Skip to content
Article

Scientific Management

Teorien om scientific management ble utviklet av Fredrick Taylor på begynnelsen av 1900-tallet. I ettertid har den både blitt kritisert og stilt spørsmål ved, men elementer av denne teorien lever kanskje i beste velgående mer enn 100 år etterpå?

Bakgrunn og prinsipper

Den amerikanske ingeniøren Fredric W Taylor ga i 1913 ut boka "The principles of Scientific Management". Hans hovedidé var at størst effektivitet ble oppnådd når arbeidsoppgavene ble delt opp og forenklet. Tilretteleggingen av arbeidet ble konsentrert omkring arbeidsoppgavene. Hver ansatt skulle utføre en liten og godt spesifisert deloppgave, og deloppgavene skulle være så enkle og standardiserte som mulig. Dette skulle gi flere fordeler:

  • Når produksjonsarbeiderne gjentar enkle operasjoner, blir opplæringskostnadene redusert. De ansatte blir flinkere og kan arbeide fortere. Motivasjonen til effektiv arbeidsinnsats skal komme gjennom lønnssystemet.
  • Hvem som helst kan lære oppgavene når de blir tilstrekkelig oppdelt og forenklet, og bedriftene blir dermed ikke avhengige av faglært arbeidskraft.
  • Planlegging, styring og kontroll kan gjøres mer effektivt når en har klare produksjonsnormer å basere seg på.

Ideene hans fikk stor gjennomslagskraft innenfor deler av industrien. Tidsstudier ble tatt i bruk for å måle effektiv tidsbruk under produksjonen. Spesialisering og standardisering av arbeidsoperasjonene ble resultatet, og det ble også arbeidet med å effektivisere arbeidsstillingene.

Denne retningen kalles også taylorisme.

Kritikk av scientific management/taylorisme

Taylor brukte systematiske undersøkelser for å avdekke den mest mulig effektive måten å produsere, organisere og lede arbeidet på. Men andre forskere har ment at metoden mangler teori, og heller ikke er basert på testing av hypoteser, og at den derfor ikke kan kalles vitenskapelig.

Satt på spissen innebar denne måten å organisere arbeidet på at lederne og ekspertene skulle tenke, mens de ansatte bare skulle utføre enkle arbeidsoperasjoner etter detaljert instruks. Prinsippet var en person er lik en jobb. Både menneskene og jobbene skulle være lette å skifte ut.
Selv om dette kan føre til mer effektivitet, kan det også føre til slitasjeskader når en person må gjenta samme operasjon hele tiden. Videre har det vist seg at økt fravær, mistrivsel og redusert produktivitet kan bli resultatet dersom produksjonen blir organisert for stramt etter Taylors linjer.

Videre har denne retningen blitt kritisert for å betrakte menneskene som maskiner. Mennesket kan ikke og bør ikke detaljstyres under produksjonsprosessen. Når jobbene blir standardiserte og forenklet for mye, vil arbeidet oppleves som kjedelig, monotont og lite utviklende.

Taylorisme i dag?

Selv om denne retninga har møtt mye kritikk, ser vi nok rester av den i nåtidas arbeidsliv. Å effektivisere arbeidsoppgaver og prosesser har flere organisasjoner som mål, og arbeidsoppgaver er ofte spesialiserte, avhengig av hva som som produseres.

Arbeidslivet blir også mer og mer automatisert, hvor arbeidsoppgaver blir standardiserte, og tildels utført av maskiner. Vi kan trekke paralleller til Taylors prinsipper også her. Gjennom automatisering, digitalisering og "robotisering" er tanken ofte at arbeidet blir utført mer effektivt, standardisert og spesialisert.

Innenfor helse og omsorg har det for eksempel blitt vist til at Taylors prinsipper lever i beste velgående – i form av "stoppeklokka rår". Det vil si at ulike oppgaver skal gjennomføres i løpet av en gitt tidsramme. Dette skal igjen gjøre det billigere og mer effektivt, men dette har blitt kritisert av både arbeidstakere og de som mottar helsetjenester: Å yte omsorg, pleie og behandling av mennesker kan ikke måles etter antall minutter pr oppgave.

Taylor mente også at arbeiderne måtte kontrolleres, for det lå blant annet i menneskets natur å sluntre unna. Dette vil nok mange være både uenig og enig i!

Hva mener du? Trenger arbeiderne noen form for kontroll i dagens samfunn?