Blodets sammensetning og funksjon
Blodet virker ensartet når det drypper fra et sår. Undersøker vi det nærmere, ser vi at det består av tre ulike typer celler: røde blodceller, hvite blodceller og blodplater. Cellene flyter rundt i en væske som kalles blodplasma.
Røde blodceller
De røde blodcellene utgjør nesten halvparten av blodvolumet og transporterer oksygen fra lungene til cellene. Inne i de røde blodcellene er det hemoglobinmolekyler. Hvert hemoglobinmolekyl har fire jernatomer, og hvert jernatom binder ett oksygenmolekyl. Det er hemoglobinet som gir blodet den røde fargen.
Hvite blodceller
De hvite blodcellene er en viktig del av kroppens immunforsvar. Det finnes flere typer hvite blodceller. Alle har til oppgave å bekjempe bakterier, virus, sopp eller parasitter som har kommet inn i kroppen.
Blodplater
Blodplatene bidrar til å stanse blødninger. De fester seg til den skadede blodåreveggen og danner forbindelser som gjør at flere blodplater klistrer seg sammen til en plugg. I tillegg dannes det et nettverk av proteintråder som gjør at blodcellene klumper seg sammen (koagulerer). Koaguleringen av blodcellene forsterker pluggen.
Blodplasma
Blodplasma er den delen av blodet som ikke er celler. Blodplasma består av vann og oppløste stoffer, blant annet næringsstoffer, avfallsstoffer, ioner og hormoner. I tillegg inneholder plasmaet et spesielt protein (fibrinogen) som virker sammen med blodplatene og stopper blødninger.
Selv om kapillarene er små, kan de ikke utveksle stoffer direkte med hver enkelt celle. Den siste etappen skjer gjennom vevsvæsken, som er den klare, vandige løsningen som omgir alle cellene i kroppen.
Vevsvæske omgir cellene
Vevsvæske dannes av blodplasma og inneholder de stoffene som lett kan passere fra plasmaet gjennom kapillaråreveggen: vann, gasser og små oppløste stoffer som glukose og ioner. Blodplasma og vevsvæske har derfor relativt lik sammensetning. Den viktigste forskjellen er at proteininnholdet er mye lavere i vevsvæsken. Det skyldes at de fleste plasmaproteinene er for store til å passere gjennom åreveggen.
Ute i vevene transporteres det vann mellom kapillarene og vevet. Retningen på transporten bestemmes av balansen mellom to motvirkende krefter:
Blodtrykket er høyere enn væsketrykket til vevsvæsken. Denne forskjellen gjør at vann presses ut av kapillarene.
Blodplasmaet har større konsentrasjon av proteiner enn vevsvæsken. Denne forskjellen gjør at vann transporteres inn i kapillarene ved osmose.
Ved starten av kapillarene presser blodtrykket mer vann ut av kapillarene enn det som transporteres inn ved osmose. I den andre enden av kapillarene er blodtrykket litt lavere (fordi væske har forlatt kapillarene). Dette gjør at mer vann transporteres inn i kapillarene ved osmose enn det som forlater kapillarene på grunn av trykkforskjeller.
Lymfe dannes av vevsvæske
Ikke all væske som presses ut av kapillarene, transporteres direkte tilbake til blodstrømmen. Hos en voksen, frisk person presses 20 liter væske ut av kapillarene hver dag. Bare 17 liter transporteres direkte tilbake til sirkulasjonssystemet. Resten føres tilbake til blodet via lymfesystemet. Lymfesystemet har et nettverk av lymfeårer som samler opp overskuddsvæske fra vevet. Væsken, som nå kalles lymfe, transporteres til vener nær hjertet, og der tømmes den i blodstrømmen. Lymfen transporteres gjennom lymfesystemet ved hjelp av kroppsmuskler som presser på lymfeårene. Lymfeårene har klaffer som sørger for enveis transport.
