom ulike sosiale grupper. Dermed lå forholdene til rette for sosiale språkforskjeller.

Dansketida og "den dannede dagligtale"

De norske dialektene, altså geolektene, holdt seg stort sett upåvirka under unionen med Danmark (1536–1814), men i de øvre samfunnsklassene vokste det etter hvert fram et lesespråk. Nordmennene leste dansk etter skriften, med norske lyder og tonefall. Denne dansk-norske leseuttalen fikk utover på 1700-tallet innvirkning på dagligtalen hos "de dannede" i byene. På den måten oppstod det en seinere kalte "den dannede dagligtale". Denne talespråkvarianten var stort sett lik blant de øvre sosiale lagene i alle større byer i Norge, og talespråkvarianter som "finbergensk", "fintrøndersk" og vestkantmålet i Oslo har røtter tilbake til denne "dannede dagligtalen".

Store forskjeller og ny sosial samfunnsgruppe

Fram til langt inn på 1900-tallet var det et skarpt språklig skille mellom såkalt danna, skriftspråknær dagligtale på den ene siden og lokale dialekter på den andre. Men i kjølvannet av den industrielle revolusjonen oppsto en ny sosial samfunnsklasse, nemlig arbeiderklassen. Dermed oppsto også nye sosiolekter i byene: arbeiderspråket. Arbeiderspråket var en blanding av språktrekk fra det folkelige bymålet og språktrekk fra dialektene i bygdene rundt byene, der arbeiderne gjerne kom flyttende fra.

Sosial utjamning og framgang for dialektene

I siste halvdel av 1900-tallet økte velstanden, og stadig flere fikk høyere utdanning. Likestillinga ble stadig styrka, og forskjellene mellom folk ble mindre. Dermed ble også de sosiale språkforskjellene etter hvert mindre. I tillegg fikk vi ei såkalt dialektbølge på 1970-tallet: Det ble mer aksept for å bruke dialekt i det offentlige rom, for eksempel på tv og i radio. Selv om dialektbølga gikk noe tilbake på 1980-tallet, har dialektenes status økt jevnt fra 1970-tallet til i dag.

Sosiolekt og alder

Vi mennesker går gjennom ulike stadier i språkutviklinga fra barn til voksen. Det tar noen år før vi lærer å bøye verbet "å gi" eller uttale "r", og vokabularet blir hele tida større og mer nyansert. Dette er en del av den naturlige språkutviklinga vår og har ingenting med sosiolekter å gjøre. Når det derimot er noe ved språket som uttrykker en spesiell tilhørighet til ei aldersgruppe, kan vi kalle det sosiolekt. Det er først og fremst ungdomsspråket som kan kalles alderssosiolekt.

Ungdomsspråk

Ungdom har alltid villet markere seg som ei gruppe og distansere seg fra de voksne. Ved å bruke et språk de voksne ikke forstår, eller som voksne ikke aksepterer, tydeliggjør ungdommen både det sosiale fellesskapet seg imellom og avstanden til voksenverdenen. Det handler for det meste om slanguttrykk, men det kan også være snakk om særegen uttale, bøying og ordstilling, ja, til og med tonefall.

Sett fra et voksenperspektiv kan det virke som om ungdom ikke snakker "korrekt", men en kan også si at ungdom er lekne og kreative med språket. De henter i stor grad språklig inspirasjon fra media og populærkulturen, og de bruker eksisterende ord og gir dem en egen vri eller ny betydning. Noen slike språkinnovasjoner "overlever" og sprer seg til resten av befolkninga, noe som skjedde med ord som "kul", "kødde" og "fett" – men da finner ungdommen gjerne på noe nytt de heller vil bruke.

Tenk over:

  • Hva skiller språket ditt fra språket til foreldregenerasjonen?

  • Hvordan trur du at dette vil endre seg etter hvert som du blir eldre?

  • Se hele eller deler av klippet nedenfor fra NRK-serien Skam. Noter hvilke ord og uttrykk du syns det ville vært rart om foreldregenerasjonen brukte.

Sosiolekt og kjønn

Mennesker av ulike kjønn møter ofte ulike forventninger og sosiale normer. Dette kan være med å skape språklige forskjeller mellom kjønnene.

Tidligere forskning på kjønn og språk har tatt for seg og funnet språklige forskjeller mellom menn og kvinner. Blant annet har resultatene vist at kvinner bruker flest standardformer, altså skriftspråknære former, mens menn bruker flest tradisjonelle dialektformer. Undersøkelser har også påvist at kvinner banner mindre og annerledes enn menn, at kvinner bruker færre slanguttrykk og lånord enn menn, og at kvinner bruker flere fyllord ord enn menn, såkalte diskursmarkører som liksom, jo, vel, nok, altså og på en måte.

Nyere forskning i Norge eller land vi kan sammenlikne oss med, antyder en språklig utjamning og viser ikke like entydige forskjeller mellom kjønnene.

Tenk over:

Opplever du at det er kjønnsforskjeller i hvordan vi bruker språket?

Sosial flerspråklighet

Språktilpasning

De fleste av oss har et språklig register som gjør at vi varierer språket vårt fra situasjon til situasjon. Dette kaller vi språktilpasning. Du har kanskje selv opplevd å bruke ett språk sammen med noen venner, et annet språk med andre venner og et tredje språk med foreldre og lærere?

Kodeveksling

Noen ganger varierer vi til og med språket i en og samme samtale, også innafor ei setning. Det kaller vi . Du bruker kanskje et slanguttrykk som viser at du er "på nett med" den du snakker med, eller du understreker noe ved å bruke et engelsk uttrykk, for eksempel "what's going on, lissom!"

Gjennom å variere språket etter situasjon og mottaker kan vi både uttrykke sosial tilhørighet og sosial avstand, alt etter hva vi mener er hensiktsmessig. I noen situasjoner eller miljøer er selve evnen til å tilpasse språket til ulike situasjoner et tegn på sosial status.

Tenk over:

Er du sosialt flerspråklig? Prøv å komme på noen konkrete eksempler. Sammenlikn med andre i klassen.

Sosiolekter i endring

Det tradisjonelle finspråket forsvinner, i dag blir det rett og slett altfor "fint".

Arne Torp (Mitchell, 2013)

De sosiale forskjellene i språket er generelt mindre enn før. Det gjelder særlig språkforskjeller som har med sosioøkonomisk status å gjøre, men også språkforskjeller mellom kjønnene.

Sosial utjamning

I dag er det er mindre forskjell mellom østkant- og vestkantspråket i Oslo, og dét er tilfellet også mellom tradisjonelt høy- og lavstatusspråk ellers i landet. Forskjellene mellom by og bygd er heller ikke like store som før.

Årsakene til dette er sammensatte. For det første er forskjellene mellom fattig og rik ikke like store som tidligere, og den sosiale mobiliteten er større enn før – det er altså lettere å klatre på den sosiale rangstigen i samfunnet enn tidligere. Andre medvirkende årsaker er at det er lettere å reise og flytte, og at vi har et større kulturelt mangfold, økt utdanningsnivå i befolkninga og økt velstand. Dessuten har mediene og populærkulturen fått veldig stor påvirkningskraft, og den digitale utviklinga har endra måten vi kommuniserer på.

Utjamning av kjønnsforskjeller

Det er også blitt mindre forskjeller mellom såkalt mannsspråk og kvinnespråk, noe som henger sammen med økt likestilling mellom kjønna. Det er ikke de samme forventningene til manns- og kvinnerolla i dag som for en generasjon siden. Dessuten er selve kjønnsbegrepet i endring. Dette påvirker ikke minst hvilke ord vi bruker. For eksempel har vi fått nye, kjønnsnøytrale ord for en del stillinger – "fylkesmann" er blitt til "statsforvalter", og "helsesøster" heter nå "helsesykepleier" – og vi har fått det kjønnsnøytrale pronomenet "hen".

Nye statusidealer

Sosial status knytta til utdanning og økonomi virker mindre viktig i dag. De nye idealene er det uformelle og det urbane. Det individuelle og det å ta sine egne valg er også i større grad et ideal som påvirker de sosiale sidene ved språket.

Raskere endringer

Medie- og kommunikasjonsteknologien, samt globaliseringa av samfunnet, bidrar til stadig vekslende trender og kulturuttrykk. Det fører til at språket endrer seg i et høyere tempo enn tidligere. Nye ord, nye slanguttrykk og nye lånord kommer og går. Det er særlig ungdommen som driver fram disse endringene, og det er ikke like enkelt for alle å henge med på utviklinga.

… men større forskjell mellom ungdomsspråk og voksenspråk?

Endringer i arbeidslivet, økt likestilling og lengre skolegang og utdanning har ført til at ungdom går mye seinere over i arbeidslivet og voksensamfunnet enn før. En konsekvens av dette er at barn og unge i større grad enn tidligere danner egne grupper, med egne sosiale og språklige normer. Barn lærer i stor grad språket av eldre barn.

I det moderne norske samfunnet er det også et voksende ideal at enkeltindividet må få gjøre som det vil, noe som gjør at variasjon og språklige nyvinninger kanskje ikke blir korrigert på samme måte som tidligere. For eksempel ble sammenfallet av kj- og sj-lyden regnet som barnespråk i mange generasjoner, før det på slutten av 1970-tallet begynte å bli med opp i voksenlivet. I dag er vi vitne til en endring i l-uttalen blant unge på Østlandet, en endring som ser ut til å bli med inn i voksenspråket.

Kilder

Heide, E. (2018, 19. februar). Forskeren forteller: 2000 års språkendring utløyst av pest og velstand. Forskning.no. Henta i februar 2022 fra https://forskning.no/forskeren-forteller-historie-kulturhistorie/forskeren-forteller-2000-ars-sprakendring-utloyst-av-pest-og-velstand/287947

Kornberg, K. (2011, 20. oktober). Guttene CHILLERN. Jentene får LÆTTIS. Aftenposten.no. Henta i november 2021 fra https://www.aftenposten.no/oslo/i/kw9yk/guttene-chillern-jentene-faar-laettis

Kotsinas, U.-B., Stenström, A-B. & Drange, E.-M. (2000). Ungdom, språk og identitet. Rapport fra et nettverksmøte. Nordisk Ministerråd.

Mitchell, U. V. & Stavanger Aftenblad (2013, 20. juli). De "pene" dialektene er i ferd med å dø ut. Aftenposten. Henta i mars 2022 fra https://www.aftenposten.no/kultur/i/ddygq/de-pene-dialektene-er-i-ferd-med-aa-doe-ut

Opsahl, T. & Allkunne (2021, 25. august). Sosiolekt. Store norske leksikon. Henta i november 2021 fra https://snl.no/sosiolekt

Rusdal, E. H. & Vårt Land (2016). Slik endres oslospråket. Dagsavisen. Henta i mai 2022 fra https://www.dagsavisen.no/oslo/nyheter/2016/05/04/slik-endres-oslospraket/

Skjekkeland, M. (2010). Dialektlandet. Portal Forlag.

Theil, R., Simonsen, H. G. & Sveen, A. (2000). Innføring i lingvistikk. Universitetsforlaget.

Torp, A. & Vikør, L. (2014). Hovuddrag i norsk språkhistorie (4. utg.). Gyldendal akademisk.