Prinsipper for formering hos dyr

For å overleve må individer kjempe om mat og leveområder, vandre over store strekninger og ta i bruk mange ulike atferdsmønstre for å klare seg fra dag til dag. Det er imidlertid bare gjennom å formere seg, og få avkom, at arten kan overleve. Å formere seg er en grunnleggende livsprosess. Formeringen foregår ukjønnet eller kjønnet.

Ukjønnet formering skjer uten befruktning, og individene kan produsere mange genetiske kopier av seg selv i løpet av kort tid. Ukjønnet formering kan foregå på flere måter. Noen eksempler er:

• knoppskyting

• todeling

• fragmentering

• jomfrufødsel

Dyr som formerer seg ukjønnet, kan som regel også formere seg kjønnet i enkelte faser av livet.

Ved kjønnet formering skjer det en befruktning der en sædcelle smelter sammen med en eggcelle. Den befruktede eggcellen inneholder genetisk materiale fra både hannen og hunnen. Kjønnet formering gir dermed avkom som er genetisk forskjellig fra foreldrene. Dette gir genetisk variasjon og gjør at arten kan tilpasse seg til endringer i miljøforholdene.

Befruktningen kan skje inni eller utenfor kroppen. Individene som formerer seg, kan ha ett eller to kjønn, eller de kan veksle mellom å ha ett eller to kjønn i ulike faser av livet.

Det er ikke bare planter som veksler mellom ukjønnet og kjønnet formering i ulike faser av livet. Også enkelte dyr gjør dette: De har såkalt generasjonsveksling. Dette kan være en tilpasning til miljøforhold.

Et eksempel er tøffeldyr: De har ukjønnet formering ved todeling når miljøforholdene er gode og stabile. I en slik situasjon er det bare å produsere identiske individer som alle er like godt tilpasset omgivelsene. Hvis miljøforholdene endrer seg, kan tøffeldyret gå over til kjønnet formering, der ulike tøffeldyr utveksler arvemateriale med hverandre. Dette gir genetisk variasjon blant avkommet og dermed muligheter for individer som er bedre tilpasset til det nye miljøet.

Livet på jorda startet i havet, men har gradvis utviklet seg, og mange livsformer er derfor tilpasset miljøforholdene på land. Det ser vi på måten dyrene formerer seg på. Organismer som lever i vann, har som regel ytre befruktning, mens dyr som lever på land, gjerne har indre befruktning.

Ytre befruktning i vann

Hos mange arter som lever i vann, skjer befruktningen utenfor kroppen. Hos laks og en del andre fisker legger hunnen egg (rogn) på bunnen av elva eller i de frie vannmassene. Deretter svømmer hannen over eggene, samtidig som han skiller ut sædceller (melke). Gytingen er en stor påkjenning, og mange individer dør i tida rett etter gytingen. De befruktede eggcellene utvikler seg først til et lite foster og deretter til en frittsvømmende larve som lever og utvikler seg videre i vann.

Noen landlevende dyr, blant annet amfibier, vender tilbake til vann for å gyte. Eggene befruktes og utvikler seg til vannlevende larver, men lenger ut i utviklingsprosessen kryper de unge individene opp på land og lever mesteparten av sitt voksne liv der.

Indre befruktning på land

Ved indre befruktning overføres sædcellene til hunnens forplantningsorganer når dyrene parer seg. Sædcellen og eggcellen smelter sammen inne i hunnens kropp.

Hos arter som har frigjort seg helt fra et liv i vann, for eksempel krypdyr og fugler, har det livsviktige behovet for fuktighet omkring fosteret blitt ivaretatt ved at fosteret utvikler seg inne i et egg med skall. Noen ganske få primitive pattedyr legger også egg, men hos de aller fleste pattedyrene utvikler avkommet seg inne i hunnen: i en livmor, der fosteret svømmer i fostervann.

Vi vet ikke hvor mange dyrearter det finnes på jorda. Et sted mellom 3 og 30 millioner er en realistisk antakelse. Hver art har sin nisje i naturen, og artene konkurrerer hele tida med hverandre. Som en naturlig del av livets utvikling dør noen arter ut, og nye arter oppstår.

Når mange arter deltar i kampen for å overleve, vil det utvikle seg spesialtilpasninger som gir konkurransefordeler. Dette resulterer i stor variasjon i formeringsstrategier. Det finnes nesten like mange måter å formere seg på som det finnes arter, og formeringen er oftest sterkt knyttet til miljøet arten lever i.