Skip to content
Article

Språk, kultur og identitet

Språket vårt er både forma av og en del av kulturen vår. Og dialekten din og orda du velger, henger sammen med hvem du er – og vil være. Du har kanskje hørt dette før, men hva betyr det egentlig?
Video: Filmkonsulentene / CC BY-NC-SA 4.0

Særlig gjennom mine barn blir jeg påminnet om gaven hjertespråket er. Det gir dem tilgang på visdommen og hemmelighetene som ligger gjemt i ordene. Språket er identitet, kultur og fellesskap.

Vibeke Larsen, sametingspresident 2016–2017 (Måsø og Verstad, 2017)

Språk og kultur

Språket du snakker og leser, har utvikla seg gjennom tusenvis av år og er påvirka av historie, geografi, religion og kultur. De norske dialektene sier noe om tradisjoner, bosetting og kommunikasjonsveier. Lånorda i norsk er levninger etter kulturmøter og kontakt med andre språk, og Norges situasjon med to skriftspråk sier mye om norske idéer og verdier både før og nå. Kulturen vår skapes og formes kontinuerlig av det vi sier, og det vi skriver. Språket bruker vi i alt fra samtaler, meldinger og avisartikler til musikk, litteratur, film og kunst. Dermed er ikke språket bare påvirka av kulturen, språket er kultur.

Språket tilhører alle

Den norske språkloven som trådte i kraft i 2021, legger særlig vekt på å bevare norsk som samfunnsbærende nasjonalspråk, og at et felles språk er viktig for demokratiet ved at alle skal kunne delta i samfunnet og ha tilgang til samfunnets goder. Samtidig skal vi verne om det språklige mangfoldet med ulike språk og dialekter, og vi skal jobbe for høy toleranse for språklige forskjeller.

Tenk over:

Når du tenker, hvilket språk tenker du med? Og med hvilken dialekt?

Språk og identitet

Er du nordmann, senegaleser eller norsk-senegaleser? Er du vestlending eller trønder? Og er du fra bygda eller byen? Tilhører du en sosial lavstatusgruppe eller høystatusgruppe? Snakker du den lokale dialekten, eller har du lagt den fra deg til fordel for noe annet? Eller kanskje du er en ?

Språket er en identitetsmarkør

Vi sier at språket er en identitetsmarkør. Det betyr at språket vi snakker, og måten vi bruker det på, kan avsløre hvem vi er, hvem vi ønsker å være, hvilken kultur vi er en del av, og hvilke sosiale grupper vi hører til eller identifiserer oss med.

Språket er knytta både til personlig og sosial identitet. Personlig identitet er det som gjør deg unik og skiller deg fra andre mennesker. Sosial identitet er den identiteten du deler med flere andre mennesker i fellesskap, som for eksempel en sosial gruppe, en kultur, en by eller sted, en etnisitet eller en nasjon.

I klippet under møter vi oslogutten Lars Monsen, som nærmest har vokst opp i naturen, og bærumsgutten Jon Almaas, som er et skikkelig bymenneske. Kan du høre det i måten de snakker på?

Førstespråket

Du ble født med evnen til å lære språk, men språket måtte du lære. Det første språket du lærer, kaller vi ofte for morsmålet. Språket og dialekten vi vokser opp med, sitter dypt i oss, og det blir ofte omtalt som "hjertespråket". Det er gjennom dette språket vi har utvikla evnen til å tenke, føle, reflektere, vurdere, forstå og kommunisere – å bli mennesker, rett og slett. Akkurat som barndommen og oppveksten blir med oss for alltid og former identiteten vår, er dialekten vi vokste opp med, gjerne ekstra viktig. Har du kalt deg selv "je" hele livet, kan det føles fremmed å si "eg", "i" eller "æ".

Identiteten er ikke statisk

Selv om språket og dialekten du vokste opp med, gjerne har stor innflytelse for hvordan du snakker senere i livet, kan språket endre seg i takt med at du endrer deg. Nye mennesker og miljøer du kommer i kontakt med når du utdanner deg, får deg jobb og nye interesser og kanskje flytter fra stedet du vokste opp, vil mest sannsynlig påvirke språket ditt. Det gjelder både dialekt, ordforråd og stilnivå. Det er for eksempel vanlig at ungdommer bruker slang som markerer avstand til generasjonene over seg. Samtidig klarer de fleste å tilpasse språket til ulike situasjoner og til ulike roller de har. Du snakker sannsynligvis annerledes med bestemor enn med bestevennen, og ganske ulikt til sjefen din enn til kjæresten din.

Språklige tilpasningsstrategier

Konvergens

Når vi snakker med noen som har et annet språk eller en annen dialekt, tilpasser vi ofte språket ved å snakke likere den vi snakker med. På fagspråket heter dette "å konvergere", som betyr "å nærme seg hverandre". Dette skjer ofte helt ubevisst, og hensikten kan være å kommunisere bedre og å signalisere at vi er positivt innstilt til den vi snakker med.

En annen grunn til å konvergere henger sammen med språket som identitetsmarkør. Vi nærmer oss språket til den vi snakker med, fordi vi identifiserer oss med personen eller det fellesskapet eller kulturen personen tilhører. For eksempel er det mange som flytter fra bygda inn til byen, som legger fra seg dialekttrekk til fordel for trekk fra dialekten i byen de flytter til. Når de kommer hjem på juleferie og møter familie, venner og barndommens miljø, kommer morsmålsdialekten snikende tilbake.

Divergens

En annen strategi vi bruker for å uttrykke identitet og vise tilhørighet, er å gjøre det motsatte, nemlig å holde på de språklige forskjellene mellom oss selv og den vi snakker med – eller til og med gjøre forskjellene enda større. Hensikten er å vise avstand, at du ikke identifiserer deg med den du snakker med, eller den gruppa eller kulturen hen hører til i. Det er for eksempel mange som flytter til byen og holder hardt på dialekten sin. Kanskje er hjemstedsidentiteten deres sterk, og kanskje de ser for seg å flytte hjem igjen innen kort tid. Andre legger kanskje fra seg dialekten sin allerede før de flytter ut, som et tegn på at de identifiserer seg med noe annet enn hjemstedet sitt.

Men språket mitt får du aldri

I klippet under (fra 16:22 til 20:49) møter vi Roger fra Bergen. Han føler seg som en vaskeekte bergenser, men det er bare ett lite "problem" – han snakker østlandsk.

Etter filmklippet:

Kan du bruke noe av det du har lest til nå, til å forklare Rogers situasjon?

Identitet og prestisje

Det er vanlig at de som ønsker å oppnå høyere status i samfunnet, kulturen eller gruppa, legger seg nærmere det språket som vil hjelpe dem å nå det målet. Slike språk kaller vi prestisjespråk. Ofte er det standardtalespråket, skriftspråkuttalen eller hovedstadsspråket i landet som har prestisje, mens lokale dialekter og visse sosiolekter blir sett som lavstatusspråk. Mange standardiserer språket sitt i formelle situasjoner, og unge tilpasser gjerne språket når de snakker med besteforeldrene sine. Det er imidlertid stor toleranse for å bruke geolekt i alle situasjoner i Norge, selv om noen geolekter opplever å ha høyere status enn andre.

Identitet og solidaritet

Men det er ikke sånn at alle søker status og prestisje. Bruk av lokale dialektformer og lavstatusformer kan også være et uttrykk for solidaritet. Det kan vise at du identifiserer deg med og føler samhold med et geografisk område eller en sosial gruppe. Kanskje du beholder dialekten din selv om du flytter til byen eller et annet dialektområde.

Særlig ungdom bruker ofte et språk som ikke regnes som prestisjespråk i samfunnet ellers, og de blir ofte sterkere påvirka av det folkelige byspråket med lavere status enn det tradisjonelle skriftspråknære prestisjespråket. Ungdom vil også ofte divergere i møte med voksne for å markere avstand til foreldregenerasjonen.

Når identiteten er trua

Når andre kjennetegn på at vi hører til en bestemt kultur, blir borte, blir språket gjerne enda viktigere som identitetsmarkør. Mange samer, kvener, rom og romani er opptatt av å bruke og bevare språket, og disse minoritetsspråka er ekstra beskytta gjennom norsk lov. Behovet for språklig identitet finner vi også i andre minoritetsgrupper. Mange foreldre med innvandrerbakgrunn syns det er viktig at barna deres lærer sitt eller besteforeldrenes språk i tillegg til norsk for å bevare den delen av identiteten deres.

Det er en viktig samfunnsoppgave å verne om minoriteters mulighet til å finne og uttrykke sin kultur og identitet gjennom språket, men samtidig sørge for at alle også finner en felles norsk identitet i det norske språket.

Under møter du Biru Baby. Da hun fant ut at hun var samisk, føltes det naturlig å lære seg det samiske språket.

Tenk over:

Vet du om andre små eller store grupper i samfunnet hvor språket og måten de snakker på, virker å bety ekstra mye for identiteten deres?

Hva skjer med norsk språk, kultur og identitet i framtida?

Vi har sett at vi uttrykker og utvikler både den personlige og kulturelle identiteten vår gjennom språket. Nå lever vi i en tid med store språklige og kulturelle endringer. Hva er det som skjer, hvorfor skjer det, og hvilke konsekvenser har det for språket vårt, kulturen vår og identiteten vår?

Det er vanskelig å svare sikkert på dette store spørsmålet om framtida. Det eneste vi kan fastslå, er at språket vi bruker, speiler hva vi tenker og er opptatt av, både som enkeltindivider og som samfunn, og at språket helt sikkert vil endre seg.

Kilder

Bull, T. (2020). Språk og identitet. Henta fra: https://spraakspalten.salaby.no/2020/03/25/sprak-og-identitet/ (mai, 2022)

Måsø, N. H. og Verstad, A. B. (2017). For første gang i historien blir nyttårstalen ikke holdt på samisk. Henta fra: https://www.nrk.no/sapmi/for-forste-gang-i-historien-blir-nyttarstalen-ikke-holdt-pa-samisk-1.13290446 (mai, 2022)

Torp, A. og Vikør, L. (2014). Hovuddrag i norsk språkhistorie. Gyldendal akademisk. Oslo.