1945–1960: Statlige ansvar, nye regissører og sjangre
Veteranen Tancred Ibsen regisserte hele åtte spillefilmer. Vildanden (1963), etter hans farfar Henrik Ibsens skuespill, ble hans siste. Det meste av filmproduksjonen etter 1945 ble imidlertid skapt av en ny generasjon engasjerte, men til dels uerfarne filmfolk. Edith Carlmar, Nils R. Müller og Arne Skouen ble de ledende regissørene, etterfulgt av Titus Vibe Müller og Kåre Bergstrøm. Nils Reinhardt Christensen og Øyvind Vennerød kom etter hvert til.
Litterær film, okkupasjonsdrama og underholdningsfilm ble de ledende sjangrene, godt forankret i en ny statlig filmstøtte. Både Carlmar, Skouen og Müller skiftet mellom sjangrene og forsynte seg friskt av samtidens litteratur. Carlmar laget flere vellykkede sosiale komedier sammen med sin mann, produsenten Otto Carlmar, etter deres fascinerende debut Døden er et kjærtegn i 1949.
Skouens okkupasjonsdrama Ni liv (1957) og Kalde spor (1962) tilhører norsk filmhistories kanskje sterkeste og mest kjente filmer. Müllers friske og underholdende filmkvartett Vi gifter oss (1951), Vi vil skilles (1952), Kvinnens plass (1956) og Ektemann alene (1956) ble de mest populære filmene i dette tiåret.
Skuespillerne Inger Marie Andersen og Henki Kolstad bidro til disse filmenes popularitet og la grunnlaget for etterkrigstidens nye stjernegalleri. En særmerket og interessant film fra midten av femtiårene er De dødes tjern (1958) i regi av Kåre Bergstrøm, basert på Bernhard Borges (André Bjerkes) roman. Denne har fått sin renessanse ved ulike utenlandske cinematek og ved fantasy- og heavy metal-festivaler i Norge og i utlandet de siste årene.
Stortinget hadde allerede i 1946 akseptert at norsk filmproduksjon var et offentlig kulturpolitisk anliggende, og at den derfor hadde behov for og krav på offentlig støtte. Selv om kommunene fortsatt hadde stor innflytelse, ble Kirke- og undervisningsdepartementet og Stortinget nå viktige arenaer for utformingen av filmpolitikken. Man kan med en viss rett si at den økonomiske satsingen var lagt til rette av okkupasjonstidens statlige filmdirektorat.
Gjennom en sterk luksusbeskatning av kinofilmen, med en avgift på hele 40 %, hadde man bygget opp et fond som ved krigens slutt var på over 10 millioner kroner. Dette ble grunnlaget for den første statlige filmstøtteordningen i 1950. Den var basert på etterhåndsstøtte som skulle bevilges ut ifra en vurdering av den ferdige film. Ordningen ble fort kritisert og vanskelig å håndtere. Etter fem år ble den erstattet med en ny ordning. Denne ordningen baserte seg på forhåndsgodkjenning av investert kapital i forbindelse med manuskript og produksjonsplan innenfor vedtatte rammer. Støtten ble deretter utbetalt som en bonus på 35 % av billettinntektene fra norske kinoer.
Det ble etablert flere statlige filminstitusjoner på denne tiden, som skulle bringe norsk og utenlandsk film ut til folket og ta vare på filmarven. Norge fikk i løpet av kort tid en statlig filmsentral, et ambulerende kinoselskap (Norsk Bygdekino) og et filminstitutt/arkiv.