Skip to content
Article

Etikk i fiktive mediefortellinger

Er kunstneriske medieuttrykk hevet over etikken? Hvis ikke, hvilke etiske krav kan vi stille til form og innhold i fiktive mediefortellinger? Kan vi kreve at fiksjoner som handler om faktiske handlinger, er etterrettelige?

Kan det stilles etiske krav til kunst?

Er kunsten hevet over etikken, eller kan vi stille samme krav til en fiktiv mediefortelling som til andre typer mediefortellinger?

Professor Anne Gjersvik bruker to av filmhistoriens mest kjente filmer som eksempel. 1) Leni Rifenstahls nazistiske propagandafilm Triumph des Willens (1935) hyllet en ideologi som førte til verdenskrig og utryddelsen av seks millioner jøder. 2) I filmen Birth of a Nation (1915) framstiller D. W Griffith Ku Klux Klan som helter. Den høyreekstremistiske organisasjonen Ku Klux Klan kjemper for hvitt overherredømme i USA og står bak drap på fargede.

Dersom du ønsker det, kan du se disse filmene på YouTube:

Begge filmene blir karakterisert som filmhistoriske mesterverk ut fra en ren filmfaglig vurdering. Men ut fra en etisk vurdering er det mulig å hevde at disse filmene er forkastelige, fordi de hyller ideologier som har bidratt til menneskeforakt og rasistisk motiverte drap.

Noen vil bruke begrepet moralisme om denne måten å tenke på. Moralisme betyr at hensynet til det som til enhver tid ansees å være god moral trumfer alle andre hensyn. Ut fra et slikt perspektiv kan fiktive mediefortellinger deles i to kategorier: gode og høyverdige fortellinger eller dårlige og spekulative fortellinger.

Det godes kamp mot det onde

Et moralskfilosofisk utgangspunkt for mange fiktive mediefortellinger er de godes kamp mot de onde. Etikk som legger vekt på menneskets vilje og evne til å gjøre gode handlinger, kalles dydsetikk.

I fiktive fortellinger framstilles gjerne helten, eller protagonisten, som en person som tar riktige moralske valg, og slik bekjemper den onde antagonisten. Fortellingene blir da forbilder for hvordan vi selv kan utvikle oss til å bli gode mennesker.

Samfunnets syn på hva som er godt og vondt er stadig i endring. Sett fra nåtida kan fortidas fiktive helter derfor framstå som både dumme og umoralske.

Fortidas tegneseriehelter

Tegneseriehelten Fantomet var et forbilde for mange barn på 1900-tallet. Som hvit mann hersket han over "de innfødte" og løste mange av de problemene som oppsto, ved hjelp av vold.

Hvordan ser vi på slike helter i dag?

Etikk og voldsestetikk i fiksjonsfilm

Fiksjonsfilmen har en sentral plass i populærkulturen og blir sett av mennesker i alle samfunnsklasser. Mange opplever filmer som er spekket med voldsscener, som spennende og underholdende.

er et begrep som brukes om det vi opplever når vi bruker sansene våre. I omtalen av filmer er det vanlig å bruke begrepet voldsestetikk når skildring av vold er et viktig virkemiddel i filmen.

Når unge kvinner utsettes for vold i fiksjonsfilmer, har skildringen ofte en seksuell undertone. Et eksempel er anslaget til filmen Sin City.

Sin City (2005) er en voldelig neo noir-film basert på novellen The customer is always right av Frank Miller. Filmen er regissert av Robert Rodríguez og Frank Miller, med Quentin Tarantino som gjesteregissør.

Beskriv voldsestetikken i anslaget til filmen Sin City

  • Beskriv estetikken i denne filmscenen.

  • Er handlingen i denne scenen uetisk?

  • Er måten drap framstilles på i denne scenen, uetisk?

Blir vi voldelige av å se vold på film?

Film har alltid vært ansett som en spesielt "farlig" uttrykksform, siden filmmediet gjengir virkeligheten på en naturtro måte. Mange er derfor opptatt av de etiske sidene ved bruk av vold i fiksjonsfilmer. Men kan en fiktiv fortellingen i seg selv være uetisk?

Debatten handler i stor grad om hvilke konsekvenser fiktive skildringer av vold kan få. Noen hevder at fiktive voldsfilmer gjør de som ser på, voldelige. Andre hevder, tvert imot, at vi får utløp for voldelige tendenser gjennom å se fiktiv vold, og derfor lar være å utøve vold selv.

Skaper eller gjenspeiler fiksjonen virkeligheten?

Noen hevder at fiksjonsfilmer og serier bare er speilbilder av virkeligheten. Derfor kan fiksjonen hjelpe oss til å få øynene opp for de verdiene som faktisk er rådende i samfunnet.

Andre hevder at fiksjonsfilmer bidrar til å forme verdier og virkelighetsoppfatningen vår. Når vi gjentatte ganger ser på film hvordan andre mennesker lever sine liv, påvirker det holdningene våre.

Kan bruk av vold i fiksjonsfilm bidra til å alminneliggjøre at vold er en akseptabel løsning på en konflikt?

Stereotypier og stigmatisering i fiktive mediefortellinger

I Norge har spennende romaner, tegneserier, TV-serier og spillefilmer om "den ville vesten" vært med på å forme vårt bilde av de amerikanske urinnvånerne. Fortellingene avspeiler et vestlig perspektiv på den hvite rasens erobring av det amerikanske kontinentet.

Mannlige "indianere" ble ofte framstilt som stoiske, fjørkledde høvdinger, enfoldige villmenn, eller som blodtørstige krigere på jakt etter hvite skalper. Kvinnelige "indianere" ble framstilt som vakre, yndige og forføreriske.

Hvordan tenker du slike framstillinger har formet nordmenns oppfatninger av den amerikanske urbefolkningen?

Fiktive mediefortellinger bidrar til å skape stereotype forestillinger om mennesker.

Det er lett å oppdage dette i ettertid, men det er vanskeligere å få øye på de som preger vår tids mediefortellinger om kjønn, etnisitet, religion og kultur.

Diskuter med en medelev

Hvordan framstilles kvinnelige rollefigurer i populære dataspill?

Skaper slike framstillinger stereotypier? Er de ?

Forholdet mellom fiksjon og virkelighet

Fiktive mediefortellinger om virkelige liv og hendelser utfordrer oss til å reflektere over hva som er sant. Men er det grunnlag for å stille de samme kravene om etterrettelighet til fiktive fortellinger som vi gjør til journalistiske fortellinger?

Noen vil hevde at fiksjonsfortellinger fordreier sannheten ved å dikte inn hendelser, tanker og følelser som ikke kan belegges av historiske kilder.

Andre mener at det må være lov, så lenge forfatteren eller filmskaperen tydeliggjør at fortellingen er en fiksjon. Som mottaker vil vi da automatisk forholde oss til fortellingen på en annen måte enn vi forholder oss til en historisk dokumentar. Og kanskje er det slik at fiksjoner av og til kan bidra til å avdekke en dypere sannhet om det å være menneske, i møte med avgjørende øyeblikk i historien.

"Virkelighetsfiksjon" som etisk problem

En annen etiske problemstilling oppstår når skaperen av den fiktive mediefortellingen utlevere personlige opplysninger om seg selv og andre. Forfattere som Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjort har blitt kritisert for å gjøre dette i sine romaner.

Noen hevder at en fiktiv fortelling representerer fortellerens subjektive sannhet, og at alle har rett til å fortelle sin egen historie. De som blir omtalt, kan på sin side oppleve fortellingen som uetisk og krenkende.

I journalistikken har den som er part i saken rett til å komme med et motsvar. Denne retten gjelder ikke omtale i fiktive mediefortellinger.

Kilder

Gjelsvik, A. (2009). Etiske lesninger i fiksjonens frirom. Hentet 24.11.21 fra https://www.researchgate.net/publication/327985729_Etiske_lesninger_i_fiksjonens_frirom

Gjelsvik, A. (2004). Fiksjonsvoldens etiske betydninger. En studie av forholdet mellom vold i fiksjonsfilm, følelser og vurdering. [Doktorgradsavhandling]. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/bitstream/handle/11250/243213/124084_FULLTEXT01.pdf?sequence=1

Lilleslåtten, M. (2021). Romaner om virkelige liv og hendelser utfordrer leserne om hva som er sant. Forskning.no. https://forskning.no/boker-etikk-kunst-og-litteratur/romaner-om-virkelige-liv-og-hendelser-utfordrer-leserne-om-hva-som-er-sant/1870502

Prøitz, L. (2003). Kjønn og voldsestetikk på film. Kilden. Kjønnsforskning.no. https://kjonnsforskning.no/nb/2003/10/kjonn-og-voldsestetikk-pa-film